I testen Landevei hadde av elektrisk Shimano, elektrisk Campagnalo og SRAM Red var det di2 som stakk av med førsteplassen mens SRAM tok andreplassen.Shimano er bra det, men Campa har bedre ergonomi. Etter hva jeg leser er forskjellen ennå mer uttalt på de elektroniske gruppene. Å gire Di2 med lange hansker må være rene myntkastet.
Kjøpt sykkel til fruen i dag på loppis i Draguignan, en strøken orange Méral fra begynnelsen av syttitallet. Méral var visst en bitteliten produsent som holdt til i Loire. Originalt Simplex girsystem, originale strøkne håndlagede Mavic-hjul med pariser, og en lekker Selle Italia damesal som nok satt på sykkelen originalt. Rammen er bygget med Reynoldsrør muffet sammen, utrolig fine detaljer i muffene. 39 euro! Hun hadde to mil på den i går, og smilte fra øre til øre
Det kan kan jeg skrive under på - spesielt "motorveien de ikke hadde penger i gjen til" fra Spikkestad bakkene til Amtmanssvingen - der er det mye dritt å få om man ligger i veibanen. Eller synes jeg dere er gærne som sykler forsatt, og i det møkkaværet i gitt (holdt på å fryse ihjel i garasjen under dekkskift) - som solskinnssyklist har jeg parket for lengst...Fårikålaften hos en kompis på Bogstad går, i dag frokost og kjapp tur innom Sørensen Sykler for å plukke opp en Assos sJ.climaSchutz (takk, Ekorre), og allez til en kompis på Høvik. Ut i regnet. 3t20m, 79 km. Høvik-Slemmestad-Åros-Røyken-Spikkestad-Asker-Høvik. Dere har noen festlige bilister nedi der, må jeg si. Fin tur forøvrig!
Hadde for lite juice på eplefonen til Stravalogg, Fidelio.
Den fikk jo en jomfrutur litt utenfor sitt egentlige operasjonsområde. Det plaskregnet i 180 av de 200 minuttene, og det er vel strengt tatt sturmPrinz-vær. Fint at den er såpass luftig og pustende og at den ikke lager ulyder. Og så er den lang nok på ermene til meg. Mansjettene i tynt neoprenstoff er veldig kjekke (jeg måtte lære at de skal utenpå neoprenhanskene, uha). Et godt kjøp.Hva synes du om jakken foreløbig?
Det som skjer nå er nøyaktig grunnen til at jeg synes det er idiotisk å rippe opp i gamle dopingsaker, da det ikke gjør noe annet enn å skade sykkelsporten. Hvor skal man stoppe? Det som er så fint med lover og regler, også i idretten, er at de setter klare grenser, slik at man kan forholde seg til om noe er rett eller galt. Hvorfor skal noen bestemme at de som dopet seg i 2001 skal "tas", mens de som dopet seg i 1991 eller 1985 ikke skal det? Det virker veldig merkelig for mine juristøyne, og lukter mer av halvkorrupt renkespill.
Dog skal jeg innrømme at det hadde vært litt stas om Kjærgaards innrømmelser leder til at andre norske toppidrettsutøverhelter fra de glade EPO-dager skjelver litt i buksene.