Presenter en klassiker

[tkr]

Ok, en siste klassiker, og nå i rocksjangeren:

Eric Claptons fineste øyeblikk, IMO. Opprinnelig utgitt i 1970, da det ikke skapte sore bølgene, og deretter reutgitt i 1972, da det ble en megahit, først og fremst takket denne:

Men (dobbel)albumet var så mye mer. Et kapabelt band, ok, men også enda en verdensklasse- gitarist var med her: Duane Allman.

Ifølge Tom Dowd og andre, var det Duane Allman som nærmest elektriserte EC og band, og hele prosessen med å lage albumet kokte ned til interaksjonen mellom Duane og Eric. Det hevdes at ikke var rare greiene EC & Co. hadde av ferdige sanger, en at mestepaerten ble til i samspillet mellom gitaristene. Duanes bror, Greg, spilte også keyboards på noen av sangene.

Derek and the Dominoes ble en kortlivet affære. Det ble med det ene albumet og noen konserter. et gikk ikke så godt med medlemmene heller, Duane Allman døde i en motorsykkelulykke,to av medlemmene bukket under for narkotika og psykiske problemer, og en var innblandet i et mord.

mvh

 

[oct]

Joni Mitchell. Ladies Of The Canyon. 1966/67/68/69:

Denne artisten var nyskapende for sin tid. Med sin blanding av vise/folk & senere mer jazz inspirert musikk. Fikk først ørene opp for henne på slutten av 70 tallet, og kjøpte hennes utgivelser til godt utpå 90 tallet.Efter det dabbet interessen.


mvh

 

[Rune S]

Vi vet alle hvilke plater som blir betegnet som klassikere.
Er det ikke litt mer interessant om det gis begrunnelser ?
(gjerne personlige)
Originale valg er også interessant hvis de er begrunnet.

Som vanlig har Townes satt standarden.

mvh

For så vidt litt enig,men jeg tenker det roer seg litt med de mest kjente om ikke så lenge.Jeg har vel lyttet en del til det meste som er nemnt,men jeg har allerede funnet ting jeg vil sjekke ut mye bedre,og slik er det kanskje for noen andre også.
Og var heller ikke tenkt å gjør det slik at noen vegrer seg fra å skrive fordi man kanskje ikke føler man kan skrive med så god penn som Townes
Dette er ingen konkuranse,og der er ingen fasit på hva en klassiker er slik jeg ser det.Jeg er rimelig sikker på at der er mange som har minst like stor glede av en Vikingarna plate som jeg har av Led Zeppelin II .

Men selv kommer jeg til å vere ganske selektiv.Jeg har ikke flusst av album jeg vil gå så langt som å kalle en helstøpt klassiker med kun sterke låter.

 

[Zomby_Woof]

Dette må være tidenes tristeste kjærlighetshistorie. En regelrett dystopisk fortelling om to mennesker som ødelegger hverandre. Begynner du å sippe av Romeo og Julie, så er det reimseng neste etter denne. Klump i halsen, stor hard knute i magen. Men det er så mektig godt fortalt, totalt fritt for trøstende eufemismer, rett til kjernen i menneskesinnets dypeste mørke. Innsikt, forståelse og empati, men ingen får rett av den strenge dommeren. Lou Reed var en sann mester, både som dikter, komponist og musiker.

 

[Steinar_Lund]

Matteuspasjonen er vel en klassiker par excellence, og jeg har nok endt opp med denne som min favorittinnspilling:

Vis vedlegget 226925

Den ble nok komponert før trådstarters grense på 1820, men den ble uansett ikke gitt ut på plate før någet senere

Jeg trodde jeg tok nok i med 1820
Men dette er midt i blinken,kom gjerne med flere.Jeg har veldig dårlig oversikt innen klassisk,men det vil jeg gjerne forandre litt på

Da prøver jeg meg med noe som kanskje ikke alle vil si er en klassisker. Dvs, verket er i høyeste grad en klassiker, men innspillingen er kanskje litt mindre kjent. Det er snakk om Beethovens 3. symfoni, Eroica, fremført av Ensemble 28, under Daniel Grossmann. Den ble anbefalt av en velvillig sjel her på HFS (Valentino?).

I mine ører er dette en utrolig bra innspilling, spesielt 2. sats - sørgemarsjen. Skal jeg høre Eroica, blir det denne jeg plukker fram, på bekostning av Klemperer.

 

[Bartesam]

Hvis ikke denne er nevnt er den en klassiker av rang

 

[ErosLoveking]

Meg, Roberten og platebarmogul B. i Benidorm. En fin kveld på balkongen i tredevte etasje med direkte havutsikt, nok av god drikke i kjøleskapet, og musikken på ipod og docking.........

En av i ett av mine største favorittband The Byrds grunnleggere, og den som i mine øre satt mest spor i bandet, selv om han ble sparket ut allerede etter andrealbumet i 1965. Ok da, han bidro litt på tredjealbumet Fifth Dimension i '66. Gikk solo uten nevneverdig kommersiell suksess, men i 1974 ga han da ut dette albumet som helt klart fortjener stempelet "klassiker". Som mange andre, en karriere fylt med rus og røft levd liv, og årelange krangler og intriger med sine tidligere venner i Byrds.

Gudevokal og låter som gnager seg under huden, med en låtflow helt perfekt.


Gene Clark - "No Other"

Nesten aldri en uke uten at originalskiva er innom tallerkenen både 3 og 4 ganger.

 

[Cobra2]

Av mine litt sære favoritter; Tangerine Dream...Force Majeure - En klassiker innen sjangeren.

Kan forresten den som lånte Ruphus en gang på tidelig 80-tall vennligst returnere den?

 

[nightowl]

Må kanskje slå et lite slag for det noe utskjelte åtti-tallet og?

Når det gjelder selve bandet Frankie Goes to Hollywood har jeg ikke mye å melde, men dette er i stor grad produsenten Trevor Horns plate.
Opprinnelig utgitt på dobbel LP.

Her fins listetopper som Relax, War, The Power of Love og mer enn habile versjoner av Born to Run samt
Bacharach-klassikeren San Jose.

Men det er den monumentale tittellåta som tar kaka for meg. En produksjonsteknisk triumf, som nærmest definerte
hva som var mulig å få til i et lydstudio på denne tiden (1984) :

mvh

 

[211.]

Synes vel denne må med da den representerer en milepel innen ihvertfall produksjonsteknikk. Dette markerer på en fenomenal måte innsteget til genren fusion.
Musikken står seg veldig bra også idag og er en av de platene jeg ikke klarer meg uten; en klar klassiker!

 

[Bartesam]

Meget bra lyd på denne, men du burde sjekke ut maxisinglene fra dette albumet. De er helt råe

Må kanskje slå et lite slag for det noe utskjelte åtti-tallet og?

Når det gjelder selve bandet Frankie Goes to Hollywood har jeg ikke mye å melde, men dette er i stor grad produsenten Trevor Horns plate.
Opprinnelig utgitt på dobbel LP.

Her fins listetopper som Relax, War, The Power of Love og mer enn habile versjoner av Born to Run samt
Bacharach-klassikeren San Jose.

Men det er den monumentale tittellåta som tar kaka for meg. En produksjonsteknisk triumf, som nærmest definerte
hva som var mulig å få til i et lydstudio på denne tiden (1984) :


Vis vedlegget 226976 mvh

 

[Dazed]

Denne burde vel få være med:

Og, selv om mye bra er nevnt, så sliter jeg med å ikke inkludere f.eks. disse på klassiker-lista.

 

[Jaerbu]

Samsara Blues Experiment's "Long distance trip" Er sansynligvis den feteste tyske Stonerrock plata gjennom tidene. Ingen over, ingen ved siden. (Det finnes tyske band som er minst like bra, men ingen har laget et slikt mesteverk).

 

[pekaill]

Da fikk jeg æren av å nevne denne:

En SANN klassiker:

 

[Retep]

Er vel denne som gjorde at denne gruppa virkelig ble store.

Plata er smekkfull av godbiter, i ett litt roligere tempo enn tidligere plater. For mange var denne innstegs cd til gruppa.
Nothing Else Matters ble vel ihjelspillt på norsk radio.

Med over 30 millioner solgte eksemplar på verdensbasis, 16x Platinum i USA og flere utmerkelser i andre land,

Region	Certification	Sales/shipments
Argentina (CAPIF)[115]	5× Platinum	300,000x
Australia (ARIA)[116]	12× Platinum	840,000^
Austria (IFPI Austria)[117]	2× Platinum	100,000x
Canada (Music Canada)[118]	Diamond	1,000,000^
France (SNEP)[119]	Platinum	438,200[120]
Finland (Musiikkituottajat)[121]	2× Platinum	112,856[121]
Germany (BVMI)[122]	Platinum	500,000^
Italy (FIMI)[123]	Gold	115,000[123]
Mexico		210,000[124]
Netherlands (NVPI)[125]	2× Platinum	200,000^
New Zealand (RMNZ)[126]	10× Platinum	150,000^
Norway (IFPI Norway)[127]	3× Platinum	150,000*
Poland (ZPAV)[128]	Gold	50,000*
Sweden (GLF)[129]	Platinum	100,000^
Switzerland (IFPI Switzerland)[130]	2× Platinum	100,000x
United Kingdom (BPI)[131]	2× Platinum	600,000^
United States (RIAA)[10]	16× Platinum	15,908,000[9]
*sales figures based on certification alone ^shipments figures based on certification alone xunspecified figures based on certification alone

Hentet fra Wiki...

 

[HCS]

Mye bra her...Har vi ingen norske klassikere eller er vi så englefiserte/amerikansierte at intet annet duger ?

 

[Dazed]

Jepp. Den var bra, men ikke "Metallica". Overprodusert og begynnelsen på slutten. "Klassiker"? Tja... Sikkert.

 

[211.]

"The Eagles" bedre enn The Eagles...need I say more?

Svein Finnerud Trio - Plastic Sun
Stadig like bra, en soleklar Norsk klassiker

 

[Sluket]

Denne utgivelsen fra 1981 revitaliserte Miles og startet hans andre del av den omfattende karrieren. Godt hjulpet av ikke minst Marcus Miller, som skrev mange av låtene og arrangerte det meste. Gitarsoloen til Mike stern på "Fat Time" (oppkalt etter Miles' nickname på Mike, som var lettere chubby på den tiden...) er transcribert og gjengitt i sin helhet i "Downbeat" og er en av den moderne jazzens OUTSTANDING performances. Lineup'en på skiva er formidabel, med nevnte Marcus på bass, Al Foster på trommer, Mike Stern gitar, Barry Finnerty er også med på gitar, og så har vi ikke minst Bill Evans på en meget sart og uttrykksfull sopransax. En Miles klassiker av virkelige dimensjoner. Da plata kom ut spilte jeg det første sporet (Fat Time) for en samlet gjeng med arbeidskolleger husker jeg, og en av gutta ble siden en meget god venn, et vennskap som kom til på bakgrunn av denne hendelsen. Han var meget musikkinteressert, men hadde aldri gitt uttrykk for dette og var en ganske tilbakeholden person.

Får du ikke fot av "Fat Time" så kan du like gjerne sage den av for da er koldbrannen sannsynligvis rett rundt hjørnet

 

[HCS]

Da jeg så smått begynte å få opp øynene for hifi ble det hørt mye rart. Den plata som fikk meg til å høre på alle mulige produksjons detaljer var den overnevnte. Masse pling og plong.. Men melodiøst. Albumene før av YES var langt mer symfoniske , på denne plata var det et mer pop-kulturellt innslag som gjorde det hele lett spiselig for de fleste... Selvom lyden ikke er like god på denne skiva som noen av de forannevnte her, så hadde den kvaliteter som jeg fant fengende.. Den egnet seg like godt i bil som på et lite stereoanlegg, noe som var viktig i den tiden der.. Som en kuriositet kan nevnes at tittelsporet " Owner of a lonly heart" har blitt brukt samplet av bla Michael Jackson og Frank Zappa...

 

[Sluket]

For meg er dette Paus-klassikeren over alle.... hans andre LP-utgivelse "Garman" kom i 1972 og har vel noen av de beste tekstene Paus har skrevet, period. Meget lyrisk og ettertenksomt. Alle de fire første utgivelsene holder høy kvalitet, fra "Der ute der inne", "Garman", "Blues for Pyttsann Jespersens pårørende" og til "Ole Bull "Show". Dette er flott visekunst med mye tanker og filosofi.... og Paus visste å gjøre bruk av både blues og jazz som sjangere (og benyttet flittig ledende norske musikere fra disse miljøer).

Senere Paus utgivelser er langt mer preget av ironi og samfunnskritikk, ispedd lettfattelig humor.

Klassisk Paus....

 

[bluesbreaker]

Fleetwood Mac
RUMOURS (1977)


RUMOURS er Fleetwood Mac album nummer 11.

Dette er for meg det ultimate pop-rock albumet.
Denne er jeg så glad i, at jeg i mitt liv har kjøpt 4 eks av albumet.
En LP i 77, to Cdèr m ulik mastering og til sist den doble vinyl 45rpm utgaven.

Fleetwood Mac var et av de viktigste bandene som dro i gang The British Blues Boom på slutten av 60-tallet.
Bandet startet som PETER GREENS FLEETWOOD MAC.
Sentrale medlemmer var Mick Fleetwood-trommer, John McVie-bass og den ekstraordinære begavete gitaristen Peter Green.
For å gjøre en lang historie noe kortere ble det slik at Green datt av lasset etter inntak av LSD, kombinert med frustrasjon over hvordan musikkindustrien så til de grader var blitt en pengefabrikk.

Bandet gikk fra det mer rendyrkede blues-soundet mot et mer eksperimentelt uttrykk, og flere medlemmer kom og gikk gjennom årene.
Da bandet ga ut det suksessrike tiende albumet FLEETWOOD MAC var "det nye Fleetwood Mac" konsolidert.
De nye medlemmene Christine McVie, Stevie Nicks og Lindsey Buckingham bidro til stor forandring med sin låtskriving og musikalsk stilskifte.
Mange fans falt av, men mange kom også til pga dette.

Rumours ble til i en smeltedigel av kommersielt press, musikalsk kreativitet og håndverk, og stor psykologisk turbulens blant medlemmene, -med komponenter som skilsmisser, kjærlighetssorg og kokain.

DREAMS
Now here you go again
You say you want your freedom
Well who am I to keep you down
Its only right that you should
Play the way you feel it
But listen carefully to the sound

Til tross for problemene som herjet i bandet klarte de å gi ut Rumours i 1977.
Det er tvilsomt om et slikt album hadde vært mulig å gjøre uten et slikt følelsesmessig kaos, men også helt utrolig at et mesterverk kunne skapes med et såpass heavy forbruk av rusmidler.
Å samle i hop dette, og gjennom tekst og musikk vise fram sine følelser så til de grader, er en makeløs prestasjon som førte til vidunderlig musikk.
Særlig bruk av harmonisering og samspill mellom de tre vokalistene gir albumet særpreg, men også dynamikken med spenn fra det lavmælte rolige til energiske gitarkaskader gjør det hele spesielt.
Lydproduksjonen er Top Notch.

Etter min mening er det et album med høydepunkter, men ikke ett svakt øyeblikk.

SECOND HAND NEWS

I know there's nothing to say
Someone has taken my place
When times go bad
When times go rough
Won't you lay me down in the tall grass
And let me do my stuff

I know I got nothin' on you
I know there's nothing to do
When times go bad
And you cant get enough
Wont you lay me down in the tall grass
And let me do my stuff

One thing I think you should know
I ain't gonna miss you when you go
Been down so long

I've been tossed around enough
Could'nt you just
Let me go down and do my stuff


I know you've been hoping to find
Someone who's gonna give you peace of mind
When times go bad
When times go rough
wont you lay me down in the tall grass
And let me do my stuff

I'm just second hand news
I'm just second hand News


Stevie Nicks, Creem intervju i Juli 1977,
-om tekstene på albumet, og hvilken betydning det hadde at forholdene sprakk mellom Nicks/Buckingham, McVie/McVie og Fleetwood og hans kone.
"We were all trying to break up and when you break up with someone you don't want to see him. You especially don't want to eat breakfast with him the next morning, see him all day and all night, and all day the day after..."



Sangen Christine "Perfect" McVie skrev da hun skulle skilles fra John:
SONGBIRD

Rumours ble det best selgende albumet 1977, og har totalt solgt over 45 millioner kopier.
Albumet er sertifisert som diamantalbum av RIAA. D.v.s. over 10 mill. eks. i U.S.A.

Ett av de mest selgende album i historien.
Ingen selvfølgelighet, -men det er også et av de beste.
Klassiker.

 

[stingrayV]

Mad Season Above, med Lane Stayley i spissen for noe som begynte som en jam session på the crocodile cafe. Tror bandet hadde to ferdige låter når de dro den konserten...
Mike McCready sitt gitarspill blir jo heller aldri feil.

 

[Jaerbu]

Motorpsycho "Demon Box". Beste albumet til MP? Mye mulig! Det råeste? Hell yes!

 

[Sluket]

Krautrock

 

[Sluket]

Noen her inne over 50 som IKKE har dette sensasjonelle albumet? Målestokken for synth-folket dette. Husker at vi nærmest løp for å kjøpe da det kom ut. Coolere enn dette var ikke mulig på den tiden - fascinasjonen kom nok like mye av nybrottsarbeidet på instrumentsiden som selve musikken. Men en klassiker er det, definitivt.

 

[roger]

Det var etterlyst mer norsk. Et album som jeg stadig spiller er dette

Utrolig vakkert.
R

 

[211.]

Nok ei skive som for meg står som en klassiker/udødelig

Her er Chet Bakers fantastiske trompetspill og Jan Erik Vold sine tekster fantastisk gjengitt. En plate som bør finnes i enhver samling om den ikke utelukkende skal inneholde listepop (for å sette det litt på spissen )

 

[Bartesam]

Dette er en klassiker

 

[rolfozzy]

Helt utrolig, 6 sider med klassikere uten at den største av alle er nevnt.

 

[soundscape]

For mange til å nevne i en sleng - her er noen:

 

[Rune S]

Led Zeppelin I

Jeg kunne sikkert tatt med alle blykameratenes album,men de 2 første er de jeg ivertfall så langt i livet holder høyest.Skyhøyt.Synes deres 2 første ikke har et eneste svakt øyeblik,og det er noe med energien og mangfoldet albumene har,men likevel står de så solid som helhetlig album.Alle de neste III,IV,Houses of the holy,og Physical Grafitti,holder jeg alle for å vere av den mest spennende musikken jeg har hørt,men synes de spriker ørlite mer.
Der er også noe som ofte har slått meg med diverse artister,og det er at de ofte virker å ha de friskeste musikalske ideene på de tidligste utgivelser.Det er ikke alltid slik,men slik jeg ser det ganske ofte.Og det er i grunnen ikke så veldig rart.Jeg kjenner det igjen med det lille jeg selv har drevet med musikk.Entusiasmen har en tendens til å vere sterkest når man oppdager noe nytt for første gang.En av mine mange favorittmusikere,Jaco Pastorius,sa han som regel alltid foretrakk sine første take ved en ny sang,en solo,osv.

Første gang jeg hørte Led Zeppelin I så ble jeg ikke spessielt imponert.Det ble litt system overload for min del.Jeg hadde levd en ganske skjermet muikalsk tilverelse med mye lettfattelig og veldig melodiøs musikk.Og dette albumet ble veldig mye nytt på en gang,og en god del forholdsvis mørk stemning.Det var ivertfall det for meg den gang.Men jo mer jeg hørte på albumet,jo mer fascinert ble jeg.Idag oppleves det mer som veldig mye nyskapingsglede,friske ideer,enorm dynamikk,energi.Dyret bak trommene,Bonham,koser vettet av seg på de fleste låter tror jeg,og det virker ikke som de andre har det spessielt kjipt heller.
Uten at jeg har veldig oversikt over hva som skjedde musikalsk på verdensbasis rett før dette albumet,så virker uansett dette albumet veldig modig.Led Zeppelin klikket som band mer enn noe annet band jeg kjenner til,og de kom opp med noe friskt og nytt,og jeg mener de skapte musikk som aldri vil gå ut på dato.

Dette albumet holder jeg i grunnen like høyt som Led Zeppelin II,de veksler litt på å vere mine absolutte favoritt-album.Jeg eier ingen album jeg har spillt mer enn desse 2 fra jeg oppdaget de for over 20 år siden og til idag,likevel har jeg ikke antydning til å vere lei de.

En av de mørkeste låtene på albumet,men veldig nyskapende og unik,og en fantastisk band-dynamikk :

 

[soundscape]

Noen flere:

 

[Dr Dong]

Helt utrolig, 6 sider med klassikere uten at den største av alle er nevnt.

Vis vedlegget 226999

Det er ikke en klassiker; it's the holy record!

 

[211.]

King Crimson - In The Court Of The Crimson King

Et av tidenes beste prog rock album, punktum.

Rart dette ikke er nevnt tidligere i tråden, men det er kanskje for åpenbart en klassiker


Edit: ser at soundscape kom meg i forkjøpet der, ja

 

[Sluket]

Helt utrolig, 6 sider med klassikere uten at den største av alle er nevnt.

Vis vedlegget 226999

Jeg har med vilje ventet til at du, Norges største Dylan fan skulle komme på banen. Og det tok jo sin tid... hehe...

 

[erato]

Deilig tråd. Fikk meg til å plukke frem Gene Clarks The Other One. Lurte veldig på hvorfor det tok så lang tid før Dylan dukket opp, men der satt den!

 

[oct]

Don McLean. American Pie. 1971:

Klart en klassiker.


mvh

 

[Rune S]

Deilig tråd. Fikk meg til å plukke frem Gene Clarks The Other One. Lurte veldig på hvorfor det tok så lang tid før Dylan dukket opp, men der satt den!

Jeg visste jeg kom til å få stor glede av tråden viss flere hengte seg på,og responsen er i grunnen langt over all forventning.
Så takk til alle som bidrar!
Slår meg i grunnen ofte for et enormt mangfold og kunnskap det er blant sentralens medlemmer på alt mellom himmel og jord,ikke bare musikk.

Takk til Eros som kom med den Gene Clark-"No other" ,aldri hørt det før,og etter å ha kjørt det en 2-3 runder på Spotify så liker jeg det veldig godt.Et deilig helstøpt album,som har den flotte egenskapen at det vokser på meg for hver runde.
Fekk meg også for alvor til å innse at jeg har hørt alt for lite på The Byrds,så la i første omgang de 3 første albumene deres til i spillelista mi på Spotify.
Og ja,la meg komme med en hyllet til Spotify!! Det er noe av det mest geniale jeg har vert borti siden jeg begynnte å lytte til musikk.Genialt for å finne ny musikk,og ting jeg liker godt kjøper jeg selvsagt i et eller annet format,som regel CD.Vinyl er mest konge med sine store cover,utbrett,tekster,men et CD-cover er ikke feil det heller.

 

[rolfozzy]

Helt utrolig, 6 sider med klassikere uten at den største av alle er nevnt.

Vis vedlegget 226999

Jeg har med vilje ventet til at du, Norges største Dylan fan skulle komme på banen. Og det tok jo sin tid... hehe...

Jeg er som du vet Sluket, mye ute i skog og mark og renser min sjel for slagg fra internett.

Men og overse Dylan er virkelig en skam. Mannen som alene har gitt ut fler klassikere enn de fleste artisters totale mengde utgivelser.