Lydbildet jeg leter etter
Som jeg skrev i
dette innlegget litt lenger oppe, kommer jeg til å oppgradere anlegget ganske betraktelig i løpet av dette året. Planen er å bruke mer penger enn jeg egentlig har, og kjøpe noe som jeg synes er så bra at jeg ikke vil tenke på oppgraderinger de neste 20 årene eller så. Jeg tenkte jeg skulle si litt mer om hvilket lydbilde jeg egentlig leter etter, og hva jeg ikke er fornøyd med i dag. (beklager hvis dette blir litt langt - men det er min egen tråd, så jeg bestemmer!)
Den subjektive opplevelsen jeg orienterer meg ut fra med hifi er om det høres
riktig ut eller ikke. Nå er selvfølgelig ikke "riktig" en egenskap som man enkelt kan krysse av for i spesifikasjonene til en forsterker eller et høyttalerpar: "Dette er et anlegg med 0.98 prosents riktighets-faktor"...
Sånn er det jo ikke. Men det dette handler om for meg, er om akustiske instrumenter og stemmer - og små akustiske ensembler - høres ut slik de gjør i virkeligheten. Det er den indre subjektive testen min. Jeg har selvfølgelig ingen rå-tilgang til opptaket, eller til hvordan ting hørtes ut i studio. Men i opptak av akustiske instrumenter og enkle vokaler, hører jeg fort om noe høres
riktig ut for mine ører. I tillegg kommer jo dynamikk m.m.
De fleste kommersielle høyttalerne jeg har hørt til nå har virket kunstige på meg, på en eller annen måte (med noen hederlige unntak!). Det er vanskelig å sette fingern på det, men som oftest er det
noe som ikke har stemt. Hva er det, i så fall? Jeg er sant å si ikke sikker. Jeg tror ikke det bare handler om manisk flat frekvens-respons. Hvis man hører på et godt anlegg og flytter hodet 30 cm den ene eller andre veien, vil frekvensresponsen som oftest endre seg en god del. Likevel gjør jo ikke det at man subjektivt synes at det høres "feil" ut hvis man flytter hodet 30 cm. Jeg tror rett og slett at det finnes et nivå av flathet som er "godt nok", der vi ikke lenger opplever lyden som farget. Utover det, tror jeg det handler om akseptabel respons i tidsdomenet - og lav forvrengning. Min hunch er at det finnes mer forvrengning og egenlyd i høyttalere enn det man ofte er klar over. Generelt tror jeg nok at forskningen på dette, både den tekniske og den psykoakustiske, ikke har kommet så langt som man kunne ha håpet på.
(og så spiller jo akustikken i rommet inn da, men det er et eget kapittel)
De første kommersielle høyttalerne jeg selv opplevde som hørtes helt
riktige ut i mine ører, var de aktive monitorene jeg har nå - DM10 fra engelske AVI.
Bilde av DM10ene fra nett fordi jeg var for lat til å ta bilde selv nå.
Når jeg lytter til disse i nærfelt - dvs med mellom 1 til 2 meters avstand mellom meg og høyttalerne - er det ingenting jeg synes høres feil ut. Det stemmer bare. Subjektivt gjør det det, i hvert fall (produsenten sier i egenreklamen at de skal ha ekstremt lav forvrengning). Den beste måten å beskrive lyden deres på, er at det er omtrent som Sennheiser HD800, for de som har hørt disse hodetelefonene. Eller, det er kanskje en slags mellomting mellom HD800 og HD650. Pluss at bassen ikke går så dypt som i de hodetelefonene, men ruller av ved 60 hz. Hvis man liker HD800 og/eller HD650, er det en god sjanse for at man vil like AVIene også. Hvis man ikke liker dem, vil man antakelig ikke like AVI-monitorene heller. Mellom høyttalerne tegner det seg opp en svært klar og definert scene, der fantombildet står som støpt i midten og jeg kan pinpointe elementer utover mot høyttalerne (og noen ganger ut på siden av høyttalerne også). Dessuten har jeg nylig fått i hus en subwoofer fra Ken Kreisel, DXD 808. Fantastisk klar og definert bass. Til sammen er det dynamitt. (kommer bilder av subwooferen også, lover)
Men likevel er jeg ikke helt fornøyd. Det dreier seg om at skrustikke-sweetspot aldri har føltes 100% naturlig for meg. Min indre referanse er live musikk. Å spille piano, å synge, å høre andre spille og synge... alt det der. Da sitter man ikke bom fast i en sweetspot. Tvert i mot (med mindre man sitter klemt fast i setet på en klassisk konsert, da). I live-sammenhenger er lydbildet også mye mer omsluttende, med mer refleksjoner, lydbildet er generelt mer diffust. Slik jeg lytter nå, til to små monitorer + subwoofer i nærfelt, får jeg et lydbilde som er veldig klart og definert, men uten det omsluttende lydbildet man opplever live.
Er det mulig å få begge deler? Jeg vet ikke. Men det er det jeg vil se om jeg kan finne. Jeg ønsker å oppleve den samme klarheten, de samme detajene, det samme glassklare stereobildet og den samme "riktigheten" som jeg opplever nå... men jeg ønsker også å oppleve det mer omsluttende lydbildet jeg savner fra live-sammenhenger. Det jeg er nysgjerrig på å prøve ut, er primært to høyttalerkonstruksjoner: CBT, og rundstrålende. Grunnen er at begge disse høyttalertypene fyller hele rommet med lyd. Planen er å finne høyttalere som gjør det mulig å lytte i nærfelt, og slik få et klart og definert stereobilde fordi direktelyden overskygger refleksjonene. Og samtidig bør det spille like klart og fint som AVIene gjør. Men samtidig bør høyttalerne spille på en måte som gjør det mulig å flytte seg rundt i rommet når man blir lei av å sitte og gnure i svitspått, og hele tiden kunne bevege seg i et diffust felt av lyd som man blir omsluttet av.
Vil det lykkes? Vil jeg finne det jeg søker etter? Følg med i de neste episodene!
