John Fullbright - Mono 2/9
I går kveld skulle altså Oklahomas store sønn, John Fullbright, endelig opptre i Oslo, nærmere bestemt på Cafe Mono.
Ingen skal komme her å påstå at HFSere bryr seg om lyd, alle veit jo at det er
skitpraten som teller. I går kveld sendte HFS derfor ut en hel liten delegasjon til Mono, målet var å ødelegge for hipsterne med flanellskjorter. Toten-Haavard var sjåfør og reiseleder, folk og fe som H.R og Fingeren ble plukket opp på veien til Løkka. Tremor meldte avbud pga jobb, har man hørt en tynnere unnskyldning noengang? Så trivelige Leif ble med, han fant seg i bli kalt for Tremor.
På rådsmøtet hos meg handlet det mest om spiselige jur, deretter ble planen endelig spikra gjennom akklamasjon, og vi gikk i samla tropp ned til den lille scenen i tiggerstadssentrum. Der sto HFS-seriøsiteten i høysetet, av solidaritetshensyn til sjåføren gikk det mest i gjæret eplemost som væsketapserstatning. Det viktige i denne fasen var å stå bredt i baren og hindre hipsterne å få tak i IPA. At Haavard nektet oss å ha det moro hvis vi ville bli kjørt hjem, har sikkert ingenting med drikkevalget å gjøre.
Under oppvarmeren (
Unnveig Aas, god stemme) holdt vi oss i bakgrunnen, mye høylytt offtopic-prat ødela vel tilstrekkelig, tenkte vi. Men i pausa, da hipsterne skulle ut og røyke pipe og sammenligne rutemønstere i skjortene sine, så vi vårt snitt og gikk inn til scenen, nesten helt forrest, for å stenge mest mulig utsikt. Og så kom John på, perfekt timet
Med strøm på den akustiske gitaren, munnspell, en gullegod stemme og enda bedre låter, var det duket for en strålende innledning på seansen. Savnet ikke flere bandmedlemmer nei da han bød på mer eller mindre rocka godlåter som Satan And St. Paul, Gawd Above, All The Time In The World og rosinen i pølsa,
Jericho. Selv ikke en lykkelig trøndergroupie (Ida Jenshus) som solgte seg for å få kore på den, klarte å ødelegge kremlåta. Jeg blokka ho ut, selv om ho har bra stemme. Det hele var så bra at vi helt glemte å være ekle med lokalbefolkningen. Litt flaut etterpå, men noen ganger blir man bare bergtatt. Vi ble enige om at det var en tabbe å ikke spise mye mer hvitløk, det kunne nok knekt vårt medpublikum. Men kan ikke gjøre alt rett heller, det er ikke kult det.
"Nå kan jeg trygt gå", tenkte jeg. Og det burde jeg ha gjort, for frekke Fullbright satte seg ned foran pianoet og begynte å synge snille pene sanger. Selv om de var urtriste, det skal han ha, dette var sad songs, men å sitte og kose seg da, mens vi står der og lider i en elendig klam luft? Makan! Det fiendtlige publikummet stengte retrettmulighetene våre, sikkert fortjent nok det. Nå skulle de ta igjen.
Men konserten datt virkelig mye i kvalitet da han satte seg. Fullbright gikk fra å være en engasjert formidler, til å bli en innadvendt flinkis som kjælte med tangentene sine (sikkert mens han tenkte på hvordan han kunne komme seg ut uten at Ida la merke til det). Det
er en forskjell på å sitte og stå, det har tom. mange radiostasjoner skjønt, oppleserne skal stå for å klare å formidle budskapet sitt på en engasjerende måte. Det dumme var at Fullbright var så fornøyd med å ha et så godt og lydhørt publikum at han bare ble sittende, gjennom så mange som seks sju låter på rappet. Ikke spør meg hvilke låter det var, har helt fortrengt denne perioden. Jo kanskje vaudevillenummeret
Fat Man. Ellers var det pianoblues og slikt, mye bedre enn på danskeferga javel, men kjedelig likevel. Oslopublikum er alt for bra, burde nok for anledningen importert noen bergensere.
Alle ting har jo en ende heldigvis, og tilslutt reiste han seg opp og tok
Happy fra sisteskiva
Songs, den som ellers ikke er i nærheten av
From The Ground Up fra 2012. Så plaget nok podagraen ham fort ned på krakken igjen, da fulgte jeg Plutos eksempel og tok en par springskaller for å komme meg ut. Folket så nok desperasjonen i øynene mine, det var nesten lett å komme seg ut. Hadde jeg visst det...
Vel ute på gata var vi skjønt enige og uenige i at det hadde vært en bra konsert.
Og
Jericho har vært i hodet mitt siden...