Sig Mund
NOEN RØDE ORD
Rødt har fått et historisk mandat i år, og en stemme på Stortinget. Rødts fremgang kan selvsagt leses som en protest mot borgerlig styre, og misnøye med de andre alternativene, som et defensivt AP. Jeg mistenker likevel at mange av velgerne på ytre høyre og ytre venstre ikke forstår følgende, konsekvensene, og paradoksene av politikken de stemmer på. Jeg vil derfor skrive litt om hvorfor Rødts løsninger ikke virker.
Rødt ønsker seg en "demokratisk sosialisme". For meg er dette uttrykket litt selvmotsigende. Demokrati forutsetter at folket nettopp står fritt til å velge seg noe annet enn sosialisme, om de vil. Altså ønsker man seg i bunn og grunn kun et demokrati hvor sosialisme bare er en av mulighetene. Det har vi allerede.
Rødt kaller seg også marxistisk. Marxistene mener at demokratiet er et elitestyrt verktøy, og at arbeidernes stemmer er et resultat av "falsk bevissthet". Marx og Engeles argumenterte derfor for nødvendigheten av en arbeiderrevolusjon for å få makten. Rødt er ikke for væpnet revolusjon i Norge, så vi får la disse selvmotsigelsene stå for deres egen regning.
Rødts store uttalte sak er "Kampen mot forskjells-Norge". Det er en sak med bred appell og noe det er lett å sympatisere med. Retorikken ser ut til å ha to brodder: utrydde fattigdom, og øke skattene på de rike, slik at det ikke blir en rik elite lenger.
Rødt er ikke de første til å love å utrydde fattigdom. Før valgkampen i 2005 lovet SV at dersom de kom i Regjering skulle de utrydde fattigdommen i Norge "ved et pennestrøk". Når fattigdommen fortsatt finnes, er det ikke fordi det mangler penner i SV, men fordi fattigdom er et veldig sammensatt og komplekst problem. Grunnen til at vi ikke klarer å utrydde fattigdom, selv i verdens rikeste land, er at fattigdom er symptom på flere forskjellige underliggende problemer: arbeidsløshet, rusmisbruk, psykiske vansker, etc. Disse må i mange tilfeller løses først, før man får arbeidsføre overskuddsmennesker. Før fattigdommen vil forsvinne, må vi altså løse veldig mange andre problemer i samfunnet. Det er alt annet enn lett.
Rødt ønsker seg en rettferdighet som er tett knyttet opp mot økonomisk likhet. Marxister mener at alle konflikter i samfunnet har sin grobunn i klassekamp. Noen i Norge er rike og andre er fattige, og dette får partiet til å - bokstavlig talt - se Rødt. Det er elitene de vil til pers. Dette reiser to spørsmål: 1. Er det mulig å ha et samfunn uten en elite, og 2. Er det ønskelig?
Eliter har sannsynligvis eksistert i Norge i tusenvis av år, bare i forskjellig form og innpakning. Vi må tilbake til steinalderen for å finne et samfunn hvor alle hadde de samme yrkene og like mye å spise. I jeger og samler-samfunnet levde alle hånd til munn, og høvdingen for flokken jaktet og fisket som alle andre. Da våre forfedre ble bofaste og begynte å dyrke jorda for over 5000 år siden, førte det til et overskudd av mat. Siden alle ikke trengte å jobbe med å skaffe mat hele tiden, så kunne denne jobben overlates til bøndene. De andre kunne velge andre yrker, og ble krigere, byråkrater, jarler og prester på fulltid. Allerede her utviklet samfunnet en styrende elite. Det utviklet seg en forskjell på tenkearbeid og fysisk arbeid, og en klasseforskjell på materiell og åndelig søken.
I 1349 var Norge et klart klassesamfunn, hvor alle kjente sin rolle og plass. Vi hadde adel og konge, og det var langt ned til de fattige bøndene. Svartedauen endret på dette, da den drepte i hundretusentall. Dette skapte mangel på arbeidskraft, og arbeiderne kunne derfor i større grad selge seg dyrere, og flytte til den beste jorda i dalen. Den tidligere adelen måtte selv ta i et tak på gårdene, og ble dermed bønder istedenfor. Mange historikere mener at Svartedauen var starten på det norske likhetssamfunnet. I begge disse tilfellene med eliteforandringer var det først en oppfinnelse (jordbruk), og deretter en sykdom, som endret på likheten i samfunnet - ikke en planlagt økonomi.
Rødt ønsker seg et samfunn hvor alle har ca. like mye, og det ikke finnes noen eliter. Dette minner meg på en interessant liten anekdote. Da Sovjetunionens leder Nikita Khrutsjov besøkte Norge i 1964, ble han invitert hjem til statsminister Einar Gerhardsen på frokost. Disse invitasjonene var Gerhardsens lille tradisjon, og mang en statsleder har sittet rundt kjøkkenbordet til Gerhardsen og spist brød med leverpostei og syltetøy og drukket melk. Gerhardsen bodde i en helt vanlig tre-roms leilighet på Ola Narr, like ved Tøyenparken. Khrutsjov trodde ganske enkelt ikke på at statslederen Gerhadsen bodde så enkelt, og trodde hele besøket var ren og iscenesatt propaganda. Han spurte Gerhadsen hvor han "egentlig bodde". Selv bodde han jo i Kremlin - et slott. Paradokset er altså at i et land som ble bygget på ekstrem likhetsideologien var det store forskjeller på fattige og rike, mens i et enkelt sosialdemokrati bodde statslederen som hvem som helst andre. Heller ikke i Kina har man lyktes med å fjerne en elite. Statslederne og medlemmene av kommunistpartiet nyter større velstand enn den øvrige befolkningen. Kinesiske bønder får ikke en gang lov til å flytte til byen om de selv vil, for dette finnes det lover mot.
Rødts løsning på at noen er rike og andre er fattige er å innføre planøkonomi. Planøkonomi betyr at politikerne planlegger økonomisk fremgang, produksjon, konsum, tilbud og etterspørsel. Alt forsøkes styres fra hovedstaden, uten å ta hensyn til eksterne faktorer som naturkatastrofer, og internasjonale priser på import eller eksport. Dette har vært prøvd i en lang rekke land - Sovjetunionen, Kina, Vietnam, Nord-Korea, Hviterussland, Zimbabwe, Egypt og Cuba har eller har hatt varierende grad av sentralisert planøkonomi. I ingen av disse landene har det lykkes spesielt bra, dersom målet er å heve levestandarden til flest mulig. Ingen av disse landene har klart å kombinere demokrati med planøkonomi.
I Egypt gjennomførte president Gamal Abdel Nasser sin sosialistiske og nasjonalistiske revolusjon i 1956. I Kairo satt president Nasser å dikterte husleiepriser. Prisene ble satt lavt, slik at ingen skulle kunne tjene penger på å leie ut leiligheter. Resultatet var at det ikke ble overskudd av utleien, og at det heller ikke ble noen penger til vedlikehold. Alle som har vært i Egypt har selv sett det enorme forfallet i bygningsmassene. Ved siden av en gjennomregulert økonomi oppstår det likevel alltid en svart økonomi, som er utenfor myndighetenes kontroll. Kapitalismen virker uansett uungåelig. Her trenger vi ikke gå lenger tilbake enn til 70-tallet i Norge, når prisene på leiligheter var politisk bestemt. Den offisielle prisen på et sted å bo var bare en brøkdel av det du faktisk måtte ut med, og det var helt vanlig å betale en sum under bordet i tillegg.
Ettersom planøkonomi forutsetter at økonomien planlegges istedenfor at den styres mer spontant av seg selv, så fører planøkonomi ofte til at byråkratene rapporterer at målene er nådd, og forfalsker gode resultater for sin egen karrieres skyld. Dette bidrar til å distansere politikerne enda mer fra den faktiske økonomiske virkeligheten. Samtidig går det prestisje i å oppfylle økonomiske femårsplaner, selv om de måtte vise seg å være urealistiske.
Ved en sovjetisk fabrikk i St. Petersburg hadde de produsert det antallet baderomsfliser som var blitt bestemt. Problemet var bare at tallet som ble produsert var politisk forhåndsbestemt, og ikke stemte med etterspørselen av fliser som trengtes. Flisene hopet seg derfor opp på lager. Fabrikken gikk deretter over til å knuse flisene grundig, fordi arbeiderne stjal fliser og solgte dem på det svarte markedet. Det var altså viktigere å ødelegge sitt eget produkt og beholde politisk prestisje enn å oppfylle folkets etterspørsel.
I Zimbabwe kombinerte president Robert Mugabe sosialistiske reformer med etnonasjonalisme, og nasjonaliserte farmene. Zimbabwe var tidligere kjent som Afrikas kornkammer, og produserte mat i bøtter og spann. Da de hvite farmerne ble fratatt jorden med makt, ble den fordelt til Mugabes partimedlemmer og venner. Resultatet var en omfattende hungersnød. Lignende konfiskeringsmønster finner man også i Kinas, Sovjetunionens, og Kambodsjas historie, med katastrofale humanitære konsekvenser.
Vil full sosialisme og planøkonomi eventuelt bli annerledes i Norge? Kanskje. Men vi vil garantert støte på noen av de samme problemene som har vært prøvd tidligere, i sammenlignbare økonomiske systemer, rett og slett fordi den menneskelige natur ikke har forandret seg, og heller ikke grunnleggende økonomiske prinsipper. Er planøkonomi en sjanse vi bør ta - i verdens rikeste land, med verdens høyeste levestandard? Det får ikke min stemme i hvert fall.
Kapitalisme ispedd noen sosialistiske ideer - som et felles helsevesen og velferdsstat, virker på meg som det beste.
Hvorfor stemmer såpass mange Rødt? Jeg heller mot at det er kult å være motkulturell. Som rebell får man oppmerksomhet - man er annerledes, man er radikal. Jeg har respekt for idealismen, men ikke la sunn fornuft eller historiske erfaringer spille 2. fiolin. Sosialisme og planøkonomi kan høres ut som en god idè, men at den er suksessfull mangler fullstendig empirisk grunnlag.
