Og der kom "bassrefleks er no dritt"-kortet fra en viss danske igjen ja.
Må bare henvise til det mange nevner, og som Rognlien eksemplifiserer, det finnes en del eksempler på svært gode bassreflekskonstruksjoner.
Det som er verdt å merke seg er at selv om impedansen i ohm (minimum) ikke endrer seg ved bruk av bassrefleks vil allikevel lasten bli vanskeligere å drive, og det ikke bare litt. Men så var det spørsmål om mengde da. En kan lage bassrefleks i mange ulike graderinger, og man kan beregne Q på mange måter. Det er spesielt to måter å beregne Q på som er interessante, og som staker opp to vidt ulike retninger for hvordan man tuner bassrefleks.
1: Man kan beregne Q ut fra overgangsområdet fra rett over systemresonansen til rett under systemresonansen. Dette kommer i form av et slags kne, og jo mykere dette kneet er, jo bedre vil impulsresponsen være. Her oppfører bassrefleks seg praktisk talt likt som et lukket system dersom man tuner kneet mykt nok. Imidlertid gir det da heller ikke mer igjen enn et lukket system når kneet blir så mykt. Det finnes noen gode argumenter for å holde impulsresponsen i sjakk på denne måten. Hvor tung lasten blir avhenger av denne Q-faktoren. En myk kurve er en lett last, mens en hard kurve er en tung last.
2: Man kan også beregne Q ut fra nivået ved tuningfrekvensen sammenliknet med nivået der output fra driveren er tilnærmet flat, i utgangspunktet fra rundt 150-200Hz og oppover. Dersom output ved tuningfrekvensen er like høy som output ved 150Hz har man høy Q. Er det dempet har man lavere Q, og der spiller selvsagt også selve frekvensen inn. En kurve kan falle sånn smått fra 100Hz, og være omkring 3dB nede ved 50Hz, 6dB nede ved 35Hz og 9dB nede ved 20Hz. Enten selve tuningfrekvensen legges ved 50/-3dB, ved 35/-6dB eller 20/-9dB gir det i prinsipp samme kurve, men en tuning ved 50Hz har normalt langt større innvirkning på impulsresponsen enn en tuning ved 20Hz. Denne typen tuning er en typisk tung last. Man får et ganske tydelig kne ved Fb dersom man har et jevnt fall fra referansenivået ned til der man har lagt Fb.
Så blir det vurderingen for/mot da. Det kan se ut til at varianten der man lager et skarpt kne har langt dårligere impulsegenskaper enn varianten der man lager et mykt kne. Imidlertid er det minst to faktorer som endrer dette bildet radikalt.
For det første vil man i de tilfellene man ender med et mykt kne avhenge av at rommet spiller med på en viss måte der et tilskudd av resonanser har betydning for resultatet. Man kan også EQ-e dette, men igjen, en EQ er også en form for resonans. En Liknwitz-transform er en annen. Alle disse ender ut med omtrent samme type impulsrespons, så da kan man spørre seg om man har igjen noe av det man vant ved å velge løsningen med "bedre impulsrespons" til å begynne med.
For det andre vil man i de tilfellene man ender med et skarpt kne gjerne ha tunet systemet langt dypere. Dette gjør at impulsresponsen i det området varianten med mykt kne fungerer ikke er noe dårligere, kanskje tvert i mot. Tradeoffen i forhold til impulsrespons kommer i et område der alternative løsninger ikke egentlig gjengir noe som helst, eller i det minste har veldig dårlig kapasitet.
Og nettopp kapasitet er et annet viktig punkt her. Om man har et system med et par 10" basser med 10mm slaglengde har man så visst ikke ubegrenset kapasitet. Man skal ikke langt opp på dB skalaen før de kommer over i et ulineart arbeidsområde, og hva skjer da med impulsresponsen? Det er i hvertfall ikke pent å høre på.
Men kritikk mot bassrefleks har også sine riktige sider. For det første, som jeg var inne på mht konstruksjon av høyttalere og forsterkerens last på selve høyttaleren, en bassrefleks er et resonant system på lik linje med en lukket kasse. Den ligger i tillegg i en høyere orden, og er således en enda vanskeligere last å kontrollere. I det man endrer forsterkerens utgangsimpedans har det stor påvirkning på bassreflekssystemets egenskaper. Et "tungt tunet" system kan få nær sagt en hvilken som helst klasse AB i kne (for eksempel Kappa 9.2i i sin tid låt jo omtrent ikke sivilisert med mer enn en håndfull forsterkere). En "lett tunet" variant fungerer på sin side fint med SET, men tuner man det til SET høres det gjerne forferdelig magert ut på en kraftig transistor eller klasse D. Det er et stykke mellom variantene som fungerer med begge deler.
På den annen side er det gjort mye galt opp gjennom årene. En del forsøkte seg på bortimot flat tuning fra 100Hz og nedover. Dette fungerer helt utmerket... i ekkofrie rom. Med tiltagende romforsterkning nedover derimot låter det forferdelig sirompa.
Så hva da om man har en bortimot flat tuning, et ganske skarpt kne og parrer det hele med en klasse AB med halv-høy utgangsimpedans? Jo, da blir det forferdelig sirdumpa. En basstromme vil høres som et mildt klask, etterfulgt av noe av et slags bassbrøl litt ute av takt med musikken.
Men hva om man har tunet systemet slik at det fungerer som en invers av rommet, og parer det hele med en råsterk klasse D? Jo, da kan man få nivået på anslag og utklingning proporsjonalt, man får en så rask impulsrespons på selve impulsen som man rimeligvis kan oppnå, og det går dypt og har kapasitet. Anslaget kan da bli et hurtig rapp, og uttoningen lenger ned i bassen gir det størrelse og proporsjoner i tråd med hva man kan forvente.
Ingen del av et lydbilde er så preget av at det er frekvensresponsen som gir den sterkeste illusjonen av korrekt impulsrespons som bassområdet. Man skal ikke mikse og feile veldig mye med impedanser før dette går alvorlig galt, spesielt ikke om lasten er tung.