Her kommer dritten. Eg gidder ikkje mer, eg må feilsøke på anlegget. Noe er føkkings gale og eg er jævla helvetes forbanna pissesur. M'kay?
Deep Purple
Deep purple
Harvest (1969)
And now for something completely different...
Deep Purple...Bandet som har hatt flere medlemmer og konstellasjoner enn eg har hatt underbukser. Har hatt et litt anstrengt forhold til bandet i mange mange år. En del av den musikalske oppdrgaelsen til ethvert dannet menneske er jo en grundig innføring i Zeppelin, Sabbath og Purple. De to førstnevnte rager høyt, Zeppelin kanskje høyest av alt og alle, men Purple har eg aldri blitt helt klok på. Ian Gillan’s balleknekk-vokal må ta noe av skylda.
Dette er tredjeskiva til Purple, den siste med den originale besetningen, eller Mk I, blant fansa. Rod Evans og Nick Simper ble lempa på hue og rævva ut av bandet kort tid etter denne skiva. Lord og Blackmore ville ta bandet i en annen retning. Sett i ettertid, var det sikkert et klokt valg, i alle fall ut fra et økonomisk ståsted.
Og Deep Purple III (som skiva ofte omtales som) er da noget helt annet enn det “folk flest” forbinder med Deep purple. Her er ingen Smoke on the water, ingen Child in time, ingen Highway star, ei heller uforglemmelige riff som i Speed king, som hands down er det feteste Purple noensinne har gjort. Men det er bra lell detta, ser du. Tru det eller ei, det er faktisk ikkje så hakkande gale.
Musikalsk er det innom både det ene og det andre. Det er progrock, det er hippiemusikk/psykedelia, det er standard UK bluesrock, og det er (for?) mye klassisk musikk å høre i dette. Den delen får Jon Lord ta skylda for, eller æren, alt ettersom. Men det er fint lite heavy metal å spore.
Deler av III er faktisk forbausende bra, som Blind, som med sin noe synkoperte rytmeseksjon nesten låter som reinspikka folkrock. Definitivt platas høydepunkt, en bunnsolid sak.
Etter de har gjort seg ferdig med å covre Donovan i en smådøll versjon, er det et slags intermesso med Fault Line, som med sine baklengs orgellyder fungerer som en slags glidende overgang til “del 2” av plata; her endres det karakter nokså radikalt fra de tre første låtene, og det glir over i mer rocka låter, tungt tuftet på blusen. Både The painter, og ikkje minst Why didn’t Rosemary, fungerer også svært bra - det er nesten til å få rockefot av. Men ting det er relevant å sammenligne med står høyere i kurs i mi bok.
Bird has flown er tung, og smått pyskedelisk av seg. Det kunne vært resultatet av en jam session melllom Jimi Hendrix og Pink Floyd, eller noe deromkring. Grei låt, men ingen favoritt hos undertegnede.
Så nærmer skiva seg slutten, og det gjør den med 12 minutter lange April. Og her begynner det å røyne på tålmodet. Første delen av låta er forsyne meg bare en instrumental versjon av Plase don’t let me be misunderstood. Tok meg sjøl i å synge på den opptil flere ganger. Så, etter noen minutter med noe som høres ut som London filharmonikerne som øver på en dårlig dag, starte omsider låta, og den er for så vidt helt okei, og temaet/progresjonen fra introen kommer tilbake.
Alt i alt, summa summarum, totalt sett, sånn "overall" - for å konkludere på en måte, og si noe oppsummerende, dette er langt fra det verste som finnes i Deep Purple katalogen. Faktisk vil eg gå så langt som å si at det er noe av det bedre, hører heller på denne enn Fireball og Machine head, og da banner eg nok i kjerka, men det gir eg faèn i
1 2 3 4 5 6+ 7 8 9 10
CEVBOF hadde nok sagt 6/9
Deep Purple
Deep purple
Harvest (1969)
And now for something completely different...
Deep Purple...Bandet som har hatt flere medlemmer og konstellasjoner enn eg har hatt underbukser. Har hatt et litt anstrengt forhold til bandet i mange mange år. En del av den musikalske oppdrgaelsen til ethvert dannet menneske er jo en grundig innføring i Zeppelin, Sabbath og Purple. De to førstnevnte rager høyt, Zeppelin kanskje høyest av alt og alle, men Purple har eg aldri blitt helt klok på. Ian Gillan’s balleknekk-vokal må ta noe av skylda.
Dette er tredjeskiva til Purple, den siste med den originale besetningen, eller Mk I, blant fansa. Rod Evans og Nick Simper ble lempa på hue og rævva ut av bandet kort tid etter denne skiva. Lord og Blackmore ville ta bandet i en annen retning. Sett i ettertid, var det sikkert et klokt valg, i alle fall ut fra et økonomisk ståsted.
Og Deep Purple III (som skiva ofte omtales som) er da noget helt annet enn det “folk flest” forbinder med Deep purple. Her er ingen Smoke on the water, ingen Child in time, ingen Highway star, ei heller uforglemmelige riff som i Speed king, som hands down er det feteste Purple noensinne har gjort. Men det er bra lell detta, ser du. Tru det eller ei, det er faktisk ikkje så hakkande gale.
Musikalsk er det innom både det ene og det andre. Det er progrock, det er hippiemusikk/psykedelia, det er standard UK bluesrock, og det er (for?) mye klassisk musikk å høre i dette. Den delen får Jon Lord ta skylda for, eller æren, alt ettersom. Men det er fint lite heavy metal å spore.
Deler av III er faktisk forbausende bra, som Blind, som med sin noe synkoperte rytmeseksjon nesten låter som reinspikka folkrock. Definitivt platas høydepunkt, en bunnsolid sak.
Etter de har gjort seg ferdig med å covre Donovan i en smådøll versjon, er det et slags intermesso med Fault Line, som med sine baklengs orgellyder fungerer som en slags glidende overgang til “del 2” av plata; her endres det karakter nokså radikalt fra de tre første låtene, og det glir over i mer rocka låter, tungt tuftet på blusen. Både The painter, og ikkje minst Why didn’t Rosemary, fungerer også svært bra - det er nesten til å få rockefot av. Men ting det er relevant å sammenligne med står høyere i kurs i mi bok.
Bird has flown er tung, og smått pyskedelisk av seg. Det kunne vært resultatet av en jam session melllom Jimi Hendrix og Pink Floyd, eller noe deromkring. Grei låt, men ingen favoritt hos undertegnede.
Så nærmer skiva seg slutten, og det gjør den med 12 minutter lange April. Og her begynner det å røyne på tålmodet. Første delen av låta er forsyne meg bare en instrumental versjon av Plase don’t let me be misunderstood. Tok meg sjøl i å synge på den opptil flere ganger. Så, etter noen minutter med noe som høres ut som London filharmonikerne som øver på en dårlig dag, starte omsider låta, og den er for så vidt helt okei, og temaet/progresjonen fra introen kommer tilbake.
Alt i alt, summa summarum, totalt sett, sånn "overall" - for å konkludere på en måte, og si noe oppsummerende, dette er langt fra det verste som finnes i Deep Purple katalogen. Faktisk vil eg gå så langt som å si at det er noe av det bedre, hører heller på denne enn Fireball og Machine head, og da banner eg nok i kjerka, men det gir eg faèn i
1 2 3 4 5 6+ 7 8 9 10
CEVBOF hadde nok sagt 6/9
