Det ene leder til det andre. Jeg fikk The Meters’ Rejuvenation fra 1974 via Vinyl Me Please for er par dager siden, og skiva var helt fantastisk fet. Anbefales på det varmeste til de som liker funk. Hadde bare et overfladisk forhold til The Meters fra før, de backer Robert Palmer på hans første soloskiver, spesielt Sneakin’ Sally Through the Alley fra 1974 er en favoritt (også medlemmer av Little Feat som backing)…
Uansett, to dager med lytting til forskjellige Meters-skiver gjorde at jeg hoppet over til den fantastisk samleboksen «What it is! Funky Soul and Rare Grooves” - helt utrolig samling fete singler fra Warner-universet mellom 1967-1977. Fikk den i julegave tilbake i 2006, og bare alternativ-mixen av Aretha Franklin’s Rock Steady er verd hele kosten.
Men, så til poenget… Det ene leder til det andre, og jeg sitter igjen og hører på Betty Davis. Tidenes tøffeste funk-dronning.
Selvfølgelig solgte det ikke. Selvfølgelig er hun geniforklart i ettertid. 3 studioskiver i perioden 1973-1975, så trakk hun seg tilbake.
Wikipedia oppsummerer det bra:
«…was an American singer, songwriter, and model. She was known for her controversial sexually oriented lyrics and performance style and was the second wife of trumpeter Miles Davis. Her AllMusic profile describes her as "a wildly flamboyant funk diva with few equals ... [who] combined the gritty emotional realism of Tina Turner, the futurist fashion sense of David Bowie, and the trendsetting flair of Miles Davis".»
Hun introduserte Miles Davis til Sly & The Family Stone og Jimi Hendrix, hun endret hans stil, både attityde, klesstil og musikk dramatisk. Låten Mademoiselle Mabry fra Filles De Kilimanjaro er Miles’ hyllest til Betty (Mabry, før de giftet seg), og hun er avbildet på coveret.
Det er i overkant av 20 år siden jeg snublet over førsteskiva hennes, og jeg var umiddelbart solgt. Det finnes lite som banker låten «Anti Love Song» fra førsteskiva hennes, men alt er kjempebra, med en imponerende samling San Francisco-baserte musikere som backing.
De tre studioskivene fra 73-75 er best, men det er kommet et par oppsamlingsskiver etterpå som også er verd å ha.
Liker du fet og farlig funk, anbefales «Betty Davis» 1973, They Say I’m Different” 1974 og “Nasty Gal” 1975 på det varmeste!