Datamaskinen er i seg selv empiri, vitenskapens som ligger til grunn for den bygger på matematiske aksiomer. Naturvitenskapen har ikke noe solid fundament, den bygger ikke på logikk, men på aksiomer understøttet med empiri. Men det var langt fra mitt poeng, hva jeg forsøkte å formidle var at å vurdere religion med de samme kriterier som naturvitenskapen ikke har noen hensikt, med mindre en diskuterer med bokstavtro religiøse fundamentalister.
Meh, at man har bare ett liv og bør gjøre det meste ut av det gir mer positivistisk mål og mening enn å leve bundet i frykt for en guds straff i etterlivet. Og det moralske kompasset kommer av forståelen av at hvert annet menneske er et jeg akkurat på lik linje med deg selv. Det er tross alt dette som har lagt grunnlaget for demokrati og universelle menneskerettigheter; disse kom med sekulariseringen av politikken og jo mindre religiøse samfunn er jo mer vellykkede er de på alle målbare parametre.
Jeg sa ikke akkurat det. Jeg sa bare at din bedømmelse av å finne mening og moralske verdier utenom religion er uten substans idet det hviler på egenbedømmelse (og evt. sosial dynamikk). Poenget er at de sitter i glasshus.
Med litt teologisk bakgrunn kan man påpeke av mye av teologien (læren) dreier seg om (u)viljen til det gode og formaningen om å gjøre godt mot nesten (medmennesket). Hvorfor svartmale/karikere? Uforstand eller uvilje til å brobygge? Hvor står man da ift. egne proklamerte prinsipper og dyder? Hvor fornuftig synes du de selv høres ut? Du torpederer med unøyaktige og unyanserte beskrivelser grunnlaget du mener jeg skal bruke som bakgrunn for dannelse av moralsk kompass. Makes sense?
Barn eller ikke var poenget uvedkommende, det koker ned til følgende:
Så lenge at noen hevnder at religion = sannhet, så MÅ det diskuteres!
Når noe er sannhet for noen og ikke andre så blir det vel ganske håpløst, eller...?
Nei, det er ikke alltid at diskusjon er tilstrekkelig. Profesjonell terapi eller tung medisinering kan være nødvendig for å få folk tilbake til virkeligheten. Men det er jo verdt et forsøk i de fleste tilfeller.
Det blir for enkelt, for tusen år siden trodde folk at jorda var flat, nå vet vi bedre fordi vi har vitenskap. Vitenskap er ikke tro, det er en metode. En metode for å etablere hva som er riktig ved at teorier testes med forsøk og reproduksjon. Er de feil endres teoriene. En tro er en teori som ikke testes, og avhengig av hvor fundamentalistiske de er mener folk alt fra bare vage ting som "det finnes en skapende Gud" til at folk red på dinosaurer fom fem tusen år siden. Men ingen av religionens teorier har blitt testet og etter alt å dømme er alle feil fordi de strider mot teorier som har blitt testet.
Hvorfor er det slik at alle med religiøs overbevisning kun snakker om det som skal komme og ikke om det som er. Er det slik at denne troen ikke er sterk nok for å gjøre noe med det som er?
Det er relativt besynderlig at de som mener å bekjempe dogmatikk er de mest dogmatiske av oss, at de som kritiserer andres behov for å tro er de som tror dypest. Er det noen i dag som overhodet har tid til å tenke selv, eller er vi alle for fortapt i informasjonssamfunnet vrimmel, fornøyd med å la dets kommentariat mene, føle og begjære for oss.
Det er jeg uenig i. Ovenfor har jeg et innlegg hvor jeg påpeker at å argumentere mot kristen tro ved å holde bibelens tekst opp mot vitenskapens kriterier for verifikasjon ikke er et gyldig argument mot annet enn dogmatisk bokstavtro kristenfundamentalisme (innlegg 34). Jeg påstår også at det kanskje ville vært langt mer interessant å se på bibelen som et kulturprodukt, et kunstverk, åpen for mange fortolkninger og tilsvarende mange måter å forholde seg til dens innhold på. I Slubberts svar (innlegg 37) har han i en avledningsmanøver totalt unngått kritikken jeg forsøkte å formidle, og heller terpet på en setning som var totalt perifer for innleggets innhold.
Hans innlegg rett ovenfor tar for gitt de samme uholdbare premissene, "problemet med religion er at man formulerer et verdensbilde som er ikke er reelt, og krever at dette skal sidestilles med virkeligheten fordi det er "riktig for den som tror"", en beskrivelse som i høyden er treffende for en ubetydelig andel fundamentalistiske kristne, en bås det innlysende er uredelig å putte alle troende inn i.
Du snakker hele tiden om "de religiøse". Siden jeg pr din definisjon er innenfor den religiøse galskapens sfære så trenger jeg terapi og tung medisinering. Håper du forstår at den argumentasjonen du stadig bruker i lengden blir både slitsom og for dum.
Her soser du sammen mye rart. For det første går du i den opplagte grøfta å generalisere, altså at det de religiøse tror på er latterlig. Vi som ikke tror er de vitenskapelige, de kloke, de rasjonelle. De som tror er det motsatte. En velkjent hersketeknikk dette. Men er virkeligheten slik? Altså er denne båstenkingen reell for de som har en religiøs eller kristen tro? Selvsagt ikke.
Nei. Og for å føye til; har ingen teologiske kvaler med det.
Hvorfor er dette en mindre tåpelig enn de andre tullete forlagene du avviser?
Den tekstsamlingen er omtrent like historisk som Harry Potter og førti røverne i Hakkebakkeskogen. Et sammensurium av gammel overtro, spådommer, legender, vrangforestillinger, draps- og torturoppskrifter, voldsorgier og instruksjoner på hvordan man skal behandle sine medmennesker som dritt og slaver.
Hele denne eventyrsamlingen er en eneste store sirkelreferanse. De kristne leter med lys og fantasiscope for å finne noen halmstrå som de kan sette sammen for å generere en smule troverdighet til overtroen sin. De lykkes kun med å overbevise hverandre.
"Jesus" er ikek noe annet enn en litterær figur sydd sammen av løse forestillinger, vandrehistorier, resirkulerte legender og leirbålshistorier. Det har med andre ord aldri eksistert noen "Jesus" som den som finnes i de kristne fablene.
... Det var vel kidnappet av Kvitebjørn kong valemo, eller blir det litt mye eventyrblanding?
Du glemmer igjen at dette bare er en godnatthistorie, helt uten andre referanser enn nettopp den eventyrboken du prøver å bruke historien til å legitimere. Det blir som å bruke Harry Potter og De vises sten som kilde til å bevise at Harry Potter og de vises sten er den endelige og fantastiske boken som man må lage religion på, og drepe utallige mennesker med .. for good measure.
Hvordan er det mulig ha to gjensidig utelukkende ideer samtidig uten å oppleve kognitiv dissonans, kvaler. Er det at bibelen generelt er et presist vitneprov, bortsett fra der dens innhold kolliderer med etablerte sannheter, eller setter du skillet mellom det gamle og det nye testamentet. Jeg mener ikke å være nedlatende, men jeg forstår altså ikke.
Et merkelig utsagn. Det går jo an å samtidig fullt ut akseptere mennesker med tuberkulose, polio eller malaria, og samtidig mene at det er en svært god ide å gjøre det man kan for å begrense utbredelsen av disse sykdommene.
Enig i din presise observasjon. Men dette må du leve med om du skal bruke tid på å diskutere religion med Deph, du finner sikkert 1001 innlegg i samme stil der det står mer eller mindre det samme.
(ikke på "du har feil din dust" nivå iallefall) Men hvis det kan diskuteres med sensitivitet og intelligens og RESPEKT, så kan det bli matnyttig.. (men da krever det at de som bidrar faktisk har litt mer å komme med at Gud = tull og Islam = bomber og kvinnehatere.. og da blir vel strengt tatt de fleste diskvalifiserte) imho..
Ser at dette kan oppleves paradoksalt, har heller ingen lysende eller klokkeklar argumentasjon for hvordan jeg ser det slik; men et lite forsøk: Bibelen består av 66 historiske skrifter, skrevet av minst 40 ulike forfattere over en periode på omkring 1000 år. Når det gjelder skapelsesberetningen så er hovedhensikten å fortelle at liv ble skapt. Ikke av ingenting, men av en livgivende og skapende kilde. GT er skrevet av en eller flere forfattere, trolig for 2300-2500 år siden. Legg også merke til at fremdriften fra "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom..." til dagens mylder av livsformer er den samme som 1. Mosebok legger til grunn.
Religion er en samfunnssykdom. På det personlige plan er det stor variasjon, alt fra barnslig overtro til tunge psykoser.
