Ett konsert minne som ikke blev som det tenkt fant jeg litt info om.
Ruisrock Festival Turku Finland 9th August 1980
Hade fått tillatelse og bli med brodern og hans kompisar på festival til Finland, det var meget stort for en 17åring den gangen, og mitt favoritt band som var på sitt beste skulle opptrede.
samt en god del mere intrs Dave Edmunds/Nick Lowe Rockpile, selecter, The Tourist samt det Finske bandet Eppu Normaali
Vi drog avgårde med tog de 20mil til Stockholm og tog oss til
Viking line terminalen, kjøpte billetter satt oss og vente til påstigning begynnte, vi satt nog litt for lenge
for når vi kom til der man gikk ombord så blev det stengt like for nesene våres!
I høytaler anlegget fikk vi besjked om att det blitt solgt for mye billetter og båten var full
det var inget og få gjort noe med, trots veldiga protester mange som ikke fikk bli med.
Det blev tåg hjem igen og Lørdag kvelden tilbringedes i Folkets park, der Jerry Williams spillte Haha.
Hur det gikk i Åbo måste ni lese om her
Finnar og vodka
Tom Skjeklesæther: programleder, musikkjournalist og cowboy
Sommeren 1980 var jeg beleiret på et hotell i den finske byen Åbo sammen med Englands hotteste rockband, The Jam. Som alle vettuge mennesker ville ha gjort i en slik situasjon, søkte vi tilflukt i hotellets bar. Der befant det seg en broket skare utlendinger; Paul Weller, Bruce Foxton, Rick Buckler fra The Jam, faren til Paul, The Jams manager, John Weller.
Dessuten medlemmer fra tre andre engelske band, Rockpile, Selector og The Tourists og deres roadies. The Tourists var forøvrig en New Wave-forløper til Eurytmics. Selecter var en del av den nettopp da ekspansive ska-bølga og Rockpile telte noen av rockens tørsteste; Dave Edmunds, Nick Lowe og Billy Bremner. Så de finske bartenderne hadde sitt å henge fingrene i.
Beleiret? Jo da, du leste riktig. Årsaken til at ingen av oss som var å finne i hotellbaren hadde den ringeste lyst til å bevege oss på utsiden av hotellet, å gjøre Åbo, var en dramatisk hendelse tidligere på dagen.
Åbo-festivalen 1980 var den sekstende i rekken i denne sydvestlige finske byen. Der og da tydet mye på at det kom til å bli den siste. Jeg hadde ankommet festivalområdet tidlig på dagen, før klokka tolv var brorparten av det tyve tusen store publikumet godt i gang med å helle i seg vodka, rett fra det som lot til å være medbrakte flasker. Vaktene gjorde i hvert fall ingenting for å gripe inn mot den akselererende grisefylla og ganske raskt ble det svært ubehagelig å oppholde seg ute på publikumsplassen.
Duskregn og ikke spesielt mange plussgrader la ingen demper på «feststemningen». Utover ettermiddagen gjorde de engelske bandene sine konserter på rekke og rad. The Jam var på toppen av sin karriere, albumet «Settting Sons» hadde kommet og vunnet høsten 1979, og versjonene av blant annet «Thick As Thieves», «Private Hell» og «Smithers-Jones» satt som skutt fast med stiftepistol, antirasismesangen «Down In The Tubestation at Midnight» var med på å konkludere et sett som på en knapp time slo fast at The Jam var det beste og mest originale de britiske øyene hadde hatt å by på siden The Beatles sa takk for seg et tiår tidligere. Det er dette som
var brit-pop, i motsetning til mediokriteten som seilte under dette navnet femten-tyve år senere.
Men noe var definitivt galt i the state of Åbo denne ettermiddagen. Det skulle vise seg at brorparten av det nå heldrita publikumet egentlig ventet på opptredenen til det finske bandet Eppu Normaali. Mine finskkunnskaper er begrensede, men om vi gjetter på at Normaali har noe med normalitet å gjøre, så kan det trygt slås fast at bandets fans raskt beveget seg over i motsatt hjørnet, da det ble klart at det ikke
ble noen spilling på Eppu Normaali på Åbo 80.
Hvorfor det ikke ble noe Eppu-konsert er fortsatt uklart. Men da den stakkars konferansieren brakte nyheten, brøt helvete løs. Publikum stormet scena, feide vaktene til side (en av dem brakk beinet på tre steder) og gikk løs på alt som var av teknisk utstyr. Kronen på hærverket ble at de dyttet hele den ene siden av høyttalerstabelen over scenekanten, og ned i elva (!) som rant på høyre side av scena. Lyden av tung elektronikk som forsvinner i dypet er meget spesiell.
Hvordan artister, crew og tilreisende journalister kom seg unna massenes vrede og tilbake til hotellet husker jeg ikke. Men da vi til slutt befant oss safe innenfor hotellets vegger, hadde altså ingen spesiell lyst til å bevege seg utenfor for å sjekke om Eppu-fansen hadde kommet på bedre tanker.
-Hei, bartender. Mer av hva som helst, bare ikke vodka!