SLUKøret (™): Tilstand man havner i når man setter seg foran eget anlegg etter en kveld i Slukoteket. Neida, det låter slett ikke ille hjemme hos meg heller, det er bare så åpenbart mye mindre av alt. Innvilget audiens foran TAD «ventehorn» (my ass) og SLOBs ble minst så oppsiktsvekkende bra så forventet, og havnet ikke bare i kategorien for store hi-fi-stunder, men vel så viktig; i kategorien for de virkelig store musikkopplevelsene. For en oppløsthet, for et dynamisk trøkk, for en kraft, musikalitet og sømløs integrasjon og finkornethet på alle volumer! Holografien var også imponerende, kanskje særlig i dybden. Mer skal det sikkert bli i bredden, når systemet kommer på langveggen. Hornlyd? Man må nesten ha hørt et slikt anlegg for å skjønne at hi-fi faktisk kan bringe deg VELDIG og nesten skremmende nær en ekte liveopplevelse. På ett tidspunkt satt jeg med en mistanke om at man kanskje mer får følelsen av å sitte foran et PA-anlegg enn foran levende musikere i et rom, men det viste seg å være innspillingen. Et mer laidback romopptak uten hissig nærmikking viste tvert imot at systemet bare gir deg ekstrem innsikt i egenskapene til hver enkelt innspiling. Å komme hjem var som å gå fra HD-projektor i toppklassen og gigantisk lerret til en helt grei flatskjerm. Sukk.
Gjestfriheten var også i spitzenklasse. Jeg hadde forventet en times hyggelig visitt, men ble i stedet bedt på familiemiddag med kinesisk sjømat, napoleonskake, kaffe og fire timer i sweet spot. Dobbeltsidig lungebetennelse som en følge av kjøleskapstemperatur i lytterommet ble forhindret ved at verden oppmerksomt danderte et tykt pledd over gjesten, som ved 01-tiden sjanglet ut med trommehinnene i fatle og visshet om at han ikke bare må skaffe seg nytt høyttalersystem, men dessverre også nytt hus med plass til dette. Det er bare å notere en ny vellykket verving, og som i narkobransjen var det første skuddet gratis. Takk for meg.
Jamen hadde vi en fin kveld, må vite! Alle triks ble tatt i bruk; dempet belysning, vakre kvinner (kone og barnebarn), vinterjustert meny med graddagskorrigert krydderstyrke, kort sagt - the works! Tror det virket, hvis ikke herr Omdahl har toppet von Munchhausens beste skrønehistorie da! Men når sant skal sies så låt det ganske ok slik det ofte gjør en sen vinterkveld, gjest og vert med sammenfallende musikkinteresse og smak, og lys begrenset til forføreriske displays fra elektronikk i god dagsform, diskret plassert på sidelinjen! Beklager det med temperaturen, men på den annen side slapp jeg jo å helle kaldt vann i blodet på gjesten - det er noe værre søl og en fordel å unngå.
Ventehorn og SLOBs bygger tre meter tilsammen, følgelig blir det noe begrenset plass i senter, rundt to meter hvilket fører til noe innsnevret horisontalt perspektiv.... Når anlegget kommer over på langveggen derimot, da kan jeg love Wagnerske opplevelser på bredde med The Met, slik det skal være. Da blir også nærmikk opptak mer rommelige...
Men det er viktig å huske at dette er ventehorn, rasket sammen av deler fra roteskuffen og koblet opp for å ha musikk mens man pusler med forefallende arbeide og ny innredning i Slukoteket.
Kan bare beklage det der med ny bolig etc., men slik er det jo her i livet - kvantesprang oppstår gjerne ikke alltid planlagt!
Så takk for vakre og forhåpentligvis velvalgte ord, skulle nesten tro du levde av å føre slike inntrykk i pennen
Du er mer enn velkommen tilbake anytime for en vandring gjennom musikkens vidunderlige relasjonsbyggende verden! BTW, takk for CD'en - den står på nattens spilleliste, etter å ha hørt hvordan SLOB ene så til de grader fyllte rommet med de laveste orgeloktaver sist kan jeg nesten ikke vente med å fyre opp denne CD'en!