Det var spørsmål om Acourate vs Audiolense.
Jeg tror Acourate er "enklere å få til" i den forstand at den har en mildere tidsdomenekorreksjon og også noen snedige funksjoner for å eliminere evt artifakter med tidsdomenekorreksjonen. Så er det også en "hands on" kontrol som i 10-15% av tilfellene kan fungere bedre enn automatikken i Audiolense hvis brukeren er kompetent nok. På den annen side har Audiolense stålkontroll på tids og spl synkronisering uansett antall høyttalere og elementer - det er mange diskusjoner i Acourate leiren som jeg humrer over om dette. Automatikken i Audiolense sikrer konsistent resultat fra gang til gang.
Jeg tenker nok slik at Audiolense har lavere brukerterskel for nybegynneren, samtidig som det er mye mer effektivt for den avanserte bruker - mens Acourate setter en lærevillig amatør bedre i stand til å forstå hva det hele dreier seg om, ettersom man blir tvunget til å gå gjennom mange små trinn manuelt. Og dette tror jeg er reflektert i kundemassen.
Jeg (og Uli Brueggemann) har mange felles brukere. Det er en del folk der ute som har prøvd alt, og fortsetter å prøve... Vi har bl.a. en felles bruker som er "vanskelig" i den forstand at han alltid påpeker ting som kan bli bedre. Han sier at Audiolense gir en bass han ikke får til med Acourate, mens han lettere får til diskanten med Acourate. Jeg tror det er en ganske treffende karakteristikk. Fra den kanten har det vekslet litt mellom hva som låter best av Acourate og Audiolense. Og det tror jeg er ganske treffende over tid. Og jeg tipper at Uli lytter til han og et par andre når han forsøker å forbedre Acourate, akkurat som jeg gjør når jeg forsøker å forbedre Audiolense.
Jeg har fått mange beskrivelser av opprydding og rom og luft og renhet i bass og nedre mellomtone som jeg aldri har sett i tilknytning til noen andre korreksjonsløsninger. Og jeg hører det samme selv. Det er en definitiv fordel med Audiolense som jeg ikke tenker å gi slipp på, selv om det byr på utfordringer. De som har problemer med diskanten ift Audiolense har utelukkende vært folk med hornhøytalere. I diskanthorn foregår det mye rart i tidsdomenet som er nesten umulig å tidskorrigere. Matematisk er det mulig, og det ser bra ut på simuleringer, men i praksis så låter det ikke bra. Med konvensjonelle diskanter er det en helt annen sak. Jeg jobber hele veien med å moderere korreksjonen slik at den kan takle det meste, inkludert horn, men førsteprioritet er den ultimate korreksjonen for det ultimate oppsettet. I den forbindelse må jeg si at det jeg har sett av målinger av hornhøyttalere nok gjør at jeg aldri kommer til å gå for horn selv. Alle hornsystemer jeg har sett og hørt har betydelige resonnanser i kilohz området. Det er hørbart og det er vanskelig, for ikke si umulig å korrigere. Det finnes IMO bedre måter å oppnå god følsomhet og direktivitet på.
Et diskanthorn forsterker lyden ved å skape mange tidligrefleksjoner. En tidsdomenekorreksjon vil forsøksvis eliminere disse tidligrefleksjonene. Så de to approachene slår hverandre ihjel. Lengre ned i frekvens så er det ikke noen problemer med å korrigere hornhøyttalere ettersom hornforsterkningen skjer rimelig synkronisert med direktelyden.
Det er en del folk som liker Acourate fordi programmet tvinger- gir de mulighet til å bli mer hands on på mange detaljer. Audiolense går like grundig og detaljert tilverks med å korrigere hvert enkelt element for de som kjører digital xo. Man går dog glipp av flotte nærfeltsgrafer som viser perfekt integrasjon og lite romstøy, og får kun se hvordan det ser ut i lytteposisjon. For de som ønsker å være teknisk innvidd, så er slike detaljer apetittvekkende og lærerike. Men de som tror at Acourate har den samme tidsdomenekorreksjonen som Audiolense tar feil. Audiolense tidsdomene korreksjonen er mye kraftigere. Når det fungerer så er det gull verdt, men når man får artifakter så kan det være frustrerende.
Den approachen som Asbjørn bruker med DEQX er en ganske god approximasjon til hvordan tidsdomenekorreksjonen i Audiolense (og Acourate og DRC) fungerer i praksis. I audiolense - og acourate - og drc er det et frekvensavengig vindu som i praksis betyr at man korrigerer rom og høyttaler i bassen og kun høyttaler i øvre mellomtone og diskant. Vinduet kan være ett sekund langt ved 20 Hz og under et millisekund i toppen. Og i Audiolense og DRC kan man tune dette vinduet med høy presisjon. I forhold til DEQX så har man muligheten til betydelig kraftigere tidskorreksjon i bassen (og lengre opp hvis man vil), og en vesentlig mer finmasket frekvenskorreksjon. Frekvenskorreksjonen i Audiolense, Acourate, DRC, er basert på psykoakustikk - ikke så mye psykologi egentlig, det er faktisk mest fysikk ... musikk er noen ganger korte pulser, andre ganger resonnante greier. Mange toner med lang varighet. Disse tre løsningene har god kontroll på det. Samme sak med Trinnov, kanskje også DIrac Research. Lyngdorf og Tact har ikke samme kontrollen her....
De grafene som Asbjørn postet om hørbarhet av refleksjoner er et godt utgangspunkt, men det er også en overforenklet versjon som passer bedre på korte pulser enn langvarige toner. Vi har alle hørt hvordan rimelig levende rom kan mettes med lyd på en ganske ubehagelig måte, selv om det funker bra når Kari Bremnæs synger med enkel instrumentering i bakgrunnen. Audiolense og noen få andre korreksjonsløsninger tar høyde for den langvarige effekten. Det er viktig.
Audiolense, Acourate, Dirac, Trinnov, Lyngdorf, DEQX mm er i stor grad verktøy som setter brukeren i stand til å skru sin egen lyd. Det er ingen standarder ute og går, og derfor vil det variere hva som fungerer best i det enkelte oppsett. Men noen verktøy har større påvirkningskraft enn andre, og der er Audiolense, Acourate og Dirac og Trinnov i fremste rekke. Jeg vil plassere DEQX på sølvplass. Dette fordi DEQX har en forkortet og forenklet form for tidsdomenekorreksjon, en mindre presis frekvenskorreksjon - og (unnskyld EHED) en noe rudimentær måte å diskriminere mellom frekvenser i tidsdomenet. Lyngdorf, Tact og mange andre har ikke tidsdomenekorreksjon - uansett hva reklame og tilhengere sier. Men en god frekvenskorreksjon vil rydde litt opp i tidsdomenet rent objektivt, den vil få det til å høres ut som det ryddes svært mye opp i tidsdomenet rent psykoakustisk. Og det er mulig i praksis å lage en frekvenskorreksjon som er helt uten hørbare artifakter. De tekniske forskjellene mellom de ulike løsningene er bare vesentlige i den grad brukeren har bruk for det og er i stand til å dra fordel av det. Her spiller både akustikk, hardware og brukerferdigheter inn. Man bør være litt forsiktig med å dele ut karakter på egenlyd på gode DSP korreksjonsløsninger. De løsningene som er gode har en egenlyd som ligger langt under hva en forsterker er i stand til å håndtere. Vi snakker om minus 130 dB og deromkring.
God DSP er verktøy mer enn egenlyd. De verktøyene som kan gi den potensielt beste lyden har høy brukerterskel. Det som til syvende og sist betyr noe er at brukeren klarer å skru en lyd som er rimelig nøytral og uten artifakter, en lyd som han eller hun liker. Orso sier han ikke liker lyden av Audiolense, men jeg er ganske sikker på at jeg kan klare å skru en lyd som treffer hans favorittlydbilde, selv med høyttalere som han ikke kan fordra, hvis elementer, kabinett, forsterker og da konverter holder mål. Men i mange situasjoner kan det godt hende at en løsning som ikke er den teoretisk og teknisk beste gir det beste resultatet. Dette handler ikke bare om tilpasning mellom verktøy og utstyr men også mellom verktøy og bruker. Noen skrur bra med tradisjonell EQ, andre gjør det bedre med Audiolense, noen får det til best med Acourate. Asbjørn og 12 tommeren foretrekker DEQX - jeg skulle gjerne hørt hva de kunne få til med Audiolense....
Jeg vil ellers legge til at det har skjedd forbausende lite nyskapning siden jeg begynte med Audiolense. Jeg trodde jeg hadde dårlig tid da jeg startet opp. Fordelen var så enorme og hifi-bransjen var i ferd med å bli en gren av databransjen. Men de gamle fordommene lever i beste velgående blant akustikkeksperter, rørentusiaster, nostalgikere og til dels i det profesjonelle segmentet. Det er en viss bevegelse hele veien, men det går sakte. Jeg vant en kasse med Rignes fra Bob Katz i fjor. Han har tunet sitt monitoranlegg med tradisjonell EQ i mange tiår og mente at man måtte være svært forsiktig med frekvenskorreksjon. Jeg sa at med Audiolense så var det bare å gi full gass. Ettersom det er vanskelig for en amerikaner å sende en kasse Rignes på døra (og jeg ikke er spes glad i Ringnes) så fikk jeg dedikerte eksemplarer av to av hans lærebøker i audio mastering. Jeg har også stående invitasjon til Celine Dion konsert i Las Vegas fra en mastering ingeniør som har brukt Audiolense siden 2007 på sine høyttalere som er i Roysen klassen - og som skrur lyden til Cdline hver gang hun har konsert. Nuvel ... a-ha opplevelsene er omtrent like vanlig nå som de var da jeg lanserte AL i 2007. Det eneste nye av vesentlighet er Dirac Research fra Sverige. De har god teknologi - ikke banebrytende, men god - og har gjort det bra på bilfronten. De har vært mye flinkere kommersielt enn det jeg har vært. De har også kommet på shortlisten blant de mest avantgarde entusiastene, sammen med Acourate og Audiolense. Her i Norge har jeg opplevd et dramatisk dropp i nysalgg av Audiolense. Jeg har mange fornøyde kunder som kjøper extensions for å være med på de siste oppraderinger, noe som tyder på at produktet holder mål selv her i kalde nord. Jeg tror den omfattende salgssvikten skyldes at en viss HFS bruker benytter enhver anledning til å rakke ned på Audiolense....
Jeg har nå vært med i gamet i mange år, og den viktigste input jeg har til forbedringer er tilbakemeldinger og målinger fra brukere. Og det er mange ressurs-sterke brukere som ikke trenger å kompromisse når det gjelder penger, og som har mer peiling enn de flest. Tilbakemeldinger fra disse setter meg i stand til å se hvordan Audiolense responderer rent teknisk på ulike målinger, og kople dette med subjektive tilbakemeldinger. Teorien bak god lydkorreksjon er ikke så enkel, og det er den del teorier ute og går. Men det som er den virkelig store utfordringen er å lage et produkt som takler ulike praktiske utfordringer. Dette omfatter spesielle ting som fanges opp av målinger og simuleringer såvel som spesielle ting som ikke fanges opp.
Akkurat på det feltet tror jeg at Acourate og Audiolense, dvs Uli og meg, har et stort fortrinn: Vi er ca like godt skolert som de andre aktørene rent teoretisk, men vi kombinerer produktutviklng med daglig support der vi hele veien får målinger og tilbakemeldinger om hvordan det hele fungerer. Jeg har aldri sett en slik interaktiv prosess hos noen av de større konkurrentene. Da jeg lanserte betaversjonen av Audiolense dukket det opp en lang tråd på AVS forum om lydkorreksjon i Windows Vista. Det var ikke måte på hvor god den var og hvor flinke dsp professorer de hadde benyttet i utviklingsarbeid et. Men den floppet. Den fungerte sikkert perfekt i det utviklingsmiljøet der den ble skapt, men hjemme hos meg lagde den ekko og forskjøvet sweet spot. Og det øvrige var heller ikke spes bra. Så vidt jeg har sett har ikke Microsoft løftet en finger for å rette opp de opplagte problemer som de hadde i løsningen. Og han DSP professoren som ga sin kompetanse og prestisje til utviklingen har senere distansert seg fra hele opplegget. Så jeg tror at vi små aktører holder stand en god stund til.