Siden det åpenbart ikke hjelper skal jeg tolke den overveldende responsen, så måtte jeg selvsagt ta en tur i platebutikken for å redde æren. Er faktisk ganske fornøyd med dagens handel. En jazz-raritet med en gammel frijazzer, en særdeles sterkt anbefalt plate på sentralen for en tid tilbake, og til slutt en plate som ingen som kjenner meg er overrasket over at jeg har kjøpt. Overraskelsen har egentlig vært at jeg har ventet så lenge med å kjøpe den, at den rakk å gå opp fra 150 når den var ny, og 169 nå som den er fullpris. Man straffes for å vente for lenge, det burde jeg ha visst på forhånd. Jeg tar ofte meg selv i gjøre slike blemmer. Jeg skylder på latskapen.
Og den platen er lett å identifisere for de få som gidder å lese de lettere sinnsforvirrede postene mine, så hverken bilde eller tittel burde være nødvendig for dem. Hadde jeg ikke kjøpt Lloyd Coles Broken Record snart så hadde det til slutt blitt litt pinlig. Planen var egentlig å få soppen til å fortelle mamma at denne liker pappa godt, så den bør hun kjøpe til jul. Skulle jeg ryke på intensjonen om å ikke kjøpe ny musikk før i januar, så måtte det bli den. Deilige 35 minutter med klassisk Lloyd Cole i en ærlig tilnærming til hans amerikanske musikkrøtter. Det er så skjønt å høre en plate som er skåret ned til beinet som en lp. Cole tenker åpenbart vinyl, i og med at låtene er delt inn i side en og to på coveret. Morsom detalj for oss som foretrekker korte cd-er. Det er deilig at platen bare slutter mens jeg fortsatt er skrubbsulten på mer godsaker. Det er faktisk ikke så godt å være mett på en plate, og likevel er det faktisk normen. En gang i tiden het det leave them while they're still hungry. Det visdomsordet er det svært få som følger i dag.
Nummer to måtte jeg kjøpe fordi folket unisont har hyllet både mann og plate. Når den store prislappen sier 59, så er det ingen vei utenom. Og platen Heidersmenn ser ut til å holde det som loves ut fra omtalen, selv om musikken er enda naknere og ærligere enn det jeg hadde forestilt meg. Dette blir bare lyttet til med et halvt øre, mens jeg skriver på sentralen fra den ene siden av sofaen. Det er ca. en meter fra sweetspot-en, men jeg er for slapp til å sitte med laptop-en i fanget.
Den siste platen som fulgte med i posen er en cd med frijazz-saksofonisten Frode Gjerstad i fronten for en - cellokvartett? I alle fall så heter platen The Cello Quartet, og bandet består av fire musikere. Men skal ikke en cellokvartett bare har celloer? For her er det bare to strengeinstrumenter. En liten kjapp prøvelytt avslørte typisk Gjerstad alt, og Paal Nielsen Love er også lett å kjenne igjen bak trommesettet. Han er alltid like delikat, synes jeg. Det har han vært siden han var et ungt medlem av Circulasione Totale Orchestra på midten av åttitallet, også ledet av Gjerstad. De to på cello er Fred Lonberg-Holm fra Chicago og Amit Sen, som jeg ikke vet noe om.
Og det er jo typisk Gjerstad, han finner stort sett sine like langt borte fra oljebyen. Innholdet på sølvskiven er tatt opp på Café Sting 25. oktober 2005, og er definitivt frittflytende improvisasjon. Gjerstads kompetanse og talent innen frijazz er åpenbar, for her er det fascinerende strukturer. Ikke ulikt slik jeg husker hans legendariske trio fra åttitallet, Detail (med den sørafrikanske storheten Johnny Dyani på bass). Jeg lurer litt på hva de har gjort med publikum? Er de så lamslått at de er falt i svime, eller har de tatt feil tidspunkt og spilte før eller etter Café Stings åpningstider? Ikke vet jeg, men det lille jeg har fått med meg har hørtes ut som studio. Får lytte litt mer nøye når jeg får ånden, for det blir nok litt for sterkt for akkurat nå.
Baksiden av coveret er umulig å lese uten et ekstra par øyne utenpå de fastmonterte. Og dett var dett for denne gang. Ikke så mange plater, men særdeles velvalgt ut fra et budsjett på maksimum 300 kroner. Jeg hoppet nesten på Harmonia Mundis Sacred Music-boks, men fant ut at jeg har behandlet rock og denslags litt stemoderlig i det siste.
Coveret på Yello er litt feil, min versjon er merket "Including the videos". Denne er nok vanskelig å få tak i, men fortvil ikke, du klarer deg lenge med DVD-en som følger med Yello Touch - Deluxe Edition.
Artig å sammenligne opus 3-versjonene. Innspillingsmessig stemmer jeg frem Pinnock-versjonen (Abbey Road Studios). Innspillingsrommet er "borte", så musikerne sitter i stua mi. Musikalsk: for tidlig å si, ulikt, men hvilken er best?
Ikke kjøp de to siste Bangles Cd,ene i nyremastrede utgaver (utgitt 06-12-10). Det er nesten flaut hvor dårlig jobb Rhino har gjort med disse Cd,ene!!!
Backing Vocals - Katie Kissoon , Linda Taylor
Bass - Felix Krish
Drums - Graham Ward (tracks: 1) , Tony Beard
Electric Guitar - Boi Holm (tracks: 9, 12) , Hugh Burns (tracks: 2, 4, 8, 13) , Micky Moody (tracks: 5, 7, 8, 10)
Electric Guitar [Lead] - Andy Caine (tracks: 1, 2)
Harmonica - Mark Feltham (tracks: 11)
Keyboards - Danny Schogger
Organ - Paul Carrack
Percussion - Danny Cummings
Piano - Danny Schogger
Producer - Danny Schogger
Saxophone - Chris White
Written-By - Charlie Dore (tracks: 6, 11) , Danny Schogger (tracks: 1) , Peter Smith (7)
Eget scenario:
Halvfeit (dog 16 kilo lettere), grå i håret, viker og alt det der. Nedpå, ganske ompa muzak egentlig, spesielt for en som har et stykke igjen til den store 40-års krigen eller krisa om man vil.
Facts:
Bob Dylan (Bootleg Series #9), Tom Petty, Mavis Staples, Riley (spent på den!!), John Grant, Duke&King og Elton John & Leon Russel (trodde seriøst den lå i en av påsane forrige gang :-\ )
Eget scenario:
Halvfeit (dog 16 kilo lettere), grå i håret, viker og alt det der. Nedpå, ganske ompa muzak egentlig, spesielt for en som har et stykke igjen til den store 40-års krigen eller krisa om man vil.
Facts:
Bob Dylan (Bootleg Series #9), Tom Petty, Mavis Staples, Riley (spent på den!!), John Grant, Duke&King og Elton John & Leon Russel (trodde seriøst den lå i en av påsane forrige gang :-\ )
Hvorvidt det er blues, jazz eller "samtidsmusikk" er et åpent spørsmål, brilliant er det under alle omstendigheter. Har ikke hørt Fred Frith slik siden hans berømte "Guitar Solos", utgitt på Tzadik. Storslagent og inderlig!