Jeg blir forstemt av det inderlige hatet enkelte utviser mot meningsmotstandere. Et irrasjonelt hat uten belegg i realiteter, der fordreininger av virkeligheten brukes som argumentasjon. I stedet for å verdsette at vi har fredelige fora for utveksling av meningsforskjeller, ivrer man istedet for å utrydde eller fortrenge meningsmotstandere. Man vil ha sine egne meninger inn overalt, og innbiller seg at det er demokrati.
Samtidig bør vi fundere over hvorfor debatten er blitt så tam i våre dager. Jeg er ivrig leser av debatter og avisinnlegg fra da demokratiet var i sin barndom her hjemme. Det ble ikke spart på kruttet, men man argumenterte sak og standpunkt, og satte seg inn i meningsmotstandernes saker og standpunkt. Nå ser man heller at disse avfeies eller fornektes.
Kanskje bunner dette i en dyp usikkerhet over hva man selv egentlig mener og vil, i en følelse av at man ikke hører til i et ståsted, er på sviktende grunn?
Slik sett kan man ta fjernis' ønske om sterkere ideologiske ståsted i politikken som et seriøst innspill. I noen tiår har vi kunnet observere våre politikere og partier engasjert i en utflatingsøvelse, der alt gjøres om til administrasjon og tilpasning i nåtid, uten vidtrekkende vyer i forhold til hvor vi er på vei.
For meg er Statens Pensjonsfond Utland et skremmende eksempel på hvordan en nasjons politiske partier kan velge å la seg handlingslamme. Vi har altså avsatt en vesentlig del av nasjonens utbytte til pensjonsutbetalinger, i stedet for å anvende dem til strukturforbedring og vekst belyst av klare fremtidsmål. Men jeg skjønner hvorfor - når politiske parti er opphørt å forfekte tydelige skillelinjer, og i stedet bedriver uvesentlig diskurs, kan man ikke forvente at de skal ta nasjonsbyggende grep. Våre politiske partier er blitt vaktmestre og vedlikeholdspersonale, og det bør vekke dyp ettertanke.
Det ville vært sunt om man tok til seg Voltaires utsagn: Jeg er uenig i det du sier. Men jeg vil forsvare til døden din rett til å si det.
I stedet synes det som om det er gått hevd i å stikke fingrene i ørene og skråle høyest.
Kanskje får vi ett gunstig utfall av nåværende regjerings kaving - vi er i ferd med å innse hvor meningsløse dagens politiske partier er i forhold til de faktiske utfordringene vi står overfor. Det kan føre til noe godt.