Min kommentar gjaldt interiøret og ikke eksteriøret. Det er da ikke noe i veien med bygningen.
Derom strides de ulærde.
Direktøren for museet hadde en stri tørn i gårsdagens Dax18 og leverte en parade sludderargumenter som til slutt ble så innfløkte at han ikke fant ut av dem selv.
Tommy Sørbø mener han har kritisert kunst og arkitektur lenge nok til å få lov til å mene noe om vårt nye museum. Fra Telemark Avis.
MIN NYE SOFA OG DET NYE MUNCHMUSEET
Hva skal du gjøre dersom du nettopp har gått anskaffelse av et eller annet du synes er pent, men så er du litt urolig for hva de andre vil mene om det. Jo, vent med å si hva du selv mener inntil til du har hørt hva de mener.
Har du for eksempel kjøpt deg en ny sofa, vis den fram, men hold maska og vent på reaksjonene. Synes de den er fin, er jo alt i sin skjønneste orden. Men om de synes den er helt for jævlig, hva skal du da gjøre? Jo, gi dem rett! Si at det var nettopp derfor du kjøpte den, fordi den var så jævlig.
Og skulle de likevel være kritiske til sofaen og antyde at dette bare er noe du sier for ikke å miste ansikt, innrøm at den egentlige grunnen til at du kjøpte den, var at du ønsket å provosere. Ja, for det finnes så altfor mange vakre sofaer her i verden. Din sofa er simpelthen er protest mot denne latterlige og overfladiske dyrkelsen av vakre sofaer.
Hvem jeg har lært dette enkle trikset av? Jo, av alle de som på den måten forsøker å forsvare et Munchmuseum som for mange av oss fremstår som både grått, goldt, fargeløst, kjedelig, intetsigende og brutalt.
Ja, men det er jo nettopp det som er meningen!, sier de nå. Da har vi lykkes. Det ytre skal nemlig stå i kontrast til det indre. Som en diamantring pakket inn i gråpapir. Visst er vel Munch en av kunsthistoriens største kolorister, men nettopp det kommer jo så godt fram, når publikum først må få med seg den dystre fasaden, foajeens abstrakte flyplasspreg og de kommunegrå trapperommene, før de endelig kan stige inn i de salene der Munchs fargesprakende kunst befinner seg.
Ved denne typen kritikk er det altså kontrastestetikken som gjelder. Et trumfkort arkitekter og deres støttespillere har trukket i hundre år, hvis noen skulle være så frekke og kritiserer dem for at deres nye glasskasser ikke passet inn i omgivelsenes 1800-tallsarkitektur: «Ja, men det er jo nettopp det som er meningen! Nytt og gammelt skal snakke sammen uten å bli enige.»
Men la oss nå si at noen også skulle være kritiske til selve kontrastestetikken, og hevde at det fremdeles er en skandale at Munchs humanisme og sanselighet ikke kom til utrykk i arkitekturen. Hvordan møte dem? Jo, med det obligatoriske provokasjonsargumentet: Kunst skal provosere. Munch skapte skandaler med sin kunst, da er det naturlig at også Munchmuseet gjør det.
Så langt fungerer trikset greit. Men gjør det også det hvis du har driti på draget og glemt regelen om aldri å si i fra hva du selv mener om den nye sofaen eller det nye bygget før andre får sagt sitt?
Ja, for det er nettopp det Munchmuseet har gjort.
I konkurranseutkast, intervjuer, reportasjer og reklamemateriell har de nemlig hyllet sitt eget bygg for nettopp ikke å være en grå kontrast til Munchs fargerike kunst. Der er det sammenhengen mellom Munch og bygget som trekkes fram, ikke kontrasten. Noen har sagt at knekken på toppen av bygget er museet som hilser på nabobygget, operaen, mens andre har fremholdt at knekken likner på Munchs bøyde hode på noen av fotoene av ham som gammel. Dette hevder en av museets arkitekter, Juan Herreros at bygget sier:
«Ok, her er jeg. Jeg har arven etter den viktigste kunstneren i Norges historie, og jeg ser bergtatt på Oslo og fjorden, fordi det er byen og dens kollektive drømmer som har bygget meg».
Museet og dets forsvarere opererer rett og slett med to regnskap; ett for kritikk, der kontrastestetikken og provokasjonsargumentet gjelder, og ett for skryt og selvforherligelse, der assosiasjonsestetikken gjelder. En assosiasjonsestetikk som kunne ha gjort en arbeidsbrakke om til en katedral, hvis det var det om å gjøre.
Den dagen jeg kommer hjem med en ny sofa og skryter hemningsløst av den, for så etterpå å hevde at jeg kjøpte den fordi jeg synes den var stygg og ønsket provosere, hadde jeg naturligvis blitt gjennomskuet på flekken. Jeg er ikke sikker på at det samme gjelder for Munchmuseet. Men så er det da også en viss forskjell. Et ny sofa koster ca 15 000 kroner. Et nytt Munchmuseum koster nesten 3 milliarder.