Blir nesten litt lei meg når jeg leser denne tråden. Musikken blir jo faktisk ødelagt, og dette forklarer jo hvorfor jeg synes en del musikk ikke låter bra, men heller slitsomt.
Orker liksom ikke høre på når det er sånn.
Enig, skjønner etterhvert hvorfor masse musikk har havnet i hylla og aldri blitt spilt mer enn en gang. Men har ikke helt skjønt poenget med denne "krigen":
1. Man lager en plate med komprimering og dårlig lyd. Dette snappes raskt opp av "loudnesspolitiet" og det protesteres fra enkelte miljøer. Mange avstår fra å kjøpe platen og gir den helller ikke spilletid på Spotify, Wimp osv.
2. Man produserer den samme platen med "god" lyd. Hvem er det som protesterer? Radiostasjoner? Den store massen som aldri har hørt om loudnesswar?
Mvh
Jeg ville tro at det er først og fremst de/den som betaler for moroa (som regel ikke artisten eller teknikeren) som er livredd for at investeringsobjektet skal låte (skrekk og gru) lavere enn tilsvarende konkurrenter. For radiostasjonene spiller det liten rolle, siden de komprimerer og gainer låtene som de vil allikevel, og har gjort det i veldig mange år.
Nå er det slik at komprimering ikke er synonymt med dårlig lyd, som man skulle tro her inne. Komprimering er så mangt og finnes på nesten hvert eneste spor på hver eneste plate som blir utgitt. Men når masteringstudioene får i oppdrag å få det så høyt som mulig, må de bruke limitere får å få til det. Og når det er oppdraget, må de nesten gjøre det slik om de skal drive på i bransjen. Så kan man velge å være alternativ, og kun skru lyden best mulig, uten å tenke på opplevd nivå, men da tror jeg raskt ME'en kan se langt etter oppdragene fra pop og rock-artistene, og det er jo dem som først og fremst skaper volumet for studioene.
Noen klarer seg i nisjer, som f.eks. 2L, men for det jevne studioet, må man nok belage seg på å svelge en kamel eller to om man skal ha nok jobb til å leve av. I tillegg er prisene sunket til 1970-nivå og store studioer blir lagt ned i rasende fart verden over. Da får man langt fler "hobbyproduksjoner", som godt kan være bra, men som ikke har opptaks- og lytterom i den klassen de store har, og det derfor ofte blir et dårligere sluttprodukt.
Om man leser litt rundt i forumer for studioproffene, finner man raskt ut at ingen av dem finner det særlig tilfredstillende å gjøre det på denne måten, men det er det som betaler lånet og gir mat til ungene.
Så man kan enten håpe på at det etterhvert blir 2 versjoner av hver utgivelse, en "så høyt som mulig" versjon som i dag, og en versjon rett ut fra miksen, gjerne i originaloppløsning. Dette er helt ukomplisert og greit å få til per i dag som alt er digitalt etter miks.
Eller at bransjen selv finner en slags dynamikkstandard å holde seg til.
