Ok, så jeg velger å skrive dette ca. tre timer inn i året 2013, jeg skriver dette etter å ha inntatt 20 cl. (tre glass) Dalwhinnie 15 år single malt whisky (så cut me some slack and bear with me...). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror 2013 blir et kanon år for meg. Jeg har en del tanker og ting på hjerne/hjerte som jeg trenger å få utløp for...
Så jeg tenker å oppsummere det som har vært siden jeg ble syk og forklare hvorfor jeg har valgte å fortelle om det her i min anleggsblogg som jeg valgte å døpe om det til.
Jeg vil begynne med å fortelle sykehistorien, forklaring kommer senere (jeg må få ting ut av systemet), februar 2009 ble jeg sykmeldt for kronisk bihulebetennelse og gikk å ventet på operasjon for dette, sommeren samme år begynte jeg å få store magesmerter, husker jeg var på min beste venns utdrikningslag og vi var å skjøt med luftpistol, pistolen min var knall tung... jeg forlot de andre klokken sju på kvelden, jeg var utslitt. Fastlegen min hadde ferie, jeg ringte legekontor, legevakt osv. pga. magesmertene, de mente det var forstoppelse, jeg tenkte at det stemmer nok...det sammen med den kroniske forstoppelsen var nok årsaken til feber, smerter, slapphet osv. jeg raste ned i vekt, 30 kg. på halvannen måned (hadde heldigvis nok å ta av)... Natt til 25 juli 2009 hadde jeg slike smerter at general eska som hadde vært min følgesvenn siden jeg var 16, jeg var på dette tidspunktet 31 og et halvt som barna sier
![Smile :) :)]()
, ble liggende i ro mens jeg var våken og vred meg i smerte.
Fastlegen min var tilbake, jeg dro dit dagen etter, det var mandag, ambulanse til levanger sykeshus, tarm betennelse, første sjekk: en antibiotika kur vil nok fikse betennelsen, men etterhvert mistenkes det noe mer. Det blir tatt beinmargsprøve og på natten får jeg min første blodoverføring. Morgenen 26 juli kommer overlege og sjefsykepleier inn på mitt rom og jeg får beskjed om at beinmargsprøven viser at jeg har leukemi, men de må ha flere prøver på st. olavs før de kan si mer. Min verden raser sammen... Det første jeg tenker er: hvordan skal jeg klare å fortelle dtte til kona mi ? Jeg møtte min kone i 2002 gjennom felles venner, samme sommer fikk hennes mor kreftdiagnose, hun var frisk i et år før hun måtte gi tapt etter fem års kamp og forlot oss høsten 2007... Juli 2009 hadde jeg vært gift med min kone i ti måneder, vi hadde to barn, ei datter som nettopp hadde blitt tre og en sønn på et halvt år, å få formidlet dette var steintøft, men jeg fikk formidlet dette til min kone og foreldre på sykehuset sammen med overlege og sykepleier. Litt senere samme dag ble jeg kjørt med ambulanse (blå lys) fra levanger til st. olavs for å rekke å ta videre prøver osv.
27 juli kommer prøve resultatene, de konstaterer at jeg har all, akutt lymfatisk leukemi, jeg ringer min bestevenn, tung samtale... ringer sjefen på arbeidet... har fortsatt store magesmerter, får smertestillende og intravanøs antibiotika samt får høre at legene er bekymret for den akutte bihulebetennelsen min...
Torsdag 28 juli starter cellegift behandlingen, fire runder massiv cellegift behandling såkalt intensiv behandling... når den er ferdig etter ca. fire måneder har jeg gått ned til sammen 40 kilo, jeg valgte å barbere vekk håret før det forsvant mens barna så på slik at de så at det ble borte...
Mens dette står på sliter jeg fortsatt med tarmbetennelsen som gir meg smerter så jeg nesten svimer av, de er til å begynne med usikker fordi de mener all antibiotikan har tatt knekken på tarmbetennelsen, masse prøver, røntgen, ultralyd og ctr viser etterhvert at tarmen er betent, men de kan ikke gjøre noe med det før den intensive cellegiftbehandlingen er ferdig, etterhvert får jeg smertelindring ved morfin tabletter, tarmen lager seg nye veier og finner en vei ut gjennom blæra, smertefullt og ubehagelig som f... det surkler når jeg tisser... Etter intensiv behandlingen velger de å ta en pause i min videre behandling i påvente av at jeg blir i god nok form til at de kan operere bort den betente delen av tarmen samt lappe sammen blæra... En lege nevner noe om 25 prosent survival rate, men jeg har ikke noe valg, på min 32 års dag, 1 desember fjerner de ti centimeter med betent tarm, går over tolv meter og fjerner en liten skadet del av urinblæra før de syr meg sammen...og jeg våkner med stomi (utlagt tarm)...
Tidlig i januar 2010 starter jeg med etterbehandlingen, tretten runder hver bestånede av tolv uker, stort sett cellegift hver dag, ni av tolv uker. I starten før de fikk justert til rett dose var det er skikkelig helvete, smertefullt og med mye ubehag (toleranser for hver type cellegift er meget individuelt)...
Desember 2012 ferdig
Mine psykiske reaksjoner vil jeg fortelle litt om, det kan være greit for andre å forstå hva som foregår på innsiden...
For min del: først er det litt sjokk og panikk samt redsel for egen død, dette går raskt over. Man blir urolig for å få formidlet det til sine nærmeste...
Så kommer en periode med sinne og hvorfor, hvorfor meg... det finnes så mange slemme folk, hvorfor ikke noen av dem...
Etterpå kommer den store redselen, skrekken og tristheten: hva om jeg ikke får se mine barn vokse opp...gå glipp av første skoledag, konfirmasjon, bryllup osv. hvordan skal de forstå at jeg ville gitt alt for å få være der for dem...
Og her er grunnen til at jeg valgte å dele alt dette med dere, dette ble en så stor del av mitt liv samtidig som hobbyen min plutselig betydde enda mer for meg enn før, musikk kan være følelser... Men i en slik situasjon så blir sykdommen litt altoverskyggende samtidig som det er litt terapi i å få formidlet slik at folk forstår hvorfor det kan ta et år å bygge et par onken kasser...
I disse tider etter min kamp er over, hadde jeg håpet at kreftspøkelset skulle være borte for min del, så viser det seg at grunnsteinen og sjela til hifisentralen har fått kreft diagnose
![Frown :( :(]()
De fleste forstår at jeg nå skriver om JanR, mine varmeste tanker til ham.
Om noen leser de første sidene i tråden min, vil de forstå hvorfor vi alle er så glade i JanR her inne, han har fått meg og jeg vil tro mange med meg her inne til å føle seg velkommen og mottatt med åpne armer, delt velvillig av sine erfaringer og rett og slett generelt bare er en meget hyggelig fyr med fantastisk musikksmak.
Jeg kjøpte min el34se amp gjennom JanR og jeg tror at den er mitt beste hifi kjøp noen sinne, ikke nødvendigvis bare pga. lydkvalitet, men det har gitt meg mulighet til å blitt litt kjent med JanR og gjennom han en hel del andre her på forumet.
Det er en hard kamp JanR, men.. When it`s gonna get tough, the tough gets going
Da er på en måte de gamle årene glemt og jeg kan begynne med nye ark slik at denne tråden igjen kan bli en anleggstråd
![Smile :) :)]()
Jeg vil samtidig takke dere alle for deres støtte og for å ha gitt meg motivasjon. Det er mer enn bare musikken og stereoanlegget som holder meg til dette forumet, det er en masse fantastiske mennesker her, dere har betydd og betyr mye for meg, håper jeg kan være til støtte for dere også om dere skulle trenge det.
De beste ønsker for 2013 og fremtiden til dere alle
Mvh.
Svein Aarsund