Idag er en litt trist dag, for jeg sitter syk hjemme mens kona er og hører på Händels Messiah, der jeg skulle sunget og som skulle være høydepunktet på sesongen.
Jaja, jeg trøster meg med å forberede meg til neste høydepunkt, som er Mattheus-pasjonen av Bach.
Her i en LP-boks jeg sannsyligvis bare har testspilt. Det er uhyre sjelden at jeg spiller hele fire LPer på rad, men det har jeg gjort idag.
Ikke rart de trengte 4 plater så langsomt tempo det er på mye av dette. Karajan med berlinerne og det beste av kor fra Wien.
Jeg diskuterer stadig med medkorister hvorfor tempoet på tolkninger av korverk fra barokken har stadig økende tempo de siste 50 årene. OK mange av korene har blitt dyktigere og teknologi gir innøvingsmetoder som er mer effektive. Ofte virker som raske satser synges så raskt som koret makter å henge med på.
Men her er det høytid og ro over det, selv om koret var dyktig nok til å klare høyt tempo. Noen av koralene går vel seigt unna, det innrømmer jeg. Men det er velklang og fryd over det meste, til tider magi. Solistene er i en klasse som gjør at selv de enkle resitativene blir betydelige opplevelser.
Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, men Fischer-Dieskau som Jesus her er guddommelig, og Janowitz glitrer fra himmelen. Lyden er god, lite støy og god dynamikk, men kraftige korsatser vrenger som vanlig på vinyl. Jeg har enda tilgode å høre en LPplate med god lyd i kraftige korparti.
Sannsynligvis er både klang og tempo på denne lite salgbar idag, den kom i 1973 og vil bli stemplet som old school av mange, men personlig kunne jeg ønske denne som nytugivelse i audiofil kvalitet. Det går an å håpe.