-HP-
Overivrig entusiast
- Ble medlem
- 07.11.2005
- Innlegg
- 512
- Antall liker
- 128
Jeg kjøpte min første "velfungerende" PC for snart fire år siden. Ja, jeg var lovlig seint ute, og det har jeg aldri angret på. Og jeg var betatt av hvor enkelt og praktisk det var å rippe all musikken til en romslig eksterndisk og spille alt igjennom iTunes - hele CD-samlinga ble rippet. Jeg ble veldig vant til å alltid spille musikk via iTunes, og jeg skaffet meg også følgelig veldig mye musikk via nettet. Nysgjerrig på et band? Det var alltid tilgjengelig ett eller annet sted. CDer og LPer sto mest til pynt. Det er jo ekstremt lettvint å spille alt via dataen, spesielt når man også har fjernkontroll til maskinen (fin ting på Mac; fjernkontroll og såkalt "FrontRow", som lar deg betjene hele dritten fra sofaen).
Men i romjula 2009 kræsja den harddisken. Jeg tok meg aldri bryet med å reparere den, ettersom hendelsen ble en liten tankevekker. Men jeg mista da et bibliotek på nærmere 300 gigabyte.
Jeg hadde backup av noe. CD-samlinga var det ikke aktuelt å rippe på nytt. Selvsagt er en harddiskkræsj noe man må regne med, og selvsagt kan jeg kritiseres for å ikke f.eks. ha en kopi av alt liggende på enda en disk, eller kanskje enda bedre; Dropbox (eller lignende tjenester). Men jeg tok isteden "et steg tilbake".
Jeg fikk fryktelige lyttervaner av PC-løsningen. Hørte nesten aldri ei hel skive igjennom - det gikk i enkeltlåter. Dessuten var det bare å laste ned hva som helst, noe som gjorde at man skaffet seg mye mer musikk enn man rakk å høre igjennom. Mp3-filer for meg er den ultimate forbruksvare. Og jeg mista litt "følelsen" for musikksamlinga mi.
Så da harddisken min kræsja (kort etter måtte PCen sendes inn for å fikse en skjermfeil også - dermed var jeg i tillegg uten data en liten stund), ble jeg nødt til å spille en del CDer igjen, og ble selvsagt påminnet hvor fantastisk mye bedre det låter. Dessuten ble det automatisk slik at jeg hørte igjennom hele album igjen - og det er ikke noe tøys; mange album har en kumulativ oppbygning.
Pr. i dag har jeg stadig et velfylt iTunes-bibliotek, men bare en brøkdel av hva jeg hadde tidligere. Ca 40 gigabyte, eller noe i den duren - kun musikk jeg virkelig bryr meg om.
Og jeg kjøper fortsatt CDer. I bestilling nå ligger blant annet nyeste utgivelse fra det tyske heavybandet Atlantean Kodex. Jeg har ikke hørt den, kun lest omtale, og jeg vil heller ikke høre den før jeg har den i hendene og putter inn i Denon-maskinen. Og jeg koser meg faktisk med å gå og vente på den.
Spotify vil jeg ikke ha; jeg innbiller meg nemlig at det representerer en enda sterkere grad av overnevnte fenomen - at den overveldende tilgjengeligheten gjør at man aldri tar seg tid til å lytte gjennom ei hel skive, og at jeg i enda større grad vil miste følelsen for musikksamlinga mi (i den grad noe sånt finnes på Spotify.
En kompis av meg har et svært entusiastisk forhold til alt som har med internett å gjøre, og elsker selvsagt Spotify - jeg har fått mer enn én invitasjon fra ham, som jeg har avslått. "Det er jo så genialt - du kan linke opp Spotify mot Facebook, og så kan du se spillelistene til Facebook-vennene dine!" sier han med en overentusiasme som fint overgår Knut Jørgen Røed Ødegaards (no offense!). Sist han hadde fest, laget han spilleliste via Spotify ut fra hva Spotify-vennene hans hadde hørt på i det siste.
Jeg synes fortsatt det er en fryd å ha fest, og når folk spør om ett eller annet musikkstykke kunne si "nei, den skiva har jeg ikke". Det er nemlig gjerne en grunn til at man ikke har enkelte skiver - rett og slett fordi de er dårlige. Men så har jo også overnevnte kompis ved minst én anledning spurt meg om jeg ikke jeg kan laste ned den derre Spotify-programvaren slik at han kan logge seg på sin konto - på min fest...
Vel, dette ble kanskje en litt usammenhengende tirade, men konklusjonen er: internettets tilgjengelighet har ikke nødvendigvis gjort mitt forhold til musikk bedre, og jeg setter pris på muligheten til å kjøpe musikk på CD, med den "magien" det representerer. Håper det ikke er helt slutt på en god stund ennå!
PS: Like ille som Spotify-mas er det evinnelige Youtube-maset: begynner først én gjest, så skal plutselig alle vise fram (som regel) høyst uinteressante ting på Youtube, og PC-skjermen blir festens midtpunkt - alle henger rundt den som fluer på dritt. Da jeg hadde bursdagsfest i høst gjorde jeg følgende for å unngå denslags: jeg laget en mp3-CD (ca 4 timer musikk) med et greit utvalg av ting jeg liker, men også med hensyn til hva jeg visste at gjestene mine liker/tolererer, og den ble spilt via CD-spilleren. Og dataen var slått av. Ble en koselig kveld, det, og kun én gjest "klaget", og det var overnevnte Spotify-entusiast...
Men i romjula 2009 kræsja den harddisken. Jeg tok meg aldri bryet med å reparere den, ettersom hendelsen ble en liten tankevekker. Men jeg mista da et bibliotek på nærmere 300 gigabyte.
Jeg hadde backup av noe. CD-samlinga var det ikke aktuelt å rippe på nytt. Selvsagt er en harddiskkræsj noe man må regne med, og selvsagt kan jeg kritiseres for å ikke f.eks. ha en kopi av alt liggende på enda en disk, eller kanskje enda bedre; Dropbox (eller lignende tjenester). Men jeg tok isteden "et steg tilbake".
Jeg fikk fryktelige lyttervaner av PC-løsningen. Hørte nesten aldri ei hel skive igjennom - det gikk i enkeltlåter. Dessuten var det bare å laste ned hva som helst, noe som gjorde at man skaffet seg mye mer musikk enn man rakk å høre igjennom. Mp3-filer for meg er den ultimate forbruksvare. Og jeg mista litt "følelsen" for musikksamlinga mi.
Så da harddisken min kræsja (kort etter måtte PCen sendes inn for å fikse en skjermfeil også - dermed var jeg i tillegg uten data en liten stund), ble jeg nødt til å spille en del CDer igjen, og ble selvsagt påminnet hvor fantastisk mye bedre det låter. Dessuten ble det automatisk slik at jeg hørte igjennom hele album igjen - og det er ikke noe tøys; mange album har en kumulativ oppbygning.
Pr. i dag har jeg stadig et velfylt iTunes-bibliotek, men bare en brøkdel av hva jeg hadde tidligere. Ca 40 gigabyte, eller noe i den duren - kun musikk jeg virkelig bryr meg om.
Og jeg kjøper fortsatt CDer. I bestilling nå ligger blant annet nyeste utgivelse fra det tyske heavybandet Atlantean Kodex. Jeg har ikke hørt den, kun lest omtale, og jeg vil heller ikke høre den før jeg har den i hendene og putter inn i Denon-maskinen. Og jeg koser meg faktisk med å gå og vente på den.
Spotify vil jeg ikke ha; jeg innbiller meg nemlig at det representerer en enda sterkere grad av overnevnte fenomen - at den overveldende tilgjengeligheten gjør at man aldri tar seg tid til å lytte gjennom ei hel skive, og at jeg i enda større grad vil miste følelsen for musikksamlinga mi (i den grad noe sånt finnes på Spotify.
En kompis av meg har et svært entusiastisk forhold til alt som har med internett å gjøre, og elsker selvsagt Spotify - jeg har fått mer enn én invitasjon fra ham, som jeg har avslått. "Det er jo så genialt - du kan linke opp Spotify mot Facebook, og så kan du se spillelistene til Facebook-vennene dine!" sier han med en overentusiasme som fint overgår Knut Jørgen Røed Ødegaards (no offense!). Sist han hadde fest, laget han spilleliste via Spotify ut fra hva Spotify-vennene hans hadde hørt på i det siste.
Jeg synes fortsatt det er en fryd å ha fest, og når folk spør om ett eller annet musikkstykke kunne si "nei, den skiva har jeg ikke". Det er nemlig gjerne en grunn til at man ikke har enkelte skiver - rett og slett fordi de er dårlige. Men så har jo også overnevnte kompis ved minst én anledning spurt meg om jeg ikke jeg kan laste ned den derre Spotify-programvaren slik at han kan logge seg på sin konto - på min fest...
Vel, dette ble kanskje en litt usammenhengende tirade, men konklusjonen er: internettets tilgjengelighet har ikke nødvendigvis gjort mitt forhold til musikk bedre, og jeg setter pris på muligheten til å kjøpe musikk på CD, med den "magien" det representerer. Håper det ikke er helt slutt på en god stund ennå!
PS: Like ille som Spotify-mas er det evinnelige Youtube-maset: begynner først én gjest, så skal plutselig alle vise fram (som regel) høyst uinteressante ting på Youtube, og PC-skjermen blir festens midtpunkt - alle henger rundt den som fluer på dritt. Da jeg hadde bursdagsfest i høst gjorde jeg følgende for å unngå denslags: jeg laget en mp3-CD (ca 4 timer musikk) med et greit utvalg av ting jeg liker, men også med hensyn til hva jeg visste at gjestene mine liker/tolererer, og den ble spilt via CD-spilleren. Og dataen var slått av. Ble en koselig kveld, det, og kun én gjest "klaget", og det var overnevnte Spotify-entusiast...