Presenter en klassiker

[Sluket]

THE GREAT MASTER!!! Mannen med utallige album som kunne plasse inn her som klassikere - men dette er vel kanskje plata som fikk Zappa frem i lyset for den almene (gemene) hop, og som løftet ham opp på kommersens vinger big time...

 

[Zomby_Woof]

Herlig tråd! Denne skal jeg hente kjøpetips fra. Skal sette meg ned ved anledning og presentere et par av mine egne også.

Slutt å dille, kom med det!

Jawohl!

Jeg har flere altså. Et par på CD, og min første tyskpressede RCA International. Sistnevnte er på grensen til uspillbar.

Denne fikk faren min en gang av en kollega, aner ikke om det var snakk om dublett av en favoritt (slenger stadig rundt meg med denslags selv), eller om han rett og slett ikke likte den. Jeg tror jeg var rundt 12, da jeg kom over den mellom de andre platene som sto i stua. Lurte litt, og snurret gjennom på mors Garrard med vippestift for 33 og 45.

For å sitere Walter E. Kurtz: "And then I realized... like I was shot... like I was shot with a diamond... a diamond bullet right through my forehead. And I thought, my God... the genius of that! The genius! The will to do that! Perfect, genuine, complete, crystalline, pure".

I mine ører har ikke skiva et svakt øyeblikk, en feil, en mangel, eller en overflødig noe som helst. Låtene er helt ufattelig gode, Bowie sang ikke som en gud, men som den ene, Mick Ronson spillte gitar som om han fra en annen planet, muligens Mars, hver minste lille detalj sitter perfekt den dag i dag.

Et sant mesterverk, og helt uunnværlig. Jeg kjenner den bedre enn noen bukselomme jeg har hatt henda i, men den må fram med jevne mellomrom, gode 40 år etter utgivelsen og 30 år etter mitt første møte med den.

Fatter'n har ikke den skiva lenger....

 

[TT.]

Roxy Music - Avalon

 

[Sluket]

The Hero - den moderne gitaristen som med "Passion and Warfare" albumet fra 1990 har inspirert kanskje flere spirende "shredders" enn noen........

​

 

[Petre]

Mye bra, gutter, men denne er obligatorisk.

 

[Petre]

Og denne.

 

[Cash 63]

Skall vel igrunn egentlig ikke være nødvendigt og dra frem denne! men om noen ikke har så???
The clash London Calling

 

[Steinar_Lund]

Vis vedlegget 226894 Og denne.

Tilgi et lite sidesprang: Hvilken av utgavene har best lyd?

 

[Sluket]

Så kommer vi vel ikke unna denne her.... monsteralbumet til Jacko-san! Godt hjulpet av Quincy Jones..... Ikke til å komme i fra at folk i alle aldre (nesten ihvertfall..) på en eller annen måte har et forhold til akkurat denne. Og den er ikke dårlig. Faktisk en højdare. Det svingte fælt da den ble utgitt, og det svinger like herlig enda. Fantastisk produksjon og en mengde kompetente musikere som er med å gjør denne til noe spesielt.

 

[Pesquera]

To krafttrioer av det mer ekspressive slaget som strengt ikke skapte noe nytt, men som reformulerte og aktualiserte rock and roll for hver sin generasjon. Primitiv og aggressivt, men med retning og relevans lyder det like friskt den dag i dag.

 

[roger]

Ja, mens vi er i gang er det vel vanskelig å komme unna

Like sterk i dag, som da den kom ut.
R

 

[Sluket]

Sørgelig få jazzgigantalbum foreløpig - her er et par selvskrevne!!!!! Øvrige kommentarer overflødige.

 

[Sluket]

- og kompisen til Miles.......

 

[tkr]

Slår et lite slag for køntri, i ordets videste betydning:

Steve Earles debutatlbum fra 1986. Mye, mye bra har han gitt ut senere, men i min bok er dette noe av det beste han har gitt ut. En blanding av politisk tematiserte sanger, sammen med Redneck- sanger med redneck- temaer som "Sweet little Rock`n Roller".
I tillegg så ligger den udødelige "My old Friend the Blues" på denne plata. Mer Weltschmerz har vel ingen greid å uttrykke......

mvh

 

[TT.]

Så kommer vi vel ikke unna denne her.... monsteralbumet til Jacko-san! Godt hjulpet av Quincy Jones..... Ikke til å komme i fra at folk i alle aldre (nesten ihvertfall..) på en eller annen måte har et forhold til akkurat denne. Og den er ikke dårlig. Faktisk en højdare. Det svingte fælt da den ble utgitt, og det svinger like herlig enda. Fantastisk produksjon og en mengde kompetente musikere som er med å gjør denne til noe spesielt.

Vis vedlegget 226896​

Off the Wall ditto

 

[bluesbreaker]

Vi vet alle hvilke plater som blir betegnet som klassikere.
Er det ikke litt mer interessant om det gis begrunnelser ?
(gjerne personlige)
Originale valg er også interessant hvis de er begrunnet.

Som vanlig har Townes satt standarden.

mvh

 

[Sluket]

Country må med ja, og "Fengselsalbumet" til J.C er smått legendarisk.

 

[Petre]

Vis vedlegget 226894 Og denne.

Tilgi et lite sidesprang: Hvilken av utgavene har best lyd?

Hvor mange finnes? Jeg har LP, kjøpt på sent 70-tall, cd kjøpt noen år senere samt komplett CDsamling med I,II,III samt noe millenniumsutgave.

 

[Sluket]

Her er kanskje stevie Wonders største "achievement" ever... en voldsom produksjon med 22 låter pluss bonuslåter avhengig av utgivelser etc. Fra 1976, hans 16 album eller noe slikt, og det markerte slutten på den klassiske Stevie. Utrolig bra album, inneholder fundersamme tekster, svisker, monster dance hits, kort sagt alt. Gikk rett inn på førsteplass på listene i USA, som den tredje noensinne som hadde klart dette. Skiva er langt gladere og mer energisk enn f.eks. Fullfillingness' First Finale og andre Wonder utgivelser og appelerer til et bredt publikum. A piece of black American history.

 

[Bartesam]

Kommer vel heller ikke unna Black sabbath sitt mesterverk vel. Musikken tok vel en litt annen kurs med en rolig melodi i tillegg til en annen låtoppbygging. Deres aller beste??

 

[Sluket]

"You want to know how good the blues can get? Keith Richards asked. "Well, this is it."


Grunnfjellet i bluesens historie, denne skiva ble kalt den hellige gral også. Det finnes ikke mange opptak av ham, han ble ikke gamle karen dessverre men det som er preservert her er rå, ekte saker. Ikke mye å skrive hjem om for en audiofil lydkonfektsamler, men det er det genuine og ekte i musikken hans som er interessant og som skinner igjennom dårlige opptak. Dette er jo tidlige saker må man huske.

 

[erato]

Are you Experienced: Tidenes debutalbum kan man vel si.

 

[oct]

The Doors L.A. Woman må med:

L.A. Woman.


mvh

 

[TT.]

Steely Dan - Aja

 

[TT.]

Manfred Manns Earth Band - The Roaring Silence

 

[oct]

Så at roger kom meg i forkjøpet, men ikke samme "doorsskive". Holder L.A. Woman som bandets største klassiker.


mvh

 

[tkr]

Tar en køntri til, så får jeg vel holde kjeft en stund....

Emmylou Harris` utgivelse fra 1978 inneholder bl. a. hennes versjon av Dolly Partons "To Daddy" og "Two more bottles of Wine" av Delbert Mc.Clinton. Andre låtskrivere inkluderer Rodney Crowell og Carlene Carter, for å nevne bare "Creme de la creme"-gruppen.

Og så kommer vi til kanskje det mest stjernespekkede musikerlaget på noen Emmylou- plate:
Hank De Vito, Ricky Skaggs, Emory Gordy, Albert Lee, Rodney Crowell, Willy Nelson, Garth Hudson, Rick Danko, Nicolette Larson og James Burton for å nevne noen.

Og over det hele svever Emmylou Harris` klokkeklare sopran....

Dette er klassisk country med fele, steel guitar og flotte harmonier. En av mine klassikere.

 

[Sluket]

Episk tittel også, tkr.

 

[tkr]

Episk tittel også, tkr.

Flott titel! Fra "Easy from now on" som åpner plata.

Easy From Now On Lyrics

There he goes gone again
Same old story's gotta come to an end
Lovin' him was a one way street
But I'm gettin' off where the crossroads meet

Quarter moon in a ten cent town
It's time for me to lay my heartaches down
Saturday night gonna make myself a name
Take a month of Sundays to try and explain
It's gonna be easy to fill the heart of a thirsty woman
Harder to kill the ghost of a no good man
And I'll be ridin' high in a fandangled sky
It's gonna be easy, it's gonna be easy from now on

Raw as whip but clean as a bone
Soft to touch when you take me home
When the mornin' comes and it's time for me to leave
Don't worry 'bout me, I got a wild card up my sleeve
It's gonna be easy to fill the heart of a thirsty woman
Harder to kill the ghost of a no good man
And I'll be ridin' high in a fandangled sky
It's gonna be easy, it's gonna be easy
It's gonna be easy from now on

 

[Steinar_Lund]

Matteuspasjonen er vel en klassiker par excellence, og jeg har nok endt opp med denne som min favorittinnspilling:

Den ble nok komponert før trådstarters grense på 1820, men den ble uansett ikke gitt ut på plate før någet senere

 

[gismo]

En klassiker for meg.
Som gammal Pink Floyd fan (som er nevnt her tidligere) og kanskje litt mot "sympati-strømmen" pga av historien, så valgte jeg like vel å følge Roger Waters vei da Gilmour-Waters gikk hver til sitt
Denne har fulgt meg i alle år og spilles fortsatt titt og ofte.

gismo

 

[vinyl-jønki]

James Taylor og hans album Sweet Baby James fra 1970.
Et album som ikke bare gjorde Taylor til en superstjerne men
også var en inspirasjonskilde for singer/songwriterere på 70-tallet.
Joni Mitchell, Carole King,Jackson Browne,Cat Stevens for å nevne noen.

 

[Townes]

Sluket kom meg i forkjøpet med Mr. Johnson, så tar et annet definerende album innen blues

Junior Wells Chicago blues band - Hoodoo man blues (Delmark, 1965)

På samme måte som deltablues ikkje blir særlig bedre enn Johnsons legenardiske innspillinger på siste halvdel av 30 tallet, blir ikkje elektrisk Chicago blues (egentlig blues generelt) særlig mye bedre enn det Junior Wells snerret fra seg på denne skiva, gjort sammen med bl.a. Buddy Guy på gitaren. I tillegg bidrar bassist Jack Myers og trommis Billy Warren til å holde et stødig, drivende og vannvittig heftig groove fra første til siste strofe.

Junior Wells var en badass av en fyr, sveiva rundt med kniv i tide og utide, men han hadde gjort riktig så fjåke ting lenge før denne skiva kom ut, bl.a. suverene innspillinger for Chief og Profile på slutten av 50 tallet og tidlig 60 tal.

Men det er Hoodoo man blues som er rosinen i pølsa i hans diskografi. Dette er rå, rufsete Chicago blues skjært fullstendig til beinet. Dynamikken og samspillet mellom Junior Wells råe stemme, hans munnharpe og den emintente gitaren til Buddy Guy er helt hinsides; a match made in heaven. Det er så mye spilleglede, så mye driv og så mye snert i denne skiva, at eg vil påstå at det er et tilnærmet optimalt sted å starte om man vil utforske (elektrisk) blues. Dette vil treffe dagens rocke-ungdom, som har fått med seg white stripes og black keys, rett i mellomgolvet. Produsent Bob Koester skal ha ros for å skape et utrolig rått og live-aktig sound. Har albumet både på cd og lp, og det er liten tvil om at sistnevnte gruser leridueformatet.

På den originale utgava til Delmark var forøvrig Buddy Guy (av kontraktsmessige årsaker) kreditert som "a friendly chap". Bare synd at han spilte så Buddy Guy'sk

Åpningslåta Snatch it back and hold it...Bedre blir det ikkje

Det skal ikkje godt gjøres å ikkje få fot her, det går nemlig ikkje an...

Grei versjon av ei låt som Mississippi Fred McDowell også har en killer versjon av

Hør den "slemme" undertonen i framføringa her. Dette er blues med en attitude, trenge ikkje være tankeleser for å fange opp undertonen her...

Og Elvis kan bare gå og legge seg:

Genistrek å spelle den i moll, og her skinner Myers på bass om kapp med øksemester Guy.

Og til slutt, hoodoo man sjøl (fant ikkje studioversjonen, men Wells er så tøff at vi tåler å se litt av ham også)

Det fantastiske med Hoodoo man blues som album, er at det nettopp står som en bauta av et album. Bluesartistene var ofte singel-artister, og så ble singler kompilert og satt sammen til ymse samlere histen og pisten. Dette er et rendyrket studioalbum og er i mine ører kanskje noe av det gjeveste innen blues noensinne. Det er rett og slett en klassiker

 

[oct]

Jans Joplin. Pearl. 1971, må med:

Ser at det ønskes en litt mer fyldig beskrivelse av artist, og hvorfor man poster nettop det albumet. Neppe nødvendig i dette tilfellet.


mvh

 

[ottone]

Jazz? Duke Ellington har mange klassikere, han er/var unik med sin eleganse, sitt intellekt, sine suverene musikere, originale komposisjoner etc. etc.

Min største favoritt-plate i Ellington-bunken er kanskje den litt uvanlige Jazz Party. På grunn av fantastisk lyd (på vinylen, vel og merke) og en spesiell levende steming i studio i 1959, med en improvisert og uvanlig besetning. Skaff den på vinyl!

 

[tkr]

Vis vedlegget 226927 Ser at det ønskes en litt mer fyldig beskrivelse av artist, og hvorfor man poster nettop det albumet. Neppe nødvendig i dette tilfellet.


mvh

Vel, du skal få min høyst personlige begrunnelse:

Jeg husker at jeg satt utenfor hytta i Kragerø med en bitteliten transistorradio, det må ha vært på våren, og det må ha vært i kveldingen, fordi Radio Luxeburg var mulig å få inn. Senderen fadet litt ut og inn, og radioen var skranglete.

Likevel hørte jeg en musikk jeg aldri hadde hørt før...

Busted flat in Baton Rouge
Headin` for the trains
Feelin` near as faded as my jeans
Bobby thumbed a diesel down just before the rain...

Jeg hadde bokstavelig talt aldri hørt noe sånt før, og i dag, over 42 år senere, kan jeg fremdeles huske hva den sangen uløste i meg.
Fjernlengsel, beundring, undrelse over den måten Janis Joplin konstruerte, dekonstruerte og rekonstruerte det som var en køntri- låt til noe helt annet..
Husker at jeg satt og håpet at sangen skulle komme på nytt, men DJene på Radio Lux hadde andre planer den kvelden.

Pearl var seff et av de første 10 lpene jeg noensinne kjøpte, antakelig nummer 6.

mvh

 

[FrodeR]

Er denne lagt ut uten at jeg har sett den, så gjør det vel ikke så mye.

 

[HiFi_Martin]

Må si meg veldig enig med Gismo, Amused to death er et av de desiderte høydepunkt, men siden han tok den vil jeg dra frem det andre albumet som kanskje er spilt enda mer hos meg.
Neil Young & Crazy Horse, Rust never sleeps.
Kjøpte dette albumet utelukkende for første kuttet på b-siden, Powderfinger.
15 år den gangen, da kjøpte men gjerne ei plate for et kutt, var ikke no spotify den gang....
Var man heldig fikk man tapet favorittsangen fra radioen, eller "brent" den fra ei LP til MC.
Men denne måtte jeg kjøpe, altså for å få den ene sangen.
Men så hendte det at stiften fikk lov å ta et kutt til på den "elektriske" siden, og sakte men sikkert begynte dette å falle i smak også......
Og sånn utviklet det seg, og så måtte jeg jo høre litt på den akustiske siden og etter hver......og det ble vel etter hvert denne siden som ble mest spilt, ja sett bort fra Powderfinger, som jeg fremdeles mener er en av de største enkeltsanger fra Neil Young.
Har jo seff blitt fler album med han i ettertid, men dette er det beste for meg.......tror jaggu jeg skal høre igjennom dette før kvelden er over.

 

[Bartesam]

Denne er vel også en klassiker vel??

 

[Rune S]

Matteuspasjonen er vel en klassiker par excellence, og jeg har nok endt opp med denne som min favorittinnspilling:

Vis vedlegget 226925

Den ble nok komponert før trådstarters grense på 1820, men den ble uansett ikke gitt ut på plate før någet senere

Jeg trodde jeg tok nok i med 1820
Men dette er midt i blinken,kom gjerne med flere.Jeg har veldig dårlig oversikt innen klassisk,men det vil jeg gjerne forandre litt på