Da har jeg fått installert meg på hybelen jeg låner av en kompis, og fyrt opp anlegget her: 80-talls Luxman hybridforsterker og Carlsson høyttalere, fôret med Tidal fra PC via USB-DAC. Låter helt fint, men kontrasten til det jeg hørte hos Tosken i dag, er
relativt stor.
Altså: Det er jo så til de grader gjennomført. Fra den delikate innredningen (inkludert de flotte møblene fra
@inselwind) og måten elektronikken er plassert på, til akustikktiltak og selvfølgelig selve anlegget. Du blir liksom dratt inn og hele sanseapparatet gjort mottakelig for flotte musikkopplevelser fra første stund.
Siden i fjor sommer har det vel blitt gjort ytterligere akustikktiltak (tenker på kassa i taket. Eller?), og det har kommet flere Toskebokser, Trinnov og selvfølgelig den nydelige Technics-spilleren. Mer om den litt senere. Nå er det jo umulig å sammenligne med et lytteinntrykk fra ca. ni måneder siden, og like umulig å si noe om hvor mye bedre / annerledes det låter nå etter oppgraderinger og utskiftninger. Det låt veldig bra da, og det låter veldig bra nå. Lydbildet er stort og detaljert uten at du henger deg opp i enkeltdetaljer, med mindre du går inn for det. Det hele virker så balansert og riktig. Også bassen, da. Så ryddig, ren og kjapp langt ned i det avgrunnsdype at det er en fryd, og med en kapasitet av en annen verden. Vi spilte en del høyere enn i fjor, og det var jo ikke antydning til pusteproblemer.
Klok av skade fra i fjor hadde jeg med litt egen musikk – det er selvfølgelig den ene plata du har lyst til å høre, som ikke er tilgjengelig for strømming – og jeg hadde spesielt lyst til å høre noen spor fra Bremnes'
Løsrivelse. Åpningssporet Månens kraft har et voldsomt trøkk med kanskje i overkant feit bass og høyt nivå på trommene, og hjemme hos meg kan jeg jo fornemme dette, men hos Tosken får du virkelig høre hva som bor i dette materialet. Likeså den tighte bassen på sporet Søvngjengersken. Du sitter liksom bare og tenker at, ja, sånn skal det låte. I tillegg spilte vi
Ry Cooder & Corridos Famosos –
Live (ymse spor)
Inwardness –
Space Jazz (ymse spor)
Maurice Ravel – La Valse (husker ikke utgivelsene – vi spilte to, og den første hadde speilvendt miks
![Ansikt med åpen munn :open_mouth: 😮](https://cdn.jsdelivr.net/gh/joypixels/emoji-assets@5.0/png/64/1f62e.png)
)
Knut Nystedt – Immortal Bach (mektig!)
Steve Tibbetts – Vision
Så var det Technicsen, da. Først spilte vi
Still Crazy After All These Years med Paul Simon, UHQR-utgivelse. Ikke tegn til knitring, ingen rillestøy, bare godlyd. Med alle detaljene og trøkken en er vant med fra CD. Vi satte deretter på Down In Hollywood fra
Bop Til' You Drop med Ry Cooder, som vi sammenlignet med min medbragte CD-utgave (original fra 80-tallet). Det var så og si dønn likt! Lydbilde, klang, bass ... Jeg hadde kanskje ventet (ørlite) mer sprut og punch med CD, men nei. Det overrasket meg veldig. Og LP-en var ingen audiofil utgave heller. Er det kvaliteten på vinylriggen og fraværet av støy som gjør at riggen klarer å grave ut så mye informasjon fra plata at det matcher CD? Det var rett og slett bemerkelsesverdig.
----
Igjen takk for et hyggelig og interessant treff, André.
Edit: Retting av tegnsettingsfeil