En SET uten motkobling har skyhøy utgangsimpedans. Ingen høyttalere er mer sensitive for forsterkerlasten (forsterkerens utgangsimpedans) enn hornhøyttalere da de avhenger av denne balansen i stort sett hele arbeidsområdet sitt. En tradisjonell høyttaler avhenger kun av dette i tilknytning til resonanser, fortrinnsvis i bassområdet og rundt delefrekvenser.
Hvis hornhøyttaleren låter bra med en 300B SET kan man kategorisk si at den ikke vil fungere særlig godt på en klasse D med lav utgangsimpedans. Imidlertid kan man jo alltids koble en motstand før kompresjonsdriveren for å matche opp impedansen igjen. Verre er det faktisk ikke.
Forøvrig er de aller fleste klasse D vektet etter "first watt"-prinsippet, og under 0,1W domineres de fleste av grunnstøyen, mens over 10W domineres de fleste av naturlig tiltagende harmonisk forvrengning.
Ok, takk for god info.
Hvordan har det rent teknisk at klasse D i så fall forholder seg såpass "dårlig" til en tross alt høyimpedant, lettdreven og lettstyrt høyttaler? Og hvordan har det seg at min ellers pokker så morsomme McIntosh MA8000 med utgangstrafoer er enda verre? Kan du gi meg litt rent teknisk info på dette?
Mvh
Håkon Rognlien
Vel, det er jo ikke slik at klasse D-forsterkeren gjør en dårlig jobb, men snarere at den ikke passer.
Har du lest tråden om Tannoy 12"-coaxen som en hadde fått tak i? Det var et innlegg der senest i går tror jeg. Uansett, jeg gjorde noen analyser, og fikk ikke driveren til å gå nedover i bassen. Så forsøkte jeg å øke seriemotstanden, og da ville den plutselig henge med et godt stykke lenger ned. Når jeg da fikk frem ferdig tuning og så fjernet seriemotstanden falt bassen som en stein.
Ser vi på horn kan noe så enkelt som å endre på kompresjonskammerets volum totalt forandre, eller enda værre, ødelegge responsen til driver-horn-kombinasjonen. For å få disse parametrene til å gå opp riktig må man inkludere elementets Q-verdi, hornets impedans, forsterkerens utgangsimpedans osv. Om man øker forsterkerens utgangsimpedans kan det matematisk omregnes til økt Q i driveren. Da går plutselig ikke regnestykket opp lenger.
Man kan helt fint konstruere hornet for lav utgangsimpedans, og det vil passe utmerket til klasse D og gjøre akkurat det det er ment å gjøre. Kobler man en forsterker med høy utgangsimpedans til et slikt horn, for eksempel en SET, så vil det låte helt forferdelig det også. Så kan man jo spørre seg hvor mange produsenter av hornhøyttalere som tør å slippe produkter som ikke lar seg drive av SET-forsterkere?
MA8000 er en ganske tradisjonell klasse AB transistorforsterker, med den forskjellen at man bruker en impedanskonverter på utgangen. Den har tildels lav dempningsfaktor (>40) men siden den har en 2 ohms tapning er man nede i 0,05 ohm utgangsimpedans om man benytter denne. Interessant nok kan man jo eksperimentere med slike forsterkere på de ulike tapningene og høre at de faktisk låter ulikt avhengig av tapning. En slik forsterker kan ikke matche kontrollen til en forsterker med veldig lav utgangsimpedans, men vil selvsagt også ha sine bruksområder den også. Imidlertid har den langt lavere utgangsimpedans enn en typisk SET, noe som gjør at den heller ikke egner seg som en direkte erstatter for disse. Personlig synes jeg slike konstruksjoner fungerer best på relativt enkle laster. Når lasten begynner å bli skikkelig tøff føler jeg den typen forsterkere faller gjennom og ville heller gått for en direktekoblet forsterker.