fra en fb-side (eivind salen):
Et dysfunksjonelt marked
Dette er kraftflyten i de nordiske markedene klokken halv to i går. Norge region nord (NO4) er ikke med, prisen er 10 kr og 63 øre der også. Bare se litt på bildet, og la det synke inn.
Hvor er det billigst å produsere kraft og gjennom året størst tilgang på overskuddskraft? Det er vest og sørvest i Norge, NO2 og NO5, der prisen er høyest. Her koster det litt over 11 øre å produsere.
Likevel er det her dyrest kraft i Nord-Europa. 10 ganger dyrere enn områdene rundt.
Dette, mine venner, er det det såkalte «markedet» som har ført til. Det er lett å se at det er dysfunksjonelt, og at det fungerer dårlig for Norge, spesielt for oss som bor her og driver næring her eller frivillighetsarbeid her, sør for Dovre og Sognefjorden.
Hvordan er det mulig?
Forklaringen er på to nivå. Den ene er praktisk, fysisk, hvordan kan et system gi sånne utslag? Det andre er politisk, samfunnsmessig, hvordan kunne et sånn system som dette bli innført i Norge, et land der kraftsystemet fungerte helt utmerket og alle hadde tilgang til grei kraft til grei pris?
Det første er lettest å forklare. Det har med hvordan prisen i kraftmarkedet bestemmes. Alle produsenter legger dagen i forveien inn sitt forslag til pris, for hver time på dagen. Så måles dette tilbudet opp mot behovet, og alle produsenter som kan selge til en pris under det som skal til for å få behovet akkurat dekket, får produsere og selge denne timen. Prisen for alle blir lik den som kom inn sist, altså den som hadde det dyreste tilbudet og får solgt denne timen.
Prisen for alle er lik den som selger dyrest. Det er «markedet» for strøm.
Så ser vi på hvordan det fungerer for vannkraft og for vindkraft. Vindkraft produserer uansett når det blåser, så de kan alltid tilby produksjonen sin gratis, eller til og med med negativ pris. De vet jo at prisen ikke blir det de tilbyr, prisen blir den som kommer inn sist og er dyrest. I går blåste det ganske godt, så det var mye vindkraft å selge.
Så var det vannkraft. Nå blir det lettest å forklare om du selv forestiller deg at du har et vannmagasin på Vestlandet eller Sørvest i Norge. Målet er å tjene mest mulig penger. Du ser at prisen kommer til å bli lav, fordi det blir vind og mildt, men du vet også at det ikke vil vare gjennom vinteren, og du har rikelig med anledning til å selge vannet i vannmagasinene dine senere. Aldri i verden om du vil selge for 10 øre. Du har absolutt ingen kraft du vil bli kvitt, og som du risikerer å brenne inne med.
Deretter er det en vurdering, og litt gambling, hvor mye skal du selge for, om du vil selge allerede nå? 1 kr? 1 Kr og 50 øre? 3 kr? Den siste som kom inn på markedet i går kl halv to ville selge for 119,25 øre. Og sånn ble det.
Hvorfor gikk dere for dette systemet, ærede politikere, og hvorfor spurte dere aldri oss? Det er oss dere skal representere, og det er vi som skal betale.
Utenlandskablene er selvfølgelig en direkte årsak til at systemet er så skakkjørt. For der har strømprodusentene i SørNorge en kontinuerlig mulighet til å eksportere vannkraft til en god pris (for dem). Derfor går vannmagasinene og eksportkablene for fullt når prisene er skyhøye her hjemme. Målet deres er å tjene mest mulig penger. Belastningen for oss som taper på det, får andre ta seg av. Det er et politisk problem Arbeiderpartiet og Senterpartiet er villig til å ta den største nedgang noen regjering har hatt på kortest tid i Norge for.
Besynderlig?
Kablene har en kapasitet på 1400 MW, til Tyskland og til England. Det gir mulighet til 12,2 TWh eksport i året. Tilsvarende omtrent hele kraftoverskuddet i Norge (17,5 TWh i fjor), hver av dem. Sjansene er null for at vannkraftprodusentene i Norge skal brenne inn med vannkraft de ikke får solgt. De kan jo eksportere til Nederland (700 MW) og Danmark (1700 MW) i tillegg.
Det er veldig fristende å bruke sterke ord om dette. For hvordan havnet vi her? Hvordan kunne politikerne gå med på avtaler og kontrakter så åpenbart i disfavør for vårt eget land og landets egne innbyggere? Det er en fundamental basisvare, fundamental infrastruktur, tilgang til billig energi og dermed lave produksjonskostnader har direkte sammenheng med et lands økonomi, velstand og vekst. Ingen skulle vel skjønne dette, beder enn Norge, med vår historie?
Så hvordan i all verden kunne vi gå for at nå er det kraftselskapene og nettselskapene som skal tjene mest mulig penger, på alle oss andre sin bekostning, inkludert naturen som ødelegges for ny produksjon å eksportere og tilliten til det politiske systemet vi alle er en del av? Det skjer samtidig med at landet blir invadert av skattefri, statssubsidiert, privat eid vindkraft.
I Lillesand kjemper de nå med nebb og klør for at staten med Olje- og energidepartementet (Norge) ikke skal ta statlig arealplan for at matleverandøren ASKO skal bygge ut 12,4 MW (cirka 0,04 TWh i året) vindkraftproduksjon. Det er en vits, er det ikke det? Vil ikke endre kraftprisene i Norge en prikk. Men det er 40 millioner kroner i året til ASKO, om gjennomsnittsprisen holder seg på en krone.
Dette er ikke energipolitikk. Dette er ikke marked. Dette er rovdrift, dette er ran. Dette er å forsyne seg av fellesskapets midler, ta penger fra alle husholdninger i Sør-Norge, og stappe det i lommen på dem som har kommet inn på eiersiden i en kraftprodusent.
Vi har gått fra å ha de billigste til de dyreste kraftprisene i Europa. Det er sannheten. De kaller det marked.
–––––––––––––
er den marginale produsenten den som omtales her: «Den siste som kom inn på markedet i går kl halv to ville selge for 119,25 øre.»
finansavisen.no
www.nettavisen.no
www.nrk.no
borsen.dagbladet.no
