ALBUMSTAFETTEN 21
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Glad jeg slapp denne etappen; hva jeg mener om plata er ubetydelig. Den er stor uansett. Anmelderne derimot, gjorde en imponerende innsats.
OK. Skal sjekke ut de begrepene der.Men siden Bob er den han er og ikke perfekt (bare pretty fucking close) er han forbeholdt de av oss som vet å sette pris på sjel og nerve i musikken fremfor platte og pitch perfecte gjentolkninger og rediktninger av de samme historiene Bob fortalte oss. Hører du espege? Sjel og nerve kalles det!!!
Forresten… kassegitaren på "Tombstone Blues", som jobber så svinaktig hardt for å holde følge med resten av godstoget; faller den inn under "sjel", eller bør jeg plassere den i "nerve"kategorien?
ee
Plasser den i kategorien "bagateller"
OK. Skal sjekke ut de begrepene der.Men siden Bob er den han er og ikke perfekt (bare pretty fucking close) er han forbeholdt de av oss som vet å sette pris på sjel og nerve i musikken fremfor platte og pitch perfecte gjentolkninger og rediktninger av de samme historiene Bob fortalte oss. Hører du espege? Sjel og nerve kalles det!!!
Forresten… kassegitaren på "Tombstone Blues", som jobber så svinaktig hardt for å holde følge med resten av godstoget; faller den inn under "sjel", eller bør jeg plassere den i "nerve"kategorien?
ee
Faktisk, nå når eg hørte relativt intenst på skiva noen dager, så gikk det opp for meg at det er ganske vindskjeivt til tider, især munnspillet hans er jo ganske langt unna både reint og teknisk strøkent, og ja det hangler jo på sett og vis her og der. Men, eg merker at det gjør meg ingen verdens ting. Litt på samme måte som det gjør meg ingen verdens ting å høre Toody synge Can't help falling in love.
Suverent!
Det er en nervøs sjel i det...
OK. Skal sjekke ut de begrepene der.Men siden Bob er den han er og ikke perfekt (bare pretty fucking close) er han forbeholdt de av oss som vet å sette pris på sjel og nerve i musikken fremfor platte og pitch perfecte gjentolkninger og rediktninger av de samme historiene Bob fortalte oss. Hører du espege? Sjel og nerve kalles det!!!
Forresten… kassegitaren på "Tombstone Blues", som jobber så svinaktig hardt for å holde følge med resten av godstoget; faller den inn under "sjel", eller bør jeg plassere den i "nerve"kategorien?
ee
Veldig bra referanse fra Townes der, det går på det samme som vokal; innsats og vilje og guts er helsikes viktige greier om det man raller om skal høres troverdig ut. Klart han kunne lånt Paco de Lucia (er det ikke det han heter?) men resultatet ville blitt dårligere i mine ører siden vibbene allerede er der.
Det spontane, det som sitter eller ikke sitter etter første tagning. Det er det som Dylan er etter. Det er det som er en stor del av at det han gjør blir bra, ekte og med sjel. Om det er et pip feil på munnspillet innimellom, om det er noen toner feil på gitaren, hva gjør det. Hør på det totale resultatet. Lik det eller ikke. Men sånn er det.
Gode anmeldelser ja.
Det jeg likte spesielt godt med artikkelen til Townes, var forklaringa av sangteknikken til Dylan. Der satte du ord på noe jeg har fundert på iblant, hvorfor har den fyren en så effektiv vokal? Og det plausible svaret er nok timing ja. Ørsmå kunstpauser eller temposkift som skaper så stor spenning i vokalen hele veien.
På denne tida hadde han jo også en bra stemme, var det utpå 80-tallet at stemmen hans ble sånn halvskral? Hørte han sang en duett med Van Morrison på Moldejazzen (15-20 år sida?), det var grufullt det (men rett skal være rett: det er ikke særlig flatterende å synge med Van, det gjelder vel for de fleste).KKaare G. Opsahl
Gjest
1965 var det selvsagt. Et stort år på så mange måter. jeg kom til verden blant annet
Må innrømme at når jeg kom til åttitallet i biografien hans utviklet jeg et slags teflonbelegg på hjernen, sannsynligvis fordi jeg ikke ville vite grunnene til 'fallet', uansett var det en slags spiral han havnet i. Han tok på seg en rolle på scenen, en autopilot, og trakk seg mer og mer inn i seg selv etterhvert som kritikerne skrapet hardere og hardere på skallet hans. Han hadde vel også den oppfatning at han aldri skulle spille samme låt likedan to ganger, det hjalp vel heller ikke så mye på akkurat det. Det kulminerte vel på sett og vis med 'Good As I Been To You' fra '92 hvor han så seg nødt til å bevise på nytt at han faktisk var i stand til å både spille og synge på trubadurvis. Det kunne han. Tittelen er en direkte kritikk av kritikerne.
Skjønner ikke helt… skal det sitte eller ikke sitte? Får gå ut fra det siste i Dylans tilfelle. Selv foretrekker jeg at det sitter, og det er selvfølgelig relativt uavhengig av et par unoter her eller der.
e
Ikke så lett å forklare deg dette espege. Jeg har nevnt en eller annen gang at det er mange som ikke har det minste peiling på hva Dylan driver med. Jeg vil ikke standhaftig påstå du er i den kategorien. Hvis du da ikke selv mener du er der. Men du gjør vel ikke det?
Skjønner ikke helt… skal det sitte eller ikke sitte? Får gå ut fra det siste i Dylans tilfelle. Selv foretrekker jeg at det sitter, og det er selvfølgelig relativt uavhengig av et par unoter her eller der.
e
For har du peiling så forstår du hva jeg mener.
Jeg er nok relativt langt fremme i køen bak påstanden om at perfeksjon er kjedelig, men ovennevnte kriterier – enn så viktige som de er – blir dessverre nærmest meningløse i forhold til en kunstnerisk kvalitetsvurdering. Ja, disse verdiene må nesten være tilstede, men alene er de langtfra nok. Heller ikke er dette egenskaper som er unike for Bob Dylan som artist…Det er en nervøs sjel i det... Veldig bra referanse fra Townes der, det går på det samme som vokal; innsats og vilje og guts er helsikes viktige greier om det man raller om skal høres troverdig ut. Klart han kunne lånt Paco de Lucia (er det ikke det han heter?) men resultatet ville blitt dårligere i mine ører siden vibbene allerede er der.
Verden er full av resirkulert twelve-bar blues, men hva som berettiger gudestatus i denne sammenheng, er visst en gåte jeg aldri vil få svar på.
mvh e
Ja, har vel hele tiden hatt inntrykk av at du ikke sto så langt bak i den køen.
Jeg er nok relativt langt fremme i køen bak påstanden om at perfeksjon er kjedelig, men ovennevnte kriterier – enn så viktige som de er – blir dessverre nærmest meningløse i forhold til en kunstnerisk kvalitetsvurdering. Ja, disse verdiene må nesten være tilstede, men alene er de langtfra nok. Heller ikke er dette egenskaper som er unike for Bob Dylan som artist…Det er en nervøs sjel i det... Veldig bra referanse fra Townes der, det går på det samme som vokal; innsats og vilje og guts er helsikes viktige greier om det man raller om skal høres troverdig ut. Klart han kunne lånt Paco de Lucia (er det ikke det han heter?) men resultatet ville blitt dårligere i mine ører siden vibbene allerede er der.
Verden er full av resirkulert twelve-bar blues, men hva som berettiger gudestatus i denne sammenheng, er visst en gåte jeg aldri vil få svar på.
mvh e Det er vel i prinsipp ikke så veldig komplisert; alle kan både synge "surt" og misse et beat, noen kan synge blått og skippe beat, men bare en mester kan spille "blåsurt" (i mangel på et bedre ord), skippe rundt takten og havne på topp igjen i neste.En liten kommentar efter å ha lest, ja, kommentarene til anmeldelsene.
For meg er Dylan ca. 60% tekst og ca. 40% musikk. Jeg kan lese tekstene hans uten musikk og ha et stort utbytte av dét. Derfor mener jeg han fortjener Nobelprisen i litteratur. Men, legger jeg sammen tekst og musikk så får jeg over 100%. Totalen er for meg overveldende. Han slentrer avgårde musikalsk, munnspillet er så som så og fremføringen av tekstene noen ganger passe snøvlete. Han treffer med teksten i forhold til musikken, der jeg tror han vil komme til å bomme.
Og dét er hele poenget, synes jeg. Musikere kan være dyktige til å spille og traktere instrumentene, men de kan ha elendige og intetsigende tekster. Eller omvendt. Sitter ikke tekstene, så holder det sjelden med gode melodier. Men, unntak finnes selvfølgelig.
I Dylans tilfelle så er tekstene alltid gjennomførte og (innbiller jeg meg) gjennomtenkte; de kan være "umulige" å forstå, gjenstand for tolkninger som aldri tar slutt, og en sjelden gang tekster hvor temaet blir problematisk (f.eks. religion). Han engasjerer uansett.
For meg er han altså den komplette musiker hvor alle ingredienser er tilstede i riktige doser. Da blir resultatet utsøkt. Og heldigvis lever han fortsatt.
Ikke så lett å forklare deg dette espege. Jeg har nevnt en eller annen gang at det er mange som ikke har det minste peiling på hva Dylan driver med. Jeg vil ikke standhaftig påstå du er i den kategorien. Hvis du da ikke selv mener du er der. Men du gjør vel ikke det?
Skjønner ikke helt… skal det sitte eller ikke sitte? Får gå ut fra det siste i Dylans tilfelle. Selv foretrekker jeg at det sitter, og det er selvfølgelig relativt uavhengig av et par unoter her eller der.
e
For har du peiling så forstår du hva jeg mener. Visste faktisk ikke at det krevdes en spesiell "innsikt" for å uttale seg om Bob Dylans musikalske bedrifter, men det burde kanskje ant meg. Nå er det meget mulig at mannen (og ergo hans tilbedere) har sine helt egne kriterier for hva som utgjør en god "tagning", men i min subjektivt belyste rettsal må han uansett finne seg i et slags "likhet for loven" prinsipp (ingen "special deals" her Bobby!)… Hovedproblemet mitt da blir vel egentlig Dylankultens religiøse sirkellogikk, som fritar "hovedpersonen" fra enhver kritisk anklage.
No offence.
mvh espen
No offence taken mr. espege. Dylan har sin del av skrot slik de fleste artister har. Så noen religiøs tilbedelse av mannen er det ikke behov for. Men skille hva som er virkelig bra fra det nevnte skrot er det behov for. Og Highway 61 Revisited tilhører absolutt det ypperste fra Dylan, og dermmed går det inn blandt det absolutt beste som er utgitt av musikk de siste 60 år.
Ikke så lett å forklare deg dette espege. Jeg har nevnt en eller annen gang at det er mange som ikke har det minste peiling på hva Dylan driver med. Jeg vil ikke standhaftig påstå du er i den kategorien. Hvis du da ikke selv mener du er der. Men du gjør vel ikke det?
Skjønner ikke helt… skal det sitte eller ikke sitte? Får gå ut fra det siste i Dylans tilfelle. Selv foretrekker jeg at det sitter, og det er selvfølgelig relativt uavhengig av et par unoter her eller der.
e
For har du peiling så forstår du hva jeg mener. Visste faktisk ikke at det krevdes en spesiell "innsikt" for å uttale seg om Bob Dylans musikalske bedrifter, men det burde kanskje ant meg. Nå er det meget mulig at mannen (og ergo hans tilbedere) har sine helt egne kriterier for hva som utgjør en god "tagning", men i min subjektivt belyste rettsal må han uansett finne seg i et slags "likhet for loven" prinsipp (ingen "special deals" her Bobby!)… Hovedproblemet mitt da blir vel egentlig Dylankultens religiøse sirkellogikk, som fritar "hovedpersonen" fra enhver kritisk anklage.
No offence.
mvh espen
Sympatiserer med prosentregningen og det personlige utbyttet her, men Nobelprisen i litteratur?! Joda, hørt den før, men synes den er like drøy hver gang.
mvh e
Vel, det kommer an på ståsted, verdier, hva man liker osv. Man benytter ihvertfall ikke matematikk når valg av vinner av Nobelprisen i litteratur skal foretas. Da er det magefølelse, erfaring med kandidatens verker, inntrykk, rykte, fremtidige muligheter, positiv påvirkning på andre, pluss pluss pluss.
Min mening er at han fortjener den, andre ikke og det er helt fair. Det er slik det skal være. Put on the music.
ville kanskje hjulpet om han skrev…
Vel, det kommer an på ståsted, verdier, hva man liker osv. Man benytter ihvertfall ikke matematikk når valg av vinner av Nobelprisen i litteratur skal foretas. Da er det magefølelse, erfaring med kandidatens verker, inntrykk, rykte, fremtidige muligheter, positiv påvirkning på andre, pluss pluss pluss.
Min mening er at han fortjener den, andre ikke og det er helt fair. Det er slik det skal være. Put on the music.
– en bok?
e
Hadde den kommet ut i går ville den fått samme mottagelse. Heldigvis er det slik at kvalitet aldri blir umoderne!Det gikk akkurat opp for meg at denne plata er FØRTIÅTTE år gammel! Vet ikke helt hvorfor det er oppsiktsvkkende, men den eldes godt, får'n si.
Surt? Treffe tonen? Treffe takten? Hva i all verden er det dere snakker om?
Blir som å se på ''Guernica'' og si at ---- ''vel, ansiktene ser ikke realistiske ut'' ------.
(stopper der tenker jeg!)
mvh hansBlodwyn Pig – Getting to This
Blodwyn Pig ble started av Mick Abrahams etter at han forlot Jethro Tull på grunn av krangling med fløyte sjefen Ian Anderson. Jeg har aldri hørt om de før og det kan jo komme av at de gav ut kun to plater og heller ikke hadde noen hits å snakke om. Platen som skal under lupen er den siste og kom ut i 1970.
Platen starter kanonbra med et grisefett riff, men etter kun 12 sekunder pisser et forferdelig danseband komp på hele sangen. Og da hjelper det forsvinnende lite at vokalen er tøff. «Come on put your foot down” synger de, men følger ikke sitt eget råd; her skulle noen satt ned foten.
Men etter en fryktelig start kommer det seg betraktelig. Det er god variasjon i låtene og blues rocken deres har et visst prog-rock preg uten at de blir for navlebeskuende. Fløyte og saksofon spillingen gir også et vist særpreg til sangene. M.a.o. ikke helt ulikt Jethro Tull, men dette er mindre folk og mer rock. Gitarspillingen er også en fornøyelse å høre på. Det er mange gitarsoloer her og spillingen er veldig variert og har en uforutsigbarhet som gjør det spennende å høre på. Miksen av rolige og rocka spor er også bra, men Blodwyn Pig er best når de kjører opp tempoet og de beste låtene er «Variations On Nanos» og «Worry».
Variasjonen er aller størst på «San Fransisco Sketches». Dette relativt lange sporet har plass til både fløytespill, vokal harmonier, rocka gitarsoloer, rolige partier, reinspikka jazz, bølgeskvulp og måkeskrik. Dette er artig å høre på! Overgangen mellom rocke og jazz partiet minner meg om Lisa Simpson fra TV serien
De har også vært på fest med Bob Marley og røykt sokkene hans, resultatet av dette er den totalt meningsløse og unødvendige reggae låten «To Rass Man». Det eneste positive som kan sies om denne er at den er kort.
Ingen innertier, men absolutt en fin plate. Jeg kommer nok til å plukke opp denne om jeg finner en billig vinylutgave. Men savner de skikkelig gode låtene som gjør at jeg får lyst til å høre på platen om og om igjen. I tillegg er det to spor som er direkte svake, men jeg har latt tvilen komme de til gode og har ikke trukket altfor mye for dissef feilskjærene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
^ Ikke helt
Hadde den kommet ut i går ville den fått samme mottagelse. Heldigvis er det slik at kvalitet aldri blir umoderne!Det gikk akkurat opp for meg at denne plata er FØRTIÅTTE år gammel! Vet ikke helt hvorfor det er oppsiktsvkkende, men den eldes godt, får'n si.
Surt? Treffe tonen? Treffe takten? Hva i all verden er det dere snakker om?
Blir som å se på ''Guernica'' og si at ---- ''vel, ansiktene ser ikke realistiske ut'' ------.
(stopper der tenker jeg!)
mvh hans… Skal man først trekke musikalske paralleller til Pablo Picasso, vil jeg påstå at en fyr som feks. Miles Davis, ville passe beskrivelsen langt bedre.
Men når vi først er inne på billedkunst, er det vel så at Dylan også "fusker litt" i det faget, og bedriver en slags anakronistisk, naiv ekspresjonisme… Nå har mannen tydeligvis en viss sans for komposisjon, og er en habil kolorist, men har helt åpenbart klare tekniske og stilistiske begrensninger – ikke ulikt hans musikalske anstrengelser.
mvh eAngående samenligningen mellom Guernica og Dylan er litt artig. Jeg har sett begge og når jeg så Guerninca tenkte jeg "Fy faen så stort det er" og når jeg så Dylan første gang tenkte jeg "Fy faen så liten han er". (Dette er bare de fyiske størrelsene jeg snakke om her dette må ikke tolkes på noen som helst annen måte).
Men dagens tema er vel Blodwyn Pig og for de å bli anmeldt like etter en Dylan skive, kan vel med rette sies er som å hopp etter Wirkola. Men jeg er selvfølgelik ikke på virket av det.
Dylanfans vil vel mene at musikken ikke er genial på tross av, men på grunn av, at han ikke har metronom-timing og sølvstrupe, men får tekst og tempo til å gå opp på svært fengende og ofte overraskende elegante måter likevel.
...Men nå er det en ny stafettdag.Mens vi venter på siste anmeldelse kan jeg komme med litt trivia. I forbindelse med anmeldelsen prøvde jeg å finne ut hva Blodwyn Pig betyr. I følge Google er Blodwyn et wailisisk navn som betyr vakker/velsignet blomst. I USA ble navnet så vidt brukt på 20 tallet, men det er vel heller tvilsomt at noen blir hetende det i fremtiden da ett av de første bildene man får opp på Google er dette:
Hvorfor de heter Blodwyn Pig fant jeg ikke ut av. Kanskje en av gutta i bandet gikk på en smell med en dame som het Blodwyn?Sist redigert:
He he. Var en liten typo der som nå er rettet opp. Godt forslag forresten!Så da er neste spørsmål: hva er en bloms? er det en vakker boms?
Kanonbra anmeldelse!
I bunn og grunn er det vel slik at du mener Dylan var begrenset av altfor trangt teknisk penal, jeg og mange andre mener det stikk motsatte. Har du noensinne prøvd å plukke opp en øks og spille Dylan?
^ Ikke helt
Hadde den kommet ut i går ville den fått samme mottagelse. Heldigvis er det slik at kvalitet aldri blir umoderne!Det gikk akkurat opp for meg at denne plata er FØRTIÅTTE år gammel! Vet ikke helt hvorfor det er oppsiktsvkkende, men den eldes godt, får'n si.
Surt? Treffe tonen? Treffe takten? Hva i all verden er det dere snakker om?
Blir som å se på ''Guernica'' og si at ---- ''vel, ansiktene ser ikke realistiske ut'' ------.
(stopper der tenker jeg!)
mvh hans… Skal man først trekke musikalske paralleller til Pablo Picasso, vil jeg påstå at en fyr som feks. Miles Davis, ville passe beskrivelsen langt bedre.
Men når vi først er inne på billedkunst, er det vel så at Dylan også "fusker litt" i det faget, og bedriver en slags anakronistisk, naiv ekspresjonisme… Nå har mannen tydeligvis en viss sans for komposisjon, og er en habil kolorist, men har helt åpenbart klare tekniske og stilistiske begrensninger – ikke ulikt hans musikalske anstrengelser.
mvh e
Sniker inn en liten komentar om Dylan anmeldelsene, knallbra fra begge to på min favorittplate med Bob. Både Like A Rolling Stone og Ballad Of A Thin Man er favoritter her i hjemmet og resten er ikke langt etter det heller, hvis ikke dette er en 10'er så vet ikke jeg.
@BLOODWYN PIG. getting to this.
liker navnet. bloodwyn pig. ingen hint/ambisjoner om bredt nedslagsfelt der, nei. fint. var ikke klar over assosiasjonen til jethro tull… sikkert like greit.
ikke så mye å si – ikke i min bydel dette, men ingenting som direkte pirker meg på øyet. svingsaksofoner trekker likevel ned, selv om loppemarkedlyden her er å foretrekke fremfor standard glattsmurt svensktoppblås. tilløp til utstrakt jamming/solopartier = not for me. inneholder ellers litt av hvert, ja. ingen åpenbar utnyttelse av langspillformatet ifht. en slags helhetstanke. oppleves fragmentert. køntriblues. fløyte. fusion. fønk. en parodi på ska… som omslaget antyder; litt for enhver smak altså – eller ikke. for med et slikt utgangspunkt blir resultatet sjelden 100% vellykket.
ee
Bravo bravo!
My thoughts exactly. Det hele starter knusetøft. Eg aner intet om bandet om tenker "Oi! Dette kan være en skjult skatt"...meeeeeeeeeeeeen - så kommer boogiewoogie sakserne og forkludrer det som kunne vært noe veldig, veldig fint.
Har sveid gjennom plata noen ganger, og må bare vedgå at eg ikkje helt forstår meg på den. At eg er allergisk mot fløyter ala Ian Anderson hjelper neppe særlig på heller. Hører absolutt en del bra ting her, men det blir (føles i alle fall), litt ufokusert - kanskje tittelen på skiva er et hint om at de er på vei mot "noe" og musikken lissom bir til underveis, I don't know. Det kan også naturligvis ha vært eg som har vært totalt ufokusert - utelukker definitivt ikkje den tesen, men dette gav meg ikkje veldig mye. Det ble verken fugl eller fisk for meg.
4,23/10 herfra.
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…