Tråden virrer kanskje litt, men ødelagt?
Har man en db-måler som er brukbart kalibrert og plassert kan man finne ut mye. Det er, for eksempel, utrolig hvor stor forskjell det er på ulike vinylpressinger. Enkelte gir lite utslag når nålen settes i rillene, før et musikksignal, andre leverer solid bidrag til støygulvet, før signal. Det kan være greit å sette tall på slikt, eller skjønne at slik bakgrunnsstøy kan skyldes kilden og ikke komponentene.
Det er også tapestøy på innspillinger. Noen ganger har man forsøkt å "remastre" denne vekk, men det går gjerne på bekostning av frekvensspennet i innspillingen, så det kan være greit å akseptere litt sus. (Flere prosesser ble skapt for å eliminere slikt tapesus, i tillegg til at den reduseres jo kjappere båndet går over lydhodet).
Og så finnes det komponenter med egenstøy, enten fra produsent eller som en funksjon av at årene går og ting skjer med innmaten.
At "bakgrunnen er sort" er et kjent begrep og gjerne en indikasjon på en god innspilling og en korrekt gjengivelse, men det kan også være et resultat av at man har forsøkt å filtrere bort uønsket støy i opptaket/under opptakene. Det er ikke alltid at man befinner seg på et ideelt opptakssted.
Anekdote: Evigheter siden, vi skulle spille inn en samtale mellom to skuespillere og regissøren ville at denne skulle skje ved en bekk. Jeg var med for å hjelpe til, men tillot meg å nevne at bekken ville løfte støygulvet betraktelig og kunne gjøre det vanskelig å få med seg samtalen. Fikk beskjed om å holde kjeft. Prosjektet var en studentfilm og vi fikk gleden av å se sluttresultatet, med forutsigbar elendig lydkvalitet på dialogen, gjort enda verre fordi man hadde forsøkt å redusere frekvensen som klukk og sildring i bekken lå i, men dette lå også i dypregistret for stemmene, som endte opp tynne og pistrete, som om de snakket med hverandre i blikkbokser med en snor mellom.
Da jeg selv begynte å regissere opptak var den opplevelsen en grei lærepenge for hvor viktig det er å oppsøke gode opptaksforhold.
Sist redigert:
