Prosjekt kammersal: "Scratch"
Ok. Begynner fra Schratch.
Dette er en tone avspilt på hvilket som helst instrument. Hvordan vi oppfatter denne tonen kommer an på mange faktorer: hvilken fysisk avstand vi har til den, hvilke omgivelser vi hører den i er osv.
Årsaken til forløpet er energi. Attack og decay 1 går så fort at man nærmest uannsett lengde på tonen vil ha samme forløpet med ulik sustain. Ta en streng for eksempel. Når man spiller en tone på en streng vil en god streng vibrere et mylder av toner som vi kaller overtoner. Strengen vil miste energien og overtonene vil avta fort og vil ikke komme tilbake før neste tone spilles. Det samme gjelder alle akustiske instrumenter, men denne virkningen avtar jo mer man beveger seg mot elektriske instrumenter naturlig nok.
En streng bunnet opp i løse luften gir ikke mye lyd, derfor trengs det ressonanskasse som forsterker lyden fra strengen. En gitarstreng har gitarkasse(evt mikrofon), en fiolin har en fiolinkasse, en trompet har en trompet som ressonerer(

), ett trommeskinn har en tromme. En slik ressonanskasse gjør at lyden som kommer fra strenger bygger seg opp og forsterkes før den avtar. En god ressonanskasse skal være god til å gjengi overtonene som skapes i vibrasjonen (strengen).
Et artig poeng er at et akustisk instrument er et instrument som er konstruert med tanke på å lyde godt i noen lunde gitte akustiske omgivelser som stort sett er rom med vegger, gulv og tak.
Psykoakustikk som handler om hvordan vi mennesker oppfatter denne lyden er et viktig element i den historiske utviklingen av instrumenter og musikk generelt.
Hjernen vår trenger
6 millisekunder (lengde på klikket) på å oppfatte hvor et klikk kommer i fra og trenger minimum
25 ms for å oppfatte tonehøyde avhengig av frekvens.
Når vi mennesker hører en tone er det tonens start og stopp som gir mesteparten av informasjonen vi fester oss ved. Derfor fyller man i mange stilarter inn den sustaine tonen med vibrato. Dette gir tonen en rytmisk og ledende funksjon pluss at man vekker visse overtoner i "strengen" og lager en fasevridning som oppleves som varmere tone. Dette kunne det vært skrevet en doktorgradsavhandling om alene, så jeg lar det bli med det.
Når vi hører en fiolin eller gitar spille i et lyddødt rom oppfattes de som grå og overtonefattige. Spesielt hvis vi står på avstand. Dette er fordi hjernen vår ikke rekker å oppfatte overtonene i attacket på tonen. De varer for kort, så derfor vil vi oppfatte tonen som den delen av tonen som er sustain med små klangforskjeller uavhengig av attack.
I et reflekterende rom vil man i praksis få spilt av samme tone med korte mellomrom slik at hjernen får den tiden den trenger for å oppfatte overtonene i attacket, men også i release-delen av tonen.
Refleksjoner forsterker opplevelsen av overtoner, men jevner også ut overtonene. Se mitt eget forsøk noen sider tilbake der jeg tok opp et attack i et reflekterende rom og i et dødt.
Mennesker liker jevne overtonerekker. Et flygel har den jevneste overtonerekken og en sekkepipe......
Da kaller dessverre familiære plikter, kommer tilbake med utfordringer og mangler rundt selve opptakene i akustisk musikk.