Jazz; hva hører du på nå?

[lars_erik]

Jeg skal ikke være noe Jazzpoliti men jeg syntes grensene for sjangeren er trukket vel langt i det siste. Men sjangeren er vid

Nå er det jo ikke vi som setter grensene for hva som er jazz eller ikke. Nå er det jo engang slik at sk smooth jazz og contemporary jazz er en gren av jazzen. Musikken utvikler seg hele tiden. All jazz er ikke bare ståbass ,trommer og piano. Heldigvis. Lik det eller la være.

Godt sagt. Det er da utrolig hva enkelte velger å engasjere seg i. Kan ikke skjønne at Lee Ritenour skulle være noe trussel mot andre jazzsmak.
Det er jo faktisk ikke verre enn enn at man poster det man selv liker, og lar andre like hva de liker. Enkelt og greit.

 

[Kaare G. Opsahl]

Jeg skal ikke være noe Jazzpoliti men jeg syntes grensene for sjangeren er trukket vel langt i det siste. Men sjangeren er vid

Nå er det jo ikke vi som setter grensene for hva som er jazz eller ikke. Nå er det jo engang slik at sk smooth jazz og contemporary jazz er en gren av jazzen. Musikken utvikler seg hele tiden. All jazz er ikke bare ståbass ,trommer og piano. Heldigvis. Lik det eller la være.

Det var da voldsomt til ultimatum. Hva er det jeg skal la være?

 

[TT.]

Å like det.

 

[lars_erik]

En flott plate, som gismo har tipset meg om. Den skulle gjerne vært innom en herværende venstremann for forhåndssensur...

 

[Kaare G. Opsahl]

Slutter med dette nå!
Spiller en plate som er helt fantastisk. Han leker med harmonier og disharmonier. Jeg digger Duke. Tidenes beste i mine ører

 

[Vapor]

Jazz er ett vidt begrep..husker Ritenour sa en gang at det eneste som beskrev musikken hans var den hadde en eller annen foranking i jazzen.....

Jeg er ofte innom denne tråden og sjekker ut hva andre spiller...noe liker jeg, andre ting må spilles mye og vokser på meg...for meg er det en utvikling.

Ritenour har jeg fulgt siden tidlig 80 tall, og det er ikke alle album derfra som har tålt tidens tann imho...mens andre album derimot synes jeg er meget bra...det som er litt morsomt er at låter jeg synes var "for jazzete" for 10-20 år siden er de jeg liker best i dag

Det jeg prøver å si er at jazz er så mye...og vi har forskjellige preferanser for hvilken jazz vi liker.

Med hjelp av denne tråden har jeg oppdaget nye artister, og fjordårets desidert mest spilte plate hos meg var The Way Up av Pat Metheny Group, den var ukjent for meg før jeg leste om den her.

Håper det er takhøyde for oss alle fortsatt i Jazz tråden

Hilsen André

 

[lars_erik]

Jazz er ett vidt begrep..husker Ritenour sa en gang at det eneste som beskrev musikken hans var den hadde en eller annen foranking i jazzen.....

Jeg er ofte innom denne tråden og sjekker ut hva andre spiller...noe liker jeg, andre ting må spilles mye og vokser på meg...for meg er det en utvikling.

Ritenour har jeg fulgt siden tidlig 80 tall, og det er ikke alle album derfra som har tålt tidens tann imho...mens andre album derimot synes jeg er meget bra...det som er litt morsomt er at låter jeg synes var "for jazzete" for 10-20 år siden er de jeg liker best i dag

Det jeg prøver å si er at jazz er så mye...og vi har forskjellige preferanser for hvilken jazz vi liker.

Med hjelp av denne tråden har jeg oppdaget nye artister, og fjordårets desidert mest spilte plate hos meg var The Way Up av Pat Metheny Group, den var ukjent for meg før jeg leste om den her.

Håper det er takhøyde for oss alle fortsatt i Jazz tråden

Hilsen André

Flotte greier, Andre.

 

[HCS]

Mye bra FUNK dere poster Lars erik og TT... Trodde forsåvidt funk lå nærmere soul, uten at plasseringen plager MEG noe særlig..

 

[lars_erik]

Mye bra FUNK dere poster Lars erik og TT... Trodde forsåvidt funk lå nærmere soul, uten at plasseringen plager MEG noe særlig..

En del av det har nok felles referansepunkter med funk også, ja. Bra det ikke plager deg

 

[vredensgnag]

Jazz-tråden har fortsatt andre steder på forumet - man får ta dette som en Per Asplin pause innen musikken.

 

[emotikon]

Her er det flere som har en dårlig dag merker jeg......
Nå må vi ikke ødelegge denne fine og informative tråden ved å diskutere hva som er bra eller dårlig jazz.
Ja, jazz er et vidt begrep - alltid vært og vil fortsatt være det. Deal with it folkens
Kan ikke se at Vidar P satte krav til stilart innen jazzen i sine åpningsinnlegg.
Og siden dengang har det rent inn med mange fine anbefalinger.

Og for meg er årets plate (2012) uansett genre- også jazz, muligens sluppet allerede.

Motorpsycho and Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn

Denne låter hærlig organisk på vinyl

 

[Sluket]

En herlig plate - variert og fin, fra en av de store, som har spilt med enda flere av de store. Skiva er en hommage til Miles Davis og hans "On the Corner" LP, som forøvrig ble heller lunkent mottatt av mange.. Liebman spilte faktisk på "On the Corner" selv også.

Stern og de andre gjør bra fra seg her, bass-spillet til Anthony "For the Love of Money" Jackson er solid fundament.

 

[vredensgnag]

Ehhh? Hva er poenget med en jazz-tråd om man i den ikke kan diskutere hva som er bra og dårlig jazz? Eller hva som er pseudo-jazz, eller ikke jazz i det hele tatt, men blues?

;D

 

[lars_erik]

Jazz-tråden har fortsatt andre steder på forumet - man får ta dette som en Per Asplin pause innen musikken.

Av og til er du morsom. Ufrivillig, sikkert.

 

[lars_erik]

Ehhh? Hva er poenget med en jazz-tråd om man i den ikke kan diskutere hva som er bra og dårlig jazz? Eller hva som er pseudo-jazz, eller ikke jazz i det hele tatt, men blues?

;D

Du eier nok ikke definisjonsretten på hva som er god jazz, lille venn.

 

[vredensgnag]

I går landet jeg denne i en heftig budkrig på eBay. 2-spors originalutgivelse fra 1957, i ypperlig stereo, på spolebånd. Er i hus om en uke, da blir det høytid.

Gode bidragsytere:



Dette er høydepunkt fra en serie med jazz live-program som CBS sendte, og som de var kloke nok til å ta opp i stereo. Spolebåndet er kopiert i 1:1 hastighet fra dubmaster.

1. Wild Man Blues (The Henry Red Allen)
2. Rosetta (The Henry Red Allen)
3. Fine And Mellow (Billie Holiday;Mal Waldron)
4. Blues (Jimmy Giuffre;Pee Wee Russell)
5. I Left My Baby (The Count Basie All Stars;Jimmy Rushing)
6. The Train And The River (The Jimmy Giuffre Trio)
7. Nervous (Mal Waldron)
8. Dickie's Dream (The Count Basie All Stars)

 

[emotikon]

Ehhh? Hva er poenget med en jazz-tråd om man i den ikke kan diskutere hva som er bra og dårlig jazz? Eller hva som er pseudo-jazz, eller ikke jazz i det hele tatt, men blues?

;D

Fordi da skjer ofte det som skjer når man bla. diskuterer hva som er gode eller dårlige kabler, forsterkere etc
Smaken er som baken og ikke alle takler at det kan være slik. Jeg tar gjerne en slik diskusjon under fire eller flere øyne, og gjerne med noe godt i glasset eller koppen- men ikke på nett. Dette fordi det er alt for lett at en føler seg tråkket på/misforstått etc fordi en kanskje har kjøpt det og det.
Skjønner tegninga?
Vi ser vel et resultat av det her. : ;D

Men dette er nå meg da....

 

[Sluket]

Sistemann ut før retur til heimen og mors kjøttkaker:

Live-innspilling som har en fantastisk stemning. Fra en av de virkelig få ekte nazz-saksofonistnyskapere siden Coltrane og Bird...

 

[emotikon]

I går landet jeg denne i en heftig budkrig på eBay. 2-spors originalutgivelse fra 1957, i ypperlig stereo, på spolebånd. Er i hus om en uke, da blir det høytid.

Gode bidragsytere:



Dette er høydepunkt fra en serie med jazz live-program som CBS sendte, og som de var kloke nok til å ta opp i stereo. Spolebåndet er kopiert i 1:1 hastighet fra dubmaster.

1. Wild Man Blues (The Henry Red Allen)
2. Rosetta (The Henry Red Allen)
3. Fine And Mellow (Billie Holiday;Mal Waldron)
4. Blues (Jimmy Giuffre;Pee Wee Russell)
5. I Left My Baby (The Count Basie All Stars;Jimmy Rushing)
6. The Train And The River (The Jimmy Giuffre Trio)
7. Nervous (Mal Waldron)
8. Dickie's Dream (The Count Basie All Stars)

Denne ser utrolig spennende ut.

 

[vredensgnag]

Njaa, gud forby at man skal ende opp med å tipse folk om å stikke innom der, men i klassisk-tråden diskuteres da kvalitet opp og ned, hver dag? Hvorfor skulle man ikke gjøre det i jazz-tråden? Hans Theessink er da for faen ikke jazz, gutten påstår selv hardnakket at han er blues-sanger. Og Lee Ritenour er hakket på hitsiden av muzak for elevatorbruk og kjøpesenter, han produserer så mange plater at Zappa ville rødmet av skam over sin lave produktivitet i sammenligning, og det meste går på comp-tracks i beste studioprod stil.

Det må jo være lov å påpeke at jazz er rallykjøring med hårnålsvinger i nærmere 200 km/t, når det er som best? Gutta i bandet vet jo for helvete ikke hva de andre har tenkt å finne på, som de må svare på. Det er jazz.

 

[vredensgnag]

Dette er en usedvanlig god dokumentar om situasjonen innen musikk i dag, nå som alle kan lage musikk. Suverene intervjuer, god dekning av stoffet, mye å tenke på.

Et hovedutsagn er at vi må passe oss for dynamikken som oppstår når artistene og de dyktige overdøves av "one hit wonders". Det brukes mye tid på å forklare at sjansene for at de store artistene man beundrer fra 60/70/80 tallet ikke ville klart å slå i gjennom i dag - støymuren er for stor. Det å stille kvalitetskriterier er ikke utidig, det er en plikt, sier artistene som er med her.

1 1/2 time med superdokumentar: http://www.presspauseplay.com/

The digital revolution of the last decade has unleashed creativity and talent in an unprecedented way, with unlimited opportunities. But does democratized culture mean better art or is true talent instead drowned out? This is the question addressed by PressPausePlay, a documentary film containing interviews with some of the world's most influential creators of the digital era.

Filmen kan lastes ned gratis og lovlig gjennom linken. Jeg kjøpte den via iTunes, fordi jeg ønsket at de skulle tjene en slant.

 

[emotikon]

Njaa, gud forby at man skal ende opp med å tipse folk om å stikke innom der, men i klassisk-tråden diskuteres da kvalitet opp og ned, hver dag? Hvorfor skulle man ikke gjøre det i jazz-tråden?

Enig i at det ville være dumt, men det virker som om vi der inne ikke er så sensitive for andres meninger. Diskuterer sak og ikke person

Hans Theessink er da for faen ikke jazz, gutten påstår selv hardnakket at han er blues-sanger.

Blues er nok Theessink`s genre ja.

Og Lee Ritenour er hakket på hitsiden av muzak for elevatorbruk og kjøpesenter, han produserer så mange plater at Zappa ville rødmet av skam over sin lave produktivitet i sammenligning, og det meste går på comp-tracks i beste studioprod stil.

Jeg har min bunke med Ritenour og liker mye av stoffet hans, men ja, det blir masseproduskjon til tider.

Det må jo være lov å påpeke at jazz er rallykjøring med hårnålsvinger i nærmere 200 km/t, når det er som best? Gutta i bandet vet jo for helvete ikke hva de andre har tenkt å finne på, som de må svare på. Det er jazz.

Det er det. Eller som Rolling Stones.... ;D

 

[donnerwetter]

Her er det denne som smyger seg rundt i stua ;D

Et godt stykke unna 200 km/t i skauen, dog
Men en nydelig jazzskive etter mine begreper

 

[vredensgnag]

Her er det denne som smyger seg rundt i stua ;D

Et godt stykke unna 200 km/t i skauen, dog
Men en nydelig jazzskive etter mine begreper

I sin hovedoppgave - The Dialectics of Improvisation - skriver Tord Gustavsen som følger om hvordan medlemmer i et band anser feil som en utfordring som de må rette inn ved å legge tonegangen slik at feilen blir et utgangspunkt for samme. Denne hovedoppgaven kan lastes ned fra nettet - bare søk på tittelen og hans navn.

Ganske nær 200 km/t å peile slik feilretting mens det hele står på. ;D
Jeg tok en cut&paste fra mitt eks:

Disappointments and "musical saves"
Relating this to musical improvisation, we start by considering disappointments in the sense of errors or musical events that are experienced as un-satisfying. Jazz musicians often talk of the challenge in using such events constructively. In the art of the moment there is no "undo button" – what you have played is unquestionably there. When you disappoint yourself, it is therefore crucial to be able to transform disappointment into a kind of challenge that can enter into a dynamic dialectical movement toward satisfying totalities. Paul Berliner states that "mprovisers cannot retrieve their unintended phrases or unsuccessful 'accidents'. Rather, they react to them immediately, endeavoring to integrate them smoothly into their performances. Mistakes, in particular, they treat as spontaneous compositional problems requiring immediate musical solutions. The solutions result in what may properly be described as musical saves" (Berliner 1994:210). The process of improvisation is always risky, and pianist Kenny Barron says: "[P]art of the act of performing jazz is taking chances, and sometimes the chances you take don't work. But the craft is taking an idea that doesn't work and turning it into something that does work" (Kenny Barron in (ibid. p. 210)). From my own experience I can offer the illustration of a kind of mistake where two neighboring keys are unintentionally hit simultaneously during the course of a phrase, and I go on to repeat the resulting cluster with (hopefully) convincing determination in succeeding motives. These has the potential of reducing the impression of a mistake as a mistake, and if integration is successful, what was in the outset a non-fitting alien element, can become meaningful and at-home in the musical setting. This corresponds to the directions given by Kenny Barron: "f you play something that you didn't really mean to play, play it again. If you repeat it, it sounds like that's what you meant to play" (ibid. p. 212). Barron also remembers an advise from the legendary trumpeter Dizzy Gillespie: "When you make a mistake, make a loud one, because if you're timid about it, then it really sounds like a mistake. It really sounds like you messed up" (ibid.).
Let us see how Berliner reflects further upon these issues:
"ndividual interpretations of unexpected events, changing impressions of the original ideas, and the choice of alternative saves have different consequences for the solo's development at each turn. Through the skillful negotiation of problems associated with particular phrases, artists commonly change their intended emphasis upon them. Nevertheless, in the process, they accomplish the same developmental goals for which they strive during the normal course of performance. Reworking a troublesome phrase at separate harmonic positions within the piece's form can provide the solo with a unifying theme. Alternatively, immediate repetition can serve such a phrase as a satisfying tension-building device, with its successful resolution retroactively imbuing the sequence with the character of a planned motive variation" (ibid. s. 215).
Different "musical saves" can in time enter into the reservoir of standardized improvisational tools available for quick retrieval and use. "Beyond the immediacy of these occurrences, artists sometimes 'remember their successful solutions to past accidents'. The musical saves become part of their musical knowledge, and they can draw on them when they come across other musical circumstances involving similar elements" (ibid. p. 215, quotations from bass player Chuck Israels). Thus, representations of troublesome situations and respective strategies for solutions are parts of am improviser's cognitive apparatus, by way of "scripts" for the handling of certain "scenes" (cf. the presentation of these concepts above). Sometimes, problems, coupled with spontaneously produced solutions of this kind, can make up totalities of so much satisfaction that the improviser establish new "licks" or conventions on their basis; licks that are to be used intentionally on later occasions. A successful dialectical movement in a troublesome situation thus can result in a new totality that will in itself produce lust at later stages, because it incorporates tension and release in a secure unfolding.

 

[donnerwetter]

Du skal få for den ;D

 

[mikefish]

Topp musikk,topp lyd.I det hele tatt en topp plate !

Dee Dee Bridgewater - Elenora Fagan (Billie Holliday)

mvh. s,

 

[Sluket]

To av de største improvisatører i jazzen møttes til en magisk aften - helt uten øving og avtalt repertoar... nok musikk til å fylle to hele CD'er med fart, lidenskap, musikkintelligens, improvisasjon og sanseløse "chasers" og response & call innslag, quotes an mass.... Sanseløst!



Her er forøvrig en forbilledlig kommentar fra side2's Tor Hammerø:

De beste går først er det noe som heter. Om det stemmer vet jeg ikke, men Michel Petrucciani (1962 -1999) og Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946-2005) tilhørte utvilsomt kategorien de beste og begge forlot oss så alt for tidlig.

Petrucciani led av en rekke sjukdommer som en følge av sterkt svekka fysikk fra fødselen av. Han var svært kortvokst og hadde veldig lett for å brekke bein i kroppen og kroppen hadde ikke nok motstandskraft til å ta han gjennom en lungebetennelse i 1999. Sjøl hadde jeg den store glede og ære å bære Petrucciani rundt i Molde en hel kveld på midten av 80-tallet – han tok ikke sjansen på å få seg en dult og kanskje et beinbrudd når han hadde tatt seg et glass.

Ørsted Pedersen – heretter NHØP av forståelige årsaker – var ett av jazzens store vidunderbarn. Allerede som tenåring spilte han med det som var av storheter på besøk i København og sjølveste Count Basie ville ha han med seg i bandet sitt. Opphavet til NHØP sa imidlertid nei, men mulighetene skulle likevel bli mange for kanskje den aller største bassisten av dem alle.

Den 18. april 1994 møttes de to på Copenhagen Jazzhouse og Danmarks Radio var heldigvis tilstede med sitt opptaksutstyr. De to kjente hverandre fra før, men det var ingen øvelse i forkant av konserten og slik det høres ut var heller ikke repertoaret avtalt. Petrucciani setter stort sett i gang med en eller annen standardlåt og NHØP, som kunne ”alle”, henger seg svært raskt på.

Når det er som her at to virtuoser med åpne sinn møtes, så oppstår det bokstavelig talt søt musikk. Her føres det så eleverte samtaler som vel tenkelig uansett tempo. Det er veldig lett å bli imponert av høytempo-ekskursjoner som «Oleo» og «Billie’s Bounce», men balladetolkningene av for eksempel «Autumn Leaves» og «Round Midnight» forteller oss hvilke enorme kvaliteter de to også hadde når ettertenksomheten fikk ta over.

Rundt om hos forskjellige kringkastingsselskap finnes det garantert mye gull på kistebunnen. Dette møtet er et flott eksempel på det – en enorm bekreftelse på hva og hvem Michel Petrucciani og Niels-Henning Ørsted Pedersen var

 

[lars_erik]

Denne flotte plata med Pat Metheny og Brad Mehldau avslutter kvelden. Herlige stemninger her.

 

[Panama Red]

Radka Toneff & Steve Dobrogosz - Fairytales
Digitally Remasterd and Produced by Curling Legs as, 2004
Label: Odin Records

Vinyl

 

[lars_erik]

Lee Ritenour-Overtime.

 

[Sluket]

Har vært i det lyriske hjørnet i dag - flott vintervær og fin utsikt fra kontoret... nesten julestemning! Og da måtte jeg ta frem denne:



En av de virkelig GODE skikkelig håndtverksmessige jazzgitarister av nåtiden, Tuck Andress. Skulle gjerne hørt paret live.

 

[Sluket]

Har hele rekka til T & P, og alle er hørverdige.

Deriblant denne:

 

[Sluket]

Og denne:

 

[Sluket]

Avsluttet dagens T & P sesjon med



Er du ikke kjent med det lille plateselskapet Windham Hill bør du sjekke de ut, mye god jazz der faktisk.

 

[BurntIsland]

I går landet jeg denne i en heftig budkrig på eBay. 2-spors originalutgivelse fra 1957, i ypperlig stereo, på spolebånd. Er i hus om en uke, da blir det høytid.

Gode bidragsytere:



Dette er høydepunkt fra en serie med jazz live-program som CBS sendte, og som de var kloke nok til å ta opp i stereo. Spolebåndet er kopiert i 1:1 hastighet fra dubmaster.

1. Wild Man Blues (The Henry Red Allen)
2. Rosetta (The Henry Red Allen)
3. Fine And Mellow (Billie Holiday;Mal Waldron)
4. Blues (Jimmy Giuffre;Pee Wee Russell)
5. I Left My Baby (The Count Basie All Stars;Jimmy Rushing)
6. The Train And The River (The Jimmy Giuffre Trio)
7. Nervous (Mal Waldron)
8. Dickie's Dream (The Count Basie All Stars)

Jeg synes det har vært litt mye heismusikk i denne tråden i de siste ukene, men i dag har det vært me bredde

@vredensgnag: ser ut som en bra plate dette; The Henry Red var ukjent for meg, men selskapet de befinner seg i gjør meg nysgjerrig - vet du mer?

 

[lars_erik]

Nydelig heismusikk i natten dette. Anbefales alle med elevator. Eller uten elevator. Til og med venstremenn med kontrollissues.

 

[Musikkmannen]

Tord Gustavsen Quartet: The Well

 

[donnerwetter]

Den er aldeles nydelig, etter min mening

 

[Musikkmannen]

Den er aldeles nydelig, etter min mening

Helt enig!

 

[emotikon]

Musikker som passer godt til en god formiddagskaffe i godstolen, etter tur med bikkja i skikkelig deilig snøfokk og snømåking:

Tore Johansen; Double Rainbow

Anbefales for musikkelskere som beveger seg i dette jazzlandet som bla. denne dyktige trompetisten og komponisten ofte befinner seg i