Dr Dong skrev:
Etter at de kritiske røster til nytalen om ytringsansvarlighet nesten er blitt brunstemplet, lar vi en erklært marxist, som de færreste vel vil våge å brunsprøyte, om deres ord skal ha noen mening ut over artigheter, komme til orde:
http://www.aftenposten.no/meninger/En-ny-innsikt-reiser-seg-6710388.html
Kan nok være enig i mye av det Sandemose sier, men jeg tror ikke lengre - som ham - på noen spesifikk klasse som historiens subjekt.
Jeg deler fullt ut Jørgen Sandemoses syn og det eneste som overrasker meg er at Aftenposten faktisk publiserer dette. Jeg har ofte sagt at det som skiller et diktatur (jeg har besøkt flere slike land) og et såkalt "demokrati" er hva man kan si i den private sfære. For å forklare dette nærmere, på Cuba kan du ikke uttrykke deg kritisk til myndighetene verken offentlig eller privat (fordi du alltid må være redd for å bli angitt til myndighetene). I Norge kan man snakke fritt i hjemmet, mellom venner og som oftest også på jobben, men det å uttrykke politisk ukorrekte meninger offentlig er farlig og kan føre til konsekvenser, f. eks i form av at du mister jobben. Dette gjelder spesielt asyl og innvandringsfeltet, men i visse miljøer kan det forekomme at også annen type kritikk er "forbudt". Det siste har jeg sett flere eksempler på.
Jeg personlig og så godt som alle andre jeg snakker med mener at dagens asyl og innvandringspolitikk er en katastrofe for vårt land. Vi frykter for fremtiden, for våre barn og for at hele vår nasjon skal gå til grunne. Vi oppfatter ikke dette som et "vanlig" politisk spørsmål, men som et eksistensielt spørsmål som berører vår kollektive eksistens og identitet som mennesker og som nasjon. Vi oppfatter det slik at våre politiske ledere er naive og ikke forstår de krefter som er i bevegelse, og da snakker vi først og fremst den demografiske veksten i den ikke- vestlige innvandrerbefolkningen kombinert med kulturelle referanser, spesielt med rot i Islam, som ikke lar seg forene med det vi i Norge står for.
I norsk politikk er den politiske tradisjonen moralistisk og ikke i noen særlig grad realistisk. Venstresiden (som for lenge siden har mistet preget av en bevegelse med forankring i arbeiderklassen) har brukt sin definisjonsmakt og sin overlegenhet når det gjelder retorisk sofisteri til å tildele seg selv "the moral high ground". Det kritikerne anfører som faktiske eller sannsynlige konsekvenser av den politikken som blir ført blir møtt med moralisering i forhold til "grumste holdninger" eller "rasisme", som de hevder ikke bør aksepteres i det offentlige ordskiftet. De er overlegne innvandringsmotstanderne på retorikk, og motstand mot innvandring har også fullstendig manglet skolerte og velartikulerte ledere, som på en effektiv måte kan gi uttrykk for det et stort flertall av den norske befolkningen faktisk mener. Det siste forklarer også hvorfor Fremskrittspartiet ikke får større oppslutning enn de får, de er åpenbart "politiske outsidere" og brede lag i befolkningen har en naturlig tilbøyelighet til å følge sine ledere og innordne seg den konformiteten som er etablert.
Resultatet av at innvandringsmotstanden undertrykkes politisk er at det finner sted en
radikaliseringsprosess, som holdes i lukkede rom. Dette har blitt en trykkoker og før eller siden vil det lokket som holdes nede eksplodere. Hatet vokser i skyggen, ikke bare mot innvandrere, men også mot våre politiske ledere. Anders Behring Breivik vil sannsynligvis akselerere den prosessen, men det er ikke en prosess som han har skapt. Det er sterke ideologiske krefter som er bevegelse, krefter som sannsynligvis vil sette sitt preg på det århundre vi så vidt har begynt på.
Landets etablerte politiske elite har ingen enkle valg. Problemet er at brede lag i befolkningen mener at det allerede er for mange ikke vestlige innvandrere i Norge og at disse på en eller annen måte må tvinges til å forlate Norge, enten frivillig eller ved tvang. Norge er preget at to ekskluderte grupper, som begge er i sterk vekst, på den ene siden innvandrere og på den annen side innvandringsmotstanderne. Historien har lært oss at politiske systemer som ikke er åpne for sosiale klasser som vokser frem og inkluderer og tilpasser seg til disse klassene legitime krav på politisk makt vil skape polarisering. For de som vil studere hvor ille det kan gå, bør de sette seg inn i Spanias historie i det 20. århundre, med borgerkrigen og Francos diktatur.
Problemet er at Norge (og andre land i vest-Europa) står overfor er at det ikke er en (1), men to (2) sosiale grupper som bør inkluderes og hvor den ene ekskluderer den andre. Sagt veldig enkelt må eliten velge hvem de skal inkludere og hvem de skal undertrykke. I Norge i dag har man valgt å prøve å integrere ikke-vestlige innvandrere (hvor mange enten mangler forutsetningene eller ikke vil la seg integrere), samtidig som man undertrykker den legitime motstanden i folket mot den politikken som blir ført.
Jeg har ofte sagt at man må skjele til det som foregår under samfunnets overflate og ikke bare det som media velger å komme med. Det venstresiden har glemt er det mange av oss andre som husker, er at katastrofen 9. april 1940 ville aldri ha inntruffet dersom Arbeiderpartiet (og for så vidt også andre partier) hadde hatt en realistisk forståelse av Hitlertysklands innebygde logikk (krig var uunngåelig) og de praktiske konsekvensene av det (behovet for å ha et sterkt forsvar og Norges strategiske betydning den gangen).
Den innebygde logikken i dagens situasjon er ikke en verdensomspennende konspirasjon, men en demografisk prosess koblet sammen med fremveskt av etnisk og religiøst baserte parallell samfunn, globale nettverk basert på etnisitet og familie, økende politisk polarisering, kriminalitet og sannsynligvis et par tiår inn i fremtiden, sekterisk vold mellom ekstremister på begge sider, innvandrere og nordmenn. Hvis man vil se fremtiden, kan man skjelne til Israel-Palestina konflikten.
Vi som er motstandere av innvandring er faktiske enige i venstresiden at vi ønsker et trygt samfunn basert på demokrati og menneskeverd, begge parter ønsker med andre ord det gode. Poenget er at våre motstandere ikke er villige til å tenke eller diskutere på de praktiske og håndgripelige konsekvensene av den utviklingen vi ser. Dette er en utvikling som er åpenbar for menigmann, selv om den ikke er like åpenbar for Raymond Johansen, Jonas Gahr Støre og Kristin Halvorsen.
Ved å undertykke oss (og jeg kommer ikke til å oppgi hva jeg heter) og ved å vise forrakt for "folk flest" skaper dere først en avstand og så sinne og hat som bare vil fortsette å vokse. Grunnen til at jeg sier undertrykkelse er at jeg og flere med meg faktisk er redde. Vi har tiet som følge av frykt og en følelse av avmakt og maktesløshet. "Ytringsfriheten" er for de få, ikke for de mange, det er alltid de samme som går i fakkeltog mot rasisme og alltid de samme frivillige, men stat finansierte organisasjonene som organiserer det hele.
Jeg har lært at dersom man kommer med kritikk, bør man også kunne foreslå en bedre løsning. Den eneste veien ut av uføret er en innvandringspolitikk som er bygd på en realistisk forståelse av hvilke krefter som er i bevegelse, globalt, i Europa og i Norge. Jeg har ikke noe utfyllende svar om hvordan en slik politikk bør se ut, utover at vi må bygge et samfunn hvor vi stiller strenge krav til både nordmenn og innvandrere med tanke på lovlydighet, arbeid og bruk av trygdeytelser. Innvandrerbefolkningen bør reduseres, samtidig som de som blir igjen bør være produktive og integrerte borgere i et samfunn som bør bygge på demokrati og menneskeverd. Det oppnår man ved å skrelle vekk all "velferdsinnvandringen", dvs. innvandrere som kommer til Norge for å utnytte trygdesystemet. Det siste gjelder for øvrig også ganske mange etnisk norske, hvor det har skjedd en utglidning i form av en kultur hvor det "er greit å snyte NAV" og hvor det er "greit" for arbeidsføre mennesker å melde seg ut av arbeidslivet. Dette er naturligvis ikke skrevet av meg, det er noe jeg fant i kommentarfeltet til kronikken som var verdt å repetere. Men det spørs hvor mange som gidder å lese så langt.