Det er ikke bare prisnivået i seg selv som er problemet, men også svingningene i pris som gir uforutsigbarhet og usikkerhet. I tillegg har en løftet alle markedsvalg over til forbrukerne, som må sette seg inn i en mengde ting for å kunne gjøre rimelig opplyste valg. Det er lite rasjonell bruk av ressurser.
Kunne det vært en bærekraftig modell om det offentlige tilbød fastpriskontrakter som ikke svingte i takt med markedssituasjonen til enhver tid, men garanterte en stabil kraftpris over tid slik som det gamle fastprissystemet før -91. F.eks tilbød strøm til 50 øre kWh ekskl. nettleie. Så kunne staten og de bakenforliggende aktørene bruke de markedsmekanismene de ville for å skaffe strømmen på gunstigste vis. Den nye toppeffektmodellen for nettleie ville gitt et insitament til å fordele forbruket på en bestemt måte gjennom døgnet. Ut over det, ville ikke forbrukerne måtte forholde seg til så mange valg og faktorer. De som ville, kunne sagt nei takk til en stabil kraftpris, og selv gått inn i markedsvirvaret. Og staten fikk all økonomisk risiko for markedssvingninger og konsekvenser av etablering av nye utenlandskabler mv. Med en riktig fastsatt pris, burde det fortsatt være rom for utbytte til fellesskapet over tid. Det ville flyttet den økonomiske risikoen til de sentrale beslutningstakerne.