Det er noen spesielle trekk ved finanssektoren som kan føre til at den vokser for raskt og blir for stor. For det første er det et betydelig innslag av informasjonsasymmetri mellom kunder og finansinstitusjoner, som på forskjellig vis kan øke institusjonenes omsetning og fortjeneste. I kjølvannet av krisen er det f.eks. pekt på at finansinstitusjoner internasjonalt og i Norge solgte kompliserte og overprisede produkter og tjenester.
For det andre kan mange finansinstitusjoner nyte godt av en implisitt statsgaranti, som bl.a. reduserer institusjonenes innlånskostnader og -begrensninger. Den implisitte statsgarantien, som skyldes de potensielle systemvirkningene av problemer i institusjonene, er vederlagsfri og bidrar til økt omsetning og høyere fortjeneste. Dette er nærmere omtalt i kapittel 19.
For det tredje er finanssektoren underbeskattet sammenlignet med andre sektorer, ved at omsetning og formidling av finansielle tjenester i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift. 3 Det kan føre til at prisene på finansielle tjenester blir for høye for merverdiavgiftspliktige bedriftskunder (siden de ikke kan trekke fra en inngående merverdiavgift på slike kjøp) og for lave for personkunder og for holdingselskaper uten merverdiavgiftspliktig omsetning. 4 Det kan igjen føre til at personkunder og holdingselskaper overkonsumerer finansielle tjenester, sammenlignet med andre varer og tjenester. 5 Nettovirkningen av feilprisingen overfor ulike kundesegmenter er uklar, men studier antyder at unntaket bidrar til at finanssektoren blir større enn den ellers ville ha vært. 6
For det fjerde har finanssektoren store ressurser og stor innflytelse, både økonomisk og politisk. Det kan ha bidratt til at det har blitt lagt for stor vekt på ekspansjon og inntjening i sektoren og at andre viktige hensyn har blitt nedprioritert ved utforming av sektorens rammevilkår.
