Problemet med religion er at man formulerer et verdensbilde som er ikke er reelt, og krever at dette skal sidestilles med virkeligheten fordi det er "riktig for den som tror". Sånt kvasieksistensialistisk tankespinn kan sikkert være morsomt for hobbyfilosofene å dvele ved, men beklager, jorda er ikke flat heller for de som tror den er flat. Og hvis noen tror de kan fly og kaster seg utfor et stup så vil de falle ned å slå seg ihjel, samme faen for hvor mye de tror. Og folk red ikke på dinosaurer for fem tusen år siden, samme faen hvor mye noen tror. Og en kis stod ikke opp fra de døde for to tusen år siden, samme faen hvor mye noen tror. For det er umuligheter, det hører ikke virkeligheten til.
Og på et individuelt plan er det vanskelig å se at noen kan være tjent med å sitte og håpe på at en gud skal løse ens problemer, i stedet for å faktisk gjøre noe for å løse dem selv. Men det er jo behagelig å kunne fraskrive seg ansvar, selv om personangrepene her tilsier at det treffer en nerve et sted.
Her soser du sammen mye rart. For det første går du i den opplagte grøfta å generalisere, altså at det de religiøse tror på er latterlig. Vi som ikke tror er de vitenskapelige, de kloke, de rasjonelle. De som tror er det motsatte. En velkjent hersketeknikk dette. Men er virkeligheten slik? Altså er denne båstenkingen reell for de som har en religiøs eller kristen tro? Selvsagt ikke.
Det samme gjelder din påstand om at religiøse mennesker fraskriver seg ansvar og sitter og venter på at Gud skal ordne opp i stedet for å løse probleme selv. Om du tenker deg litt om og leser nyere historie så ser du at sosialt arbeid, nødhjelp, hjelp til undervisning, skole, bygge opp sykehus, infrastruktur etc. rundt om i verden i stor grad er gjort av grupperinger og enkeltpersoner med religiøs tro koblet sammen med sosialt engasjement. Hadde kanskje vært bedre at noen også i HEF hadde brukt tid og krefter slik i stedet for bare å være gretne på de som har en tro.
Og selvsagt er ikke jorda flat, og selvsagt kan jeg ikke fly, og selvsagt har livsformer utviklet seg, og selvsagt står ikke folk opp fra de døde.
Allikevel, jeg tror at Jesus stod opp fra de døde og jeg tror han gjorde de miraklene som Bibelen forteller om.
Forfatterne av Det nye testamente skriver om sitt møte med den oppstandne Kristus. Han viste seg for dem som gruppe flere ganger etter oppstandelsen, og en gang for 500 mennesker på én gang (og som Paulus indirekte sier: Du kan sjekke dette selv, for de fleste av dem lever fortsatt, 1 Korinterbrev 15, 6). For å kunne kalles apostel, måtte man ha møtt den oppstandne Kristus. Men hvorfor kan vi stole på apostlene?
1. Bibelen består av historiske skrifter som ikke står tilbake for andre skrifter på noen som helst måte. De har et entydig vitnesbyrd.
2. Alle sentrale opplysninger om Jesus i Det nye testamente bekreftes av andre historiske kilder, både jødiske og romerske.
3. Troverdigheten i vitnesbyrdet om oppstandelsen bygger på det faktum at alle apostlene var villige til å dø for sitt vitnesbyrd (bare Johannes døde naturlig). De som i feighet sviktet da Jesus ble arrestert, og låste seg inne i frykt, gikk senere ut og vitnet seg til døde. Både forvandlingen og motet de fikk vitner om noe overnaturlig.
4. Jesu legeme var ikke å finne. Det er lite trolig at de livredde disiplene overmannet de romerske soldatene ved graven, stjal liket, gjemte det, og senere vitnet seg til døde på at Jesus var stått opp.
5. Myndighetene hadde ikke tatt liket, for da kunne de bare gjort disiplenes forkynnelse til latter ved å vise det fram ved behov.