Én veldig fin ting med kvalitetssko er at de kan vare livet ut, og fungerer for meg som "levende minner", som hvor jeg kjøpte dem (en liten bortgjemt sjappe i et smug i Vicenza), hvor jeg har brukt dem (i søla på toppen av Tourmalet under Tour de France) og slike ting. Det er få andre objekter jeg får et følelsesmessig forhold til, så for meg en sko en unik ting.
Skoene jeg hadde på meg tidligere i dag kjøpte jeg i en liten butikk jeg ikke husker navnet på i London for ca ti år siden. Jeg hadde labbet rundt i byen hele dagen sammen med min daværende, og vi var sultne og slitne, slik man gjerne er på Londontur. Før middag skulle hun inn i en forferdelig klesbutikk (jeg hater klesbutikker) med diskomusikk som var så høy at jeg ikke kunne høre meg selv tenke. Da sa jeg takk for meg, og labbet nedover noen sidegater mens hun handlet billige klær sydd av fattige arbeidere i den tredje verden.
I et mylder av bittesmå gater med middelalderlayout, i enden av det som best må kunne beskrives som et smug, lå en bitteliten butikk med et diskret skilt over døren og ett par sko i vinduet. Jeg gikk selvsagt inn, og ble tatt imot av en svært trivelig herre som tryllet frem det ene fantastiske paret sko etter det andre. Ikke ett eneste par, bortsett fra dèt i vinduet, stod fremme, alle skoene lå nøye stablet oppetter veggen i eskene sine. Jeg hadde vel knapt bikket tyve, og var selvsagt ganske naiv mht hva sko kan koste, så jeg ble følgelig rimelig sjokkert over prisene. Jeg kunne se at herren i butikken virkelig følte med meg, så han gikk inn på bakrommet og rotet litt rundt, og fant et par han hadde fått i retur av en kunde. Disse var brukt en gang eller to, og så flunkende nye ut bortsett fra ørlite grann slitasje på lærsålen. Jeg prøvde dem, og de satt som støpt - jeg var fortapt. Dessverre var prisen fremdeles latterlig høy for en student, så jeg svelget tungt og sa jeg måtte tenke på det til dagen etter.
Jeg får alltid en fornemmelse av at butikkansatte snøfter litt innvendig når man sier at man skal "tenke på det", for det er vel egentlig bare en eufemisme for "nei takk". Herren i denne butikken var derimot vennligheten selv og tilbød seg å holde dem for meg til dagen etter. Det er kanskje ikke så rart, for han så vel desperasjonen i øynene mine.
Så da stampet jeg ut i mine halvslitne, halvdyre, halvkule gamle sko, med ikkeeksisterende blodsukker, for å spise middelmådig mat på en middelmådig restaurant med en middelmådig kjæreste. Og da jeg sa til herren i butikken at jeg skulle tenke på det, mente jeg det virkelig - jeg tenkte ikke på noe annet resten av dagen. Jeg kunne selvfølgelig ikke fortelle noe om dette til kjæresten, for hun hadde insistert på å bli med og se dem, og hadde da også selvsagt fått greie på hva de kostet.
Jeg sov på det, og hadde fremdeles like lyst på skoene da jeg våknet - et sikkert tegn på at man bør kline til i mitt hode. Så dagen etter, mens kjæresten handlet, droppet jeg henne og sa jeg ville tusle litt for meg selv for å se etter et slips til min far. Makan til sort løgn! Med en gang jeg hadde rundet hjørnet, løp jeg nedover gaten og inn i området der skoene mine var. MEN JEG KUNNE IKKE FINNE IGJEN BUTIKKEN! Dagen i forveien hadde jeg vært så sliten og fjern at jeg ikke hadde lagt merke til gatenavn, omkringliggende bygg eller noen ting, jeg husket det bare som et virrvarr av smågater. Hjertet begynte å dunke, svetten silet ned fra pannen, og jeg begynte å kjenne fortvilelsen stige i meg som et voldsomt tidevann jeg ikke kunne stanse.
Først forsøkte jeg å spørre folk på gaten, men fikk ikke mye igjen for dèt. Så begynte jeg å forhøre meg i butikker i området: "I am trying to locate a small shoeshop I visited yesterday, with only one pair of shoes in the window, run by an elderly gentleman". Rimelig vagt, og ingen kunne hjelpe meg. Klokken tikket, for jeg skulle møte kjæresten igjen om få minutter. Jeg gav nesten opp, og på veien tilbake slentret jeg innom en stor skobutikk, jeg husker at de solgte Bally-sko, for å spørre en siste gang om noen visste hvor butikken jeg lette etter lå. Jeg begynte seriøst å tro at jeg kanskje hadde drømt det hele, for hele greia virket veldig fjern. Det eneste jeg kunne huske fra veien tilbake fra butikken dagen i forveien, var et skilt med "Embassy of Botswana" på en mur. Jeg huket tak i den første ekspeditøren jeg kunne se, som var afrikaner, og spurte om han visste hvor butikken jeg lette etter kunne ligge, men nå la jeg liksågodt til, i et siste desperat forsøk, at det kanskje kunne tenkes at den lå rett ved "The Botswanian Embassy". Mannen trakk først på smilebåndet, før han begynte å le - høyt. Jeg følte meg som en komplett idiot, og skjønte plutselig at jeg hadde gått inn i en stor butikk, huket tak i den eneste afrikaneren i mils omkrets, og spurt etter skobutikker med afrikanske ambassader som referansepunkt. Så jeg trodde jeg skulle bli kastet på hodet ut, men isteden - etter å ha roet seg ned og tørket noen tårer - fortalte ekspeditøren at jo, han trodde han visste hvilken butikk jeg mente, og forklarte meg veien dit. Jeg fikk ham til å forklare meg veien enda et par ganger, og stormet nedover gaten.
Og der lå den, den lille butikken med den gamle gentleman'en bak disken og mine drømmesko på bakrommet. Han smilte da jeg kom inn, og uten å si noe hentet han frem skoene og pakket dem ned, og jeg gav ham en bunke pundsedler. "Thank you, sir, and have a nice day". Dagen hadde virkelig blitt "nice" til slutt.
Og da sitter man her, mange nye kjærester, klær, boliger og år senere. Skoene står uforgjengelige på skohyllen i skapet, og ser like freshe, flotte og skinnende ut som de gjorde første gangen jeg så dem i en knøttliten butikk rett ved den Botswanske ambassaden i London. Ikke kom og si at sko ikke er viktig.