Sommeren henger med oss fremdeles, og vi koser oss i finværet så lenge det varer, både ute på tur og hjemme i hagen.
Samtidig er høsten her på kalenderen og i hverdagen, med full oppstart av alle kulturlivets gleder.
Brassbandet er i god gang, der jeg spiller euphonium, og symfonikoret der jeg synger bass har mye spennende på programmet. Først 5 store konserter med Morten Abel i Stavanger Konserthus. En ny type erfaring for mange av oss, det blir moro med et annet publikum, i fem utsolgte konserter på tre dager.
Så følger tradisjonen med Bach Juleoratorium, som jeg gleder meg enda mer til, og vi øver på Daphnis og Chloé av Ravel. Det siste er fantastisk musikk men meget krevende å synge.
Når jeg ikke bidrar med koret er vi faste tilhørere hos Stavanger Symfoniorkester, i konserthuset som ligger i komfortabel gangavstand fra Villa Ottone.
Der var det sesongåpning forrige uke, med et relativt krevende program.
Og en del uvanlig utstyr på scenen.
Det første jeg la merke til var den grønne høyttaleren som matchet den ene solisten sin kjole.
"Den var fin, sånn kunne vi jo hatt" utbrøt min kjære.
Oppsettet er for instrumentet med navn ondes martinot.
Det er et tidlig elektronisk instrument, som her skulle brukes i Olivier Messiaen sin svære Turangalila-symfoni.
Der var det fullt på scenen, med utvidet orkester og solister. Hele 10 slagverkere er veldig uvanlig, og de hadde det travelt alle sammen.
Turangalila er en mastodont av et stykke. Orkesteret leverte en stor prestasjon, men musikken er overlesset med lydeffekter og ørene går i metning for de fleste av oss. Messiaen må ha vært delvis døv. Tre slagverkere står med hvert sitt batteri av symbaler og de hvirvler og dæljer i ett kjør i 80 minutter.
Musikken er over 70 år gammel men framstår som moderne, både provoserende og irriterende. Delvis vakkert, ganske slitsomt, men likevel en interessant lytteopplevelse.
Neste konsert, denne uken, var av et annet kaliber.
Et helt strålende konsertprogram, meget intelligent sammensatt av veldig spennende verk.
Veldig morsom barokkmusikk i blanding med et par mesterverk fra mellomkrigstiden. Glimrende spilt av SSO.
Noen av oss satte ekstra pris på solisten på piano, i både Martinů og Bartók. Vår egen Ida Moe Schanke, som er fast pianist i SSO og repetitør for koret vårt. Hun er en stor kapasitet som betyr mye for byens musikkliv, bidrar overalt og sier aldri nei. Et privilegium å få jobbe med sånne folk.