.........Men det var bare en avstikker. Egentlig skulle vi hit:
Algrøy er den største øya her vest av Sekkingstadosen. Her var stor fiskeridrift frem til silda forsvant, og ellers gikk det i
smale og heimafiskje.
Det sosiale senteret i bygda var bedehuset. Det går fremdeles gjetord om
jolatrefestana i romjula.
Det går små stikkveier inn fra hovedveien over alt. De ender stort sett i en snuplass og en grind. Høyrebeinet mitt tåler ikke særlig langt
offroad, så vi gjorde vendereis når det ble for ulendt.
Sendero Luminoso var vel et søramerikansk fenomen, men på Algrøy har de sin egen utgave av den lysende sti når vårsola skinner.
Det er karrig her ute! Hver eneste lille bergskorte med noen never jord er dyrket opp:
En må bare bøye seg i støvet over arbeidsinnsatsen med å bygge gråsteinsmurer og berge for for dyra i dette landskapet:
.......Men det er velstelt:
Et sikkert vårtegn!
Det er ikke mye føde smalen finner på bøen enda, men de kommer seg i hvert fall ut. Drektige er de helt sikkert, og bevegelse og frisk luft gjør godt for både folk og fe:
Denne bakken heter
Naustabrekko.
Ikke uten grunn. I bunnen ser det slik ut:
Endepunktet ble den gamle dampskipskaien:
Litt niste:
......Og som ekstranummer, årets første havørn:
Takk for følget.
Mvh