Presenter en klassiker

[Rune S]

Tenkte med denne tråd å prøve få til et slags gående oppslagsverk over album som dere mener fortjener å få stempelet klassiker.
Ikke begrenset av sjanger eller tidsepoke.Like gjerne fra november 2013 som 1820.
Selv spenner min musikksmak over alt som eksisterer av musikk igrunnen,så håper alle som har lyst vil bidra samme vilken musikksjanger albumet er i.Synst i grunnen mye av den beste musikken er den som er vanskelig sette i bås.Det unike.Det tidløse.Det ærlige.
Men vil ikke legge for mange føringer.Vil at flest mulig skal ha lyst å bidra,og det er ingen konkuranse om hvem som har fasiten på hva som er en klassiker.Man må gjerne kommentere og skrive om album som andre har postet.

Kanskje greit å begrense seg til kun et album per innlegg,og veldig kjekt om man skriver litt om hvorfor man ser på det som en klassiker og hva som gjør spessielt inntrykk med albumet.Men selvsagt ikke noe krav,kun artist og tittel er også helt fint.Gjerne et bilde av coveret,kanskje en youtube snutt av det sporet man liker aller best på albumet.

For meg er en klassiker et album som tåler nesten uendelig med gjennomspillinger uten at man går lei,og det er ofte de album som jeg ikke har tatt ved første gjennomlytt, men som har vokst på meg, som jeg i dag annser som klassikere.
Håper i grunnen mest med denne tråden å oppdage skatter som jeg ikke har fått med meg enda.Og forhåpentligvis kan jeg selv komme med et tips eller 2 som noen andre kan få glede av.

Snurr tråd.

 

[Sluket]

I sjangeren generell pop tenkte jeg umiddelbart på Elton John's "Goodbye Yellow Brick Road" Denne er for meg definitivt en klassiker, fra Sir Elton's definitive beste periode som artist, og med fantastiske låter signert Bernie Taupin. Et album en ikke blir lei av og som inneholder både tekster og musikk som holder vann enda. Altså en klassiker. Er egentlig ingen spesiell tilhenger av E. John men akkurat det albumet står som en pæla.

 

[Rune S]

Glimrende,takk for tipset
Har ikke noe ekstra spessielt forhold til noen av Elton John sine album,men syns han har laget veldig mye flott musikk.

 

[Sluket]

I klassen "noe tøffere tak" nominerer jeg følgende til klassikerstatus;

Denne plata har ALT; - dobbeltalbum spekket med virkelig gode låter, fantastisk gitarist, tilsvarende vokal, trommis og bassist, noe såsjelden som heavy med GOD lyd faktisk, uforglemmelig god stemning i live setting, og musikere/band som vel på den tiden må sies å være på det absolute høydepunkt.

Altså en klassiker med stor K ​

 

[Sluket]

Vi må ikke glemme soul og R & B som sjanger - her er det mye fantastisk musikk, og en god porsjon udødelighet oppsto på syttitallet faktisk. Som denne;

"All'n all" er i mine øyne (og ører) det mest gjennomførte album noensinne fra "Øl, vin & Bayer" Ikke det første albumet til EWF, heller ikke et album som inntok førsteplassen på lista MEN et utrolig gjennomført album med en sound som var "tightere enn froskeræva", og vanvittig driv, rytme og dansbarhet all the way. Og nettopp denne sounden skulle bli varemerket for gruppa i hele ettertiden. Flott falsettsang, smakfull synth og ei blåserekke hinsides!

Altså en klassiker!!​

 

[bambi]

Vi må ikke glemme soul og R & B som sjanger - her er det mye fantastisk musikk, og en god porsjon udødelighet oppsto på syttitallet faktisk. Som denne;


Vis vedlegget 226833


"All'n all" er i mine øyne (og ører) det mest gjennomførte album noensinne fra "Øl, vin & Bayer" Ikke det første albumet til EWF, heller ikke et album som inntok førsteplassen på lista MEN et utrolig gjennomført album med en sound som var "tightere enn froskeræva", og vanvittig driv, rytme og dansbarhet all the way. Og nettopp denne sounden skulle bli varemerket for gruppa i hele ettertiden. Flott falsettsang, smakfull synth og ei blåserekke hinsides!

Altså en klassiker!!​

Lurer på om likheten er tilfeldig, eller om Earth, Wind & Fire var hemmelige Maiden fans.

 

[Sluket]

Rent bortsett fra at "Powerslave" er et album som er ca. 10 år NYERE enn EWF's "All'n All" så KAN du jo selvsagt ha rett... men jeg tror ikke det

 

[Dazed]

Uansett også et album for klassikertråden.

 

[LESSisdox@]

Hei Vokste opp med denne karen knall god musikk, ROCK .
oppdaget denne platen i 78 samme året som pil å buen kom

https://www.google.no/url?sa=t&rct=...=yqmYdDHU5WDbfIJjgqUKRQ&bvm=bv.56146854,d.bGE
LINK til wikipedia som dekker det meste /for mye og skrive
Mvh Roy

 

[tkr]

Tar en klassiker jeg også:

Kanskje det mest klassiske Singer- Songwriter - albumet av alle. Carole King som selvstendig artist etter en lang karriere som songwriter for andre. Artister som har sunget inn musikken hennes inkluderer ellers navn som Aretha Franklin og James Taylor.

Litt artig er det å høre Joni Mitchell som koredame på denne plata. James Taylor korer også, come to think of it.

# 36 på Billboards 500 greatest, solgte vel rundt 25 mill eksemplarer.

"Will you love me tomorrow" "I feel the Earth Move" og "It`s too late" burde være kjent for de fleste.

mvh

 

[Sluket]

En annen klassiker i nesten samme gate er denne;

- som dessuten gikk som en farsott i hifimiljøet.... tror jeg må ha hørt "Your smiling face" et par hundre ganger på "The Two Channel" amps hos Electrocompaniet i Tøyengata i sin tid - en av referanselåtene under utviklingen av 25 watter'n.

MEN, plata holder vann som musikalsk verk, ingen tvil, og kanskje den plata som virkelig satte James Taylor på kartet rundt om i verden.

Favorittkutt?? "Traffic Jam".

 

[tkr]

Tar en klassiker til før jeg bukker ut og overlater arenaen til andre:

Hvorfor er denne en klassiker? IMo av følgende grunner:

1) Sandy Denny! En av de største vokalistene fra de siste 5 årtiene IMO, med en umiskjennelig stemme og frasering.

2) Richard Thompson! Hva skal man si? I gruppe (Fairport Convention) , i duo (Richard & Linda Thompson) eller som soloartist, en av de virkelig store som både komponist og gitarist. "Dimming of the Day" er fremdeles en sang så vakker at jeg kan få tårer i øynene.

3) Muligens er det debattabelt, men ifølge mange var det dette albumet fra 1969 som etablerte folkrock- sjangeren i Europa.
"Matty Groves" og "The quiet Joys of Brotherhood" er muligens de to mest kjenet sangene, selv om sistnevnte faktisk ikke kom med på original-lpen.

mvh

 

[Sluket]

Blir det mer klassisk enn dette, mon tro? Utgitt igjen og igjen, i alle slags formater og settinger. Her er siste versjon. Vi blir aldri lei. Musikken??

Tidløs.

 

[Rune S]

Hyggelig at flere vil bidra!
Tonio K tror jeg ikke jeg har hørt om en gang,namnet har ivertfall ikke festet seg i spindelvevet oppi hjernen.Carole King har jeg aldri utforsket i dybden,men ser kjekt nok at jeg har stående den "Tapestry" plata på vinyl.Så her blir det mye kjekt å sjekke ut fremover for min del ivertfall.

Utgangspunktet mitt for tråden er egoisme som vanlig Håper her å få tips om mange album som jeg skal bruke tid på å bli kjent med.
Synes "hva lytter du til i dag" trådene er glimrende,og ikke minst albumstafettene,men det blir veldig mye,og det er ofte veldig vanskelig å se hva som bare er en døgnflue som man går fort lei og hva som virkelig blir stående som musikk man har stor glede av nesten uansett hvor ofte man spiller det.
Ser for meg at tråden kommer til å begynne mye av de helt selvfølgelige,men som likevel kan ha havnet litt under radaren for mange av oss,for så å etter hvert komme inn på mer skjulte skatter.Og ikke minst ting av nyere dato.Der må jeg i grunnen innrømme at jeg har vert litt for lite flink å følge med og lete etter gullkornene.

 

[Sluket]

Egoisme er en god sak Rune - da går jo alt til en framifrå person; en selv! Smart måte å få nye tips og innspill på. Og så unngår en kanskje de aller særeste merkverdigheter innen de forskjellige sub-sjangere.. Slitsomt å høre seg gjennom ting som har mye til felles med betongsaging, angstbitersk raserirock og tilsvarende.

 

[Steinar_Lund]

Dette får være mitt bidrag i denne omgang:

Dette er det LZ-albumet som i mine ører har flest bra låter.
Så kan man alltids diskutere hvilket av Led Zeppelins album som ikke er klassikere - jeg tenker primært på de fire første

 

[Rune S]

Led Zeppelin - II

Jeg husker ikke eksakt når jeg hørte dette albumet første gang,men tror jeg var ca 17 år,og årstallet var da i tilfelle 1990. Ikke et album som ga meg noe umiddelbart,men jeg ga det tid mye fordi jeg fekk vite om det fra et søskenbarn jeg så veldig opp til.
Siden jeg fekk dette albumet inn under huden,så er det nok det albumet jeg i de fleste tilfeller ville rangert helt øverst av alt jeg har hørt.Måtte sette det på igjen nå,og det groover like bra som noen gang! Føler aldri behovet for å hoppe over noen låter,eneste må vere når Jimmy Page tar oss over i "Åndenes makt" (TVNorge) midt i første sporet "Whole lotta love" .

For meg er Led Zeppelin tidenes rockeband,ivertfall av de jeg vet om.De går opp i en høyere enhet sammen,og det var også det de selv og alle rundt de sa da de møttes.Det var noe som sa klikk umiddelbart,og måten de utfyller hverandre,spiller på hverandre,gjør hver sang unik,er noen av tingene som fascinerer meg sånn med desse gutta.
De er også litt som jazzmusikere på sitt beste,og de spillte etter sigende aldri helt likt fra konsert til konsert.Som bassist blir jeg bare mer og mer fascinert av John Paul Jones,hvilke unike basslinjer han kom opp med,som aldri kommer i veien for resten men bare løfter låtene,akkordene,rytmikken og groovet til helt nye høyder.Og det samme kan jeg si om resten av gjengen.Synes de alle er unike som musikere sammen,men først og fremst enorme som band!!

Så dette albumet er nok min ultimate klassiker!

Forresten noen av dere som var så heldige å få se de live i sin tid?

 

[Rune S]

Du kom meg litt i forkjøpet Steinar

 

[Steinar_Lund]

Tiltredes!

Nr III var det første albumet deres som jeg hørte, og det kan nok være noe av årsaken til at det er mitt favorittalbum

 

[Steinar_Lund]

Du kom meg litt i forkjøpet Steinar

Hehe. Ja jeg er kjapp på tastaturet når jeg først kommer i gang.

 

[Clintern]

Mine sommerferier som 7 - 13 åring ble stort sett tilbrakt i baksete på en blå, halvrusten Audio 80, eller en grønn, nesten like rusten, Volvo 140. Mor og Far fremme - Reidar Larsen, JJ Cale, Fleetwood Mac og Eric Clapton gikk runde på runde i kassettspilleren. Disse har gått inn i ryggmargen og er fremdeles artister med klassiker album jeg legger på platespilleren ofte. Men, det var først da jeg som 11 åring fikk egen walkman at det voks en klassiker på meg. "Born to run" er gjerne plata som hentes frem når The Boss ligger på kateteret - for meg ble det "Born in the U.S.A". Jeg fikk kassetten av en onkel (sammen med en pose batterier) dagen før avreise. Jeg husker jeg ventet til vi hadde kommet i gang - far klinket med gifteringen mot girspaken til Reidar Larsen, mor hadde tatt av skoene og fått ferieblikket, lukten av frisk luft og sommer slapp inn gjennom halvåpne vindu og vi durte mot sør i en jevn 80km/t - Da seg jeg ned i sete, satte på øreklokker og trykket play - den intensiteten og nærværet jeg hadde med Bruce og band de neste 4-5 timene er den dag i dag referansen - og albumet en klassiker.

 

[Townes]

Mitt bidrag må vel nesten bli denne

Townes Van Zandt - Our mother the mountain (1969)

I mine ører er han tidenes låtskriver. Og ja, Dylan regnes som låtskriver

En trubadur og poet som har rørt i alle fall mitt musikkhjerte mer enn noen annen. Han traff blink i musikknerva mi ved første strofe for nokså mange år siden, og sjøl om skivene ikkje spilles daglig lenger, er det sjeldent det går ei heil veke uten at det må noe Townes på tallerkenen.

Our mother the mountain var tredje skiva til Townes, det andre som kom i 1969, og det er (uten tvil) mesterverket i katalogen hans. Bare coveret bærer bud om at dette er the real deal, et blikk så intenst det kun matches av Kurt Cobain når han avslutter MTV Unplugged med Leadbelly. Halve ansiktet til Townes opplyst, det andre bekmørkt - neppe et tilfeldig valgt motiv, det gjenspeiler perfekt dikotomien i musikken hans. Ene sekundet så kølsvart at det er på grensen til det uutholdelige (under et intervju på spørsmål om hvorfor alle sangene hans var så triste svarte han med at "ikke alle er triste, noen er også håpløse") det neste sekundet kunne han være ustyrtelig morsom. Fikk aldri sett ham live, men har vel noen og 20 kosnertopptak, og sjøl de plumpeste vitser ble hysteriske når de kom fra Townes. Og hans "talking blues" låter, tungt inspirert av Lightnin Hopkins har mye morro ved seg.

På Our mother the mountain er det riktignok ikke mye humor å spore, her er det for det meste nokså bekmørt, skjønt noen av låtene er tilsynelatende mindre håpløse enn andre. Åpningslåta Be here to love me må således klassifieres som ei gladlåt i dette selskap. Det er imidlertid de mørkeste tinga som treffer meg aller best her, og trekløvetere som serveres midtveis på denne skiva er intet mindre enn en moderne BAUTA - eg mener, hør disse tre låtene...

Den nærmest sømløse overgangen mellom disse tre nøkkel-låtene er for meg bare av en annen verden - især overgangen fra titteluttet til Second lovers song.

Andre genistreker er nitriste Tecumseh Valley, her er det storytelleren Townes som briljerer. Hans tekster og skildringer av ymse skjebner er av ypperste klasse.
Kathleen er ingen dum låt heller, og åpningstrofa der sier vel det meste om mørket plata dveler rundt:

It's plain to see, the sun won't shine today
But I ain't in the mood for sunshine anyway

Både Kathleen og noen av låtene i vidoene over inneholder også noe strykearrangementer som bare går gjennom marg og bein hos meg, det er en nerve og en intensitet som får nakkehårene til å reise seg. Og eg har ikkje engang nakkehår.

Og til slutt, må også denne uendelig vakre visa med

Steve Earle oppsummerte vel sin mentor rimelig konsist og presist på følgende vis:

Townes Van Zandt is the best songwriter in the whole world and I'll stand on Bob Dylan's coffee table in my cowboy boots and say that.

 

[TT.]

Direkte skammelig at The Beatles ikke allerede er nevnt

 

[ottone]

OK, så vi er på det nivået.
Da er det noen som absolutt må med.
Little Feat traff meg med full styrke i det store året 1978.
Med det finest live-album jeg vet om, Waiting for Columbus.
Det gjorde et overveldende og vellystig inntrykk på en ung sjel fra landet. Det var som om alt åpnet seg fra da av.
God lyd, fin live-stemning, en unik sjangerblanding av country, rock, blues og jazz, med en unik deilig svingende groovy grunnrytme. Passer godt til den intelligente erotiske tonen i utstrålingen fra bandet med Lowell George i spissen, og den überkule estetikken på plateomslagene.
Mer gidder jeg ikke å analysere, for dette er et album jeg bare elsker, rått og uhemmet og for alltid.

Jeg har slitt ut to album på vinyl og kjøpt flere eksemplar av sorten for arkivet. Dette er det ene. Det andre har Sluket nevnt. Han er alltid foran.

 

[Rune S]

Herlig Townes! Håpte du skulle bidra
Har vert overfladisk innpå Townes Van Zandt,uten at det har truffet så langt,men har som sagt ikke gitt han noe serlig tid.Skal gi det albumet der mange runder fremover.

 

[stingrayV]

Synes jeg må nevnte denne

Plata kom ut i '91
En rekke sterke låter, med rå og upolert driv jamt over. Tekstene er til å holde kjeft av.
Plata er bandets mestselgende forøvrig.

 

[Sluket]

Holder dette Little feat albumet nesten høyere enn "Columbus" definitivt en klassiker med Lowell George i topform. Et par av sporene har noe nesten rock-symphony aktig over seg.

 

[Clintern]

Fantastisk beskrivelse Townes. Første gang jeg hørte Townes (tipper det er 6-7 år siden) var da jeg besøkte en venn i Oslo. Vi drakk våre øl og prata oss inn i livets status gjennom hendelser skjedd og to come - og så satte han på "wating around to die" - resten av kvelden og natta var vi i Townes hule hånd. Fantastisk og sjelsettende opplevelse. Our mother...var første plata jeg kjøpte av Townes.

En annen som også inngår i folkrock/singersongwriter sjangeren, og glimrende låtskriving - om enn ikke like inn i sjelsrota på menneskelivet slik Townes - er Will Oldham (Bonnie Prince Billy). Min klassiker fra ham "I see a darkness".

 

[Zomby_Woof]

Herlig tråd! Denne skal jeg hente kjøpetips fra. Skal sette meg ned ved anledning og presentere et par av mine egne også.

 

[ottone]

Herlig tråd! Denne skal jeg hente kjøpetips fra. Skal sette meg ned ved anledning og presentere et par av mine egne også.

Slutt å dille, kom med det!

Hos meg ble 1978 fort til 1979.
Episk. Trenger ikke si mer.

Velbrukt dobbelalbum vinyl dette også, skal spares på fra nå av, dette er blant de som arvingene kan få sloss om.

 

[Steinar_Lund]

Dyr tråd!

 

[Bartesam]

Kommer vel heller ikke unna Stones sin Let It Bleed fra 1969. En av de beste rockeskivene uansett ved siden av Sticky fingers, Exile On Main Street og In Her Majestic Satanic Request

 

[ErosLoveking]

Dyr tråd!

foreløpig ikke.

fin tråd!

 

[Rune S]

Enig ottone,Pink Floyd "The Wall" er et album jeg rangerer veldig høyt,en bauta i min samling.

 

[TT.]

10cc - Deceptive bends

 

[Panama Red]

Grateful Dead - American Beauty

 

[bluesbreaker]

Lou Reed TRANSFORMER
(november 1972)

En klar klassiker.
Reeds andre soloalbum etter den selvtitulerte førsteplata, og arbeidene han gjorde tidligere med Velvet Underground.

V.U. var nettopp underground til langt utpå 70-tallet, og ikke viet mye oppmerksomhet hverken i musikkpresse eller annen media.
Det hjalp selvsagt litt på oppmerksomheten at Andy Warhol fant det nyttig å bruke dem i forskjellige sammenhenger i. f .b. med The Factory, men det var ikke snakk om noen stjernestatus.

Noen av Reeds mest kjente sanger er på Transformer albumet.
Reed tok opp igjen noen av V.U. låtene og omarbeidet dem samtidig som nye kom til.
«Walk on the Wild Side», «Perfect Day» og «Satellite of Love», bidro sterkt til at dette ble et gjennombrudd for ham som internasjonal artist.
Låt-temaer som transseksualitet, narkotika, og flere av livets skyggefulle sider var mildt sagt kontroversielle og ikke spesielt velkomne i de tusen hjem.
Likevel er det nok en del av borgerskapets folk som har trallet litt på Walk on The Wild Side uten å ha hørt så mye på teksten.

Albumet er produsert av ei stjerne som virkelig begynte å skyte fart; -David Bowie alias Ziggy Stardust.
Med seg hadde han fast partner og gitarist med sylskarp tone, Mick Ronson.
At disse har mer enn en finger med i spillet er lett å høre.
De kjente godt til V.U., og gjorde f.eks. White Light/White Heat på sine konserter med Ziggy S. and The Spiders from Mars.

Noen sier dette er glam-rock. Jeg vet ikke, og driter egentlig i hva det blir kalt, for dette er ei skive som vokser langt utover genre.

Lyden er fint produsert og interessant fra et "hifi-synspunkt".

Coverbildet er av Mick Rock:
Mick Rock - Wikipedia, the free encyclopedia


Da albumet kom ut, var det blandede kritikker.
Anmelderen til RollingStone Magazine kalte det "artsyfartsy kind of homo stuff"
(Det var nok ikke helt som det han var vandt til !)

Senere ble Transformer kåret som nummer 55 på NMEs liste over verdens beste album.
I 2003 ble albumet nummer 194 på magasinet RollingStones liste over de 500 beste albumene.
Det ligger også på Q Magazines liste over de 100 beste albumene.

På min liste er den topp 10,
(- selv om den lista på gode dager kan bli i overkant lang)

"According to Reed, Warhol told him he should write a song about someone vicious. When Reed asked what he meant by vicious, Warhol replied, "Oh, you know, like I hit you with a flower", resulting in the song "Vicious".

Hør hvilken effekt Ronsons barberblad-gitar har på uttrykket.
-Klassisk.

 

[Sluket]

Her har vi en perle... de fleste av oss godt voksne har/har hatt denne i våre gjemmer.... noen kjøpte den mest p.g.a. coveret, men musikken er bra.

 

[Tremor]

Steve Earle oppsummerte vel sin mentor rimelig konsist og presist på følgende vis:

Townes Van Zandt is the best songwriter in the whole world and I'll stand on Bob Dylan's coffee table in my cowboy boots and say that.

Det er jo fantastisk sagt, men jeg syns nesten at Townes svar da han ble konfrontert med denne uttalelsen av en journalist er like kostelig. Humor med en bitende sort undertone:

Well if mr. Earle thinks so he is sadly mistaken; I have met the bodyguards of Bob Dylan.

 

[Sluket]

SÅ må vi ikke glemme grunnfjellet... ord blir både fattige og overflødige. Denne startet det hele, ingen hadde sett/hørt maken til gitarspill... Sammen med "Electric Ladyland" noe av det mest innflytelsesrike som kan tenkes stilmessig. Ubercool.