Hvilken film så du sist?

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • ArildD

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    24.06.2008
    Innlegg
    1.369
    Antall liker
    740
    Sted
    Akershus
    Torget vurderinger
    22
    Hei Svein Arne!
    Fint med aktivitet på denne tråden.
    Ikke helt enig med alle dine uttalelser om film. Men, ingen tvil. Du liker film. Og skriver bra.
    Fortsett!
    Kan jeg driste meg til å spørre om post it versjoner av din mening på disse filmene.
    American Beauty.
    K pax
    The Purge Anarchy
    Watchmen
    Nysgjerrig på hvor på kartet din bias er! :rolleyes:
    Mvh
    Arild filmidiot D
    Bare kjekt med ulike smaker; innspill og tanker fra folk som har sett andre sider, og ikke minst satt pris på andre sider ved filmene jeg skriver om er bare en berikelse. Jeg sitter ikke med noen fasit; jeg bare skriver ganske umiddelbart hvilke inntrykk filmen har gitt. Jeg kan både overse og misforstå filmer. Da er det kjekt om andre har innspill. Vi opplever jo ikke kunst og kultur likt.
    Det jeg jaffal er redd for er at mine innlegg skremmer andre fra å skrive om sine filmopplevelser. Jeg håper heller det motsatte: at mitt engasjement skal inspirere andre til skrive om filmer som har gjort inntrykk på dem.

    Av de filmene du lister opp er det bare American Beauty jeg har sett. Den likte jeg godt. Den er nok ikke helt en terningkast 6 i min bok, til det er det noe for kalkulerende og litt glatt. Men at den er en fantastisk film som har mye; godt manus, god rollebesetning og fin spenning.

    De andre filmene skal jeg sette på 'må se lista'. Eller kanskje du vil skrive om dem, da kan det være jeg kommer på andre tanker. ;-)
    Jeg kommer tilbake til flere her.
    Purge, og Watchmen krever at man er i overkant glad i at dysfunksjonen i samfunnet draes frem. Og at anti helter er nødvendig . .
    Uten å utbrodere for mye. Så er amerikan b, og watchmen de eneste filmene som er verdt en 6 i min verden. Utrolig mye bra filmer og tv serier. Lite som fortjener mer enn en 5. American history x, fight Club, Clint's filmer. Enkelte tipper over i toppscore. Men gjensyn ikke like bra drar ned.
    Jeg har nok en smak som er mer innviklet enn utviklet. Elsker filmer som de urørlige. Men kan også nyte 6 bullets med van damme.
    To be continued. :)
    A
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Defiance - Edward Zwick (2008 )

    MV5BMjAzODIzMTE3Ml5BMl5BanBnXkFtZTcwNDU1MjQzMg@@._V1_UX182_CR0,0,182,268_AL_.jpg



    En gruppe jøder søker tilflukt i de Hviterussiske skoger i 1940, etter hvert slutter flere seg til og de bygger de opp en tilværelse som gjør at de holder stand helt til krigens slutt.

    Jeg blir alltid skeptisk når en film presenteres som a true story. Slik også her.
    Filmen har fått ganske mye kritikk fra faghistorikere for å pynte på fakta, her forskjønnes de gode sidene og det glattes over de negative. Jødene i skogen var så visst ikke bare partisaner, de stjal fra bøndene og utnyttet kvinnene seksuelt, og de samarbeidet med Den Røde Arme som ikke stod tilbake fra SS når det gjaldt å fare hardt frem mot sivile, Katyn-massakren er ett eksempel.
    Filmen har og også måtte tåle kritikk fra forfatteren av boka filmen bygger på, her er lagt til hendelser for å lage en mer salgbar film.

    Hvis vi ser vekk fra dette, så har filmen en del svakheter. Disse handler om at manus er for omfangsrikt; det er for mange egg i kurven og for mange tråder som legges ut, men ikke samles opp. Filmen inneholder for mange tema og for mange personer, noe som gjør at Zwick må skyndte seg for mye med å fortelle alt han har på hjertet. Det fører til at historien blir uoversiktlig og virker rotete. Det hadde vært bedre om Zwick hadde valgt ut noen tema og fulgt disse, og ikke slik som nå der fortellingen svulmer som en bolledeig.

    Regien er tidvis dårlig. Det viser seg ved en pinlig personinstruksjon, der tingene skal sies så tydelig at man skulle tro Zwick mistenkte lærevansker hos tilskueren, men vel så mye at Daniel Craig ikke passer til denne type rolle. Han er en actionskuespiller med steinansikt som har for lite register når han skal vise sårbarhet og varere følelser. Da er Leiv Schreiber, som spiller Craigs bror, et heldigere valg; han har både maskulin styrke og en viss følsomhet i de partiene som krever det.

    Det er en del fin filming i denne filmen, og mye fint lys og en fin bruk av skogens grønnfarge. Men også her bærer filmen preg av tilfeldigheter og slumsete klipping. Det hoppes for mye fra scene til scene, tagningene er jevnt over for korte og det klippes for ofte. Det er flere fine kamerabevegelser over skog og hei som ødelegges ved at de er for snaue; vi får ikke tilstrekkelig tid på oss til å nyte det vi ser. Av samme grunn blir en distraherende uro og manglende rytme i filmen.

    Edward Zwick har tidligere laget en rekke filmer med kjente skuespillere i (f eks Blood Diamond, Glory, Lidenskapens pris, Den siste samurai). Med filmene hans tar liksom aldri helt av. De jeg har sett har alle fall ikke falt helt i smak.

    Når det kommer til filmer om jødisk motstand under krigen er min all time high Roman Polanskis Pianisten (2002).
    Den er det vel verd å bruke tid på å se flere ganger. Filmen er et sterkt portrett av overlevelsesvilje under de mest vanskelige vilkår. Personlig fortalt, kunstnerisk fin og relativt trofast til de historiske fakta. Polanski er jo selv polsk jøde, og klarte ved sin kløkt å komme seg ut av ghettoen og berget seg derved unna gasskamrene.

    Men den beste krigsfilmen jeg har sett handler langt på vei om det samme, og den så jeg i år. Det er Làszlò Nemes' rystende Sauls sønn, en film du ikke ser - du blir påført den; en voldsom opplevelse som peker langt utover kun filmens univers, den handler om menneskelig verdighet og at den kan finnes selv i de mest umenneskelige situasjoner. I tillegg er den uvanlig laget i det form og innhold helt smelter sammen.
     
    S

    Syncrolux

    Gjest
    Jeg er helt enig med deg ang Defiance, den var ikke særlig vellykket. Men Blood Diamond fungerer bra, delvis fordi man har en god Leonardo DiCaprio og en for meg ganske troverdig Djimon Hounsou i hovedrollene. Og den handler om et tema som jeg ikke kan huske å ha sett i noen annen film, derfor føles den litt "ny" for meg. Men den er litt A4. Selvsagt må en av heltene dø en helteverdig død, og den andre helten bli en enda større helt, med moralen helt intakt. Litt for streit egentlig.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Blood Diamond gjorde et viss inntrykk, jeg ga den 6 på IMDb, der den i snitt får 8, som jo er veldig høyt.
    Det er DiCaprio som holder filmen oppe og noen sterke voldscener som er satt inn i en uvant sammenheng. Jeg har ikke festet meg ved andre skuespillere i den filmen, men du har gjerne helt rett, Syncrolux, i at andre også er med på å løfte filmen.

    DiCaprio er slettes ingen dårlig skuespiller, men han har lidt den utakknemlige skjebne å skulle bli tatt seriøst etter å ha vært ungpikehjerteknuser. Det er en vanskelig øvelse.
    Problemet med Zwick er at han vil så gjerne mer enn han evner. Da faller det igjennom, for det føles ikke ekte.
     

    Class

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    11.03.2009
    Innlegg
    2.763
    Antall liker
    497
    Sted
    Vestfold
    Torget vurderinger
    7
    DiCaprio er slettes ingen dårlig skuespiller, men han har lidt den utakknemlige skjebne å skulle bli tatt seriøst etter å ha vært ungpikehjerteknuser. Det er en vanskelig øvelse.
    Enig.
    Jeg var skeptisk da jeg skulle se BD men ble positivt overrasket. Endelig fikk han en skikkelig 'voksen' rolle og den gjorde han veldig bra.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Salt of the earth - Wim Wenders/Juliano Ribeiro Saldago (2014)

    MV5BNjkyNjI3ODc0Ml5BMl5BanBnXkFtZTgwMTU0MjM2NDE@._V1_UX182_CR0,0,182,268_AL_.jpg


    Dette er dokumentarfilmen om gårdeiersønnen som stikker hjemmefra som purung, blir radikal og ved en tilfeldighet oppdager at han kan ta bilder.
    Han drar til utpostene og dokumenterer livet til de mest utsatte, enten de er mennesker eller dyr, i Sør-Amerika eller Afrika, polare strøk eller i urskogen.
    Han vil gjerne vise utnytting og urettferdighet, og hvilken elendighet menneskene lever i, men får til slutt for mye.
    Han finner en ny opptur i å vise oss den fantastiske planeten vi lever på og hvilken rikdom det er at kloden har en sånn utrolig evne til å reparere seg selv. Nesten som menneskenes hjerter.

    Jeg synes dette er en veldig fin film, som lett kunne blitt kjedelig; en kjent regissør skal vise oss en fyr han beundrer. I tillegg er denne fyren en fotograf. Da kunne dette lett blitt å bla i fotoalbum og that's that. Men det har ikke blitt en slik film.
    Wenders viser oss en personlig utvikling og en personlig - og kunstnerisk - krise og spinner filmen lett rundt dette. Lett, med vilje, for her kunne han borret dypere. At Wenders har delt registolen med Salgados sønn, kan forklare en del av taktfullheten. Om det var et sjakktrekk å gi fra seg så mye av styrepinnen er en annen skål.

    At Salgado er en uovertruffen fotograf, og et fullt ferdig talent helt fra starten av er det ingen tvil om. Bildene han tar, alltid i sort/hvitt - de to vakreste fargene - er stødige som fjell og viser hans sosiale patos: alltid på de svakestes side, alltid forvare de som ikke har noen forsvarer. Enten dette er fattige landarbeidere, flyktninger fra naturkatastrofer (som ikke alltid er så naturskapte), utrydningstruede dyr eller skoger. Helt konsekvent stiller han seg skulder ved skulder med de svake; de som er jordens salt. Veldig, veldig rørende. Og utsøkt vakkert fotografert - det er noen visuelle perler her. Saldago lager kunst av aller ypperste klasse.

    Han har vært alle steder, fra himmelen til det aller innerste av helvete, og han viser mennesker og dyr, ja vekster og, med opphøyd verdighet. Sånn sier han at dette kunne vært deg - dette er også deg; vi kommer alle fra samme urcellen og vi har alle alt i oss. Derfor er vi alle like.
    Han viser oss gjenkjenneligheten i lidelsen; de han portretterer kunne vært meg, og er dypest sett meg, siden vi alle kommer fra det samme. Det er hans filosofiske utgangspunkt, det er humanismens utgangspunkt og det er kristendommens utgangspunkt; vi er alle like verdifulle.

    Men hjemme har han ikke vært så mye...
    Det poenget utnytter Wenders for lite, og det er en svakhet ved filmen. Wenders skulle gått videre på savnet etter faren som sønnen har fått inn i ryggmargen. Der blir filmen for taktfull. Forsvaret for de svake stanser ved hjemmets lune rede. Skomakerens barn har de dårligste skoene sa vi der jeg vokste opp.
    Her spiller det inn at Salgados sønn er medregissør, og at avkommets naturlige trang til å forskjønne opphavet har fått for stor plass. At denne skomakeren kan lage sko, det kan ingen være si i mot, men at det er en svak persons stemme som ikke slipper til her, det er i øynefallende.
     

    Antonsen

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    09.04.2010
    Innlegg
    4.821
    Antall liker
    5.349
    Sted
    Hvittingfoss
    Torget vurderinger
    9
    Fury (2014)


    4700fury.jpg


    Lyd: dts hd-ma 5.1
    Bilde: 2:40:1

    Stridsvogner og WW2 - burde være en sikker vinner, men ble vil ikke helt overbevist. Selv om både bilde og spesielt lyd var på referanse nivå i kinoen ble jeg liksom aldri veldig engasjert av karakterene og handlingen. Syns Brad Pitt spiller bra, men det hele blir litt tullete syns jeg. Kommer nok ikke til å se denne flere ganger, men som demomateriale blir den nok plukket frem. Ville gitt den en svak terninkast 4.

     

    Antonsen

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    09.04.2010
    Innlegg
    4.821
    Antall liker
    5.349
    Sted
    Hvittingfoss
    Torget vurderinger
    9
    Star Trek : Into Darkness (2013)


    STID-Blu-ray.jpg


    Lyd: TrueHD 7:1
    Bilde: 2:40:1

    Slik skal det være. Spennende, action og ett av de heftigste lydsporene jeg har hørt i kinoen. Alle kanalene får virkelig kjørt seg og det er lett å leve seg inn i filmen selv om handlingen neppe er særlig realistisk. Denne filmen har nok mer action enn hele "the next generation" serien til sammen, men allikevel er dette umiskendelig en Star Trek film. Anbefales!
     

    Antonsen

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    09.04.2010
    Innlegg
    4.821
    Antall liker
    5.349
    Sted
    Hvittingfoss
    Torget vurderinger
    9
    Star Wars : The Force Awakens (2015)


    starwars7-dvd-med.jpg


    Lyd : DTS HD 7.1
    Bilde : 2:40:1

    Jeg er en stor Star Wars fan, har sett de gamle filmene utallige ganger og lest mange bøker i expanded universe (eu). Helt bevisst så har jeg ikke lest noe om handlingen på denne før jeg så den i kinoen på fredag. Eneste jeg visste på forhånd og som irriterer meg veldig er at filmen ikke tar noe hensyn til eu og har laget en ny storyline, pga dette blir det på en måte to star wars fortellinger - en med filmene og en med bøkene og spillene, tidligere hang dette sømløst sammen... Hvorvidt man liker denne filmen eller ikke tror jeg avhenger av om man velger å se filmen som en tribute til "a new hope" eller en plagiat. Det er mye likt her. Må si jeg liker filmen, men hadde håpet på hvertfall noe nytt. Skal vel se den noen ganger til, men liten tvil om at det er underholdende å se på. Lyden er veldig bra, men det er ett par scener i starten jeg syns det mangler litt dynamikk - vet ikke hva det kommer av. Selvsagt tullete av Disney og ikke komme med 3D og atmos på blu-ray versjonen. Tipper de i god lotr-ånd kommer i minst 3-4 versjoner til på blu-ray.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    En med-debattant på et annet forum kalt Fury for krigsporno.
    Jeg tror jeg skjønner hva han mente, men sjøl syntes jeg den var ganske severdig, spennende og godt håndverk.
    Det er jo en klassisk oppskrift om hvordan gutten ble gjort til mann. Tullete og virkelighetsfjernt, selvsagt. Men så liker jeg da også krigsfilmer ganske godt, det hører også med.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Den svarte boken - Paul Verhoeven (2006)

    MV5BMTkxMzg3MTg1M15BMl5BanBnXkFtZTcwNTk4NDc0MQ@@._V1_UX182_CR0,0,182,268_AL_.jpg


    En jødisk kvinne blir spion for motstandsbevegelsen i Holland etter at familien hennes blir drept. Hun vikles inn i en vanskelig tilværelse det allianser og tillit stadig endres.

    Dette er en klassisk krigsfilm, ganske spennende, men rotete og litt for mange twists i historien til at jeg hele tiden klarer å henge med. Mye fin filming fra folk som kan sine saker. Carice van Houten gjør en god hovedrolle. Ikke stor kunst dette, men helt grei underholdning.
    Tema er svik, moralsk relativisme, kjærlighet og idealisme.
     

    Joppe

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.06.2003
    Innlegg
    1.514
    Antall liker
    705
    Sted
    Sydpolen
    Torget vurderinger
    2
    enig med sven arne om the martian. så den sammen med bruttern, og vi lo begge av at dette var macgyver in space. poenget var knapt å formidle handling, storyen var mer en funksjon for å vise hvor smart han var. masse klisjeer var det også. spesielt den ene scenen hvor han hipsterduden skulle forklare sjefen i nasa hvordan de kunne plukke ham opp. det ble matet så inn med tskje hvordan det skulle gjøres, at det hele fremsto som totalt urealistisk, ingen hadde snakket slik til sjefen i nasa, vil tro han skjønner litt. hele scenen var tilrettelagt for 10 år gamle unger som skulle se filmen med foreldrene sine.

    interstellar var myyye bedre, men synes slutten var tildels trasig.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Casualities of war - Brian De Palma (1989)

    MV5BMTM0MTg0ODgzOV5BMl5BanBnXkFtZTcwNzk2NzIzMQ@@._V1_UY268_CR2,0,182,268_AL_.jpg

    En liten amerikansk tropp kidnapper en jente under Vietnamkrigen og holder henne som sexslave før de til slutt dreper henne. Det setter i gang en rekke spenninger innad i gruppen, og viser noen av de sterke kreftene som utløses i krig.

    Filmen er inspirert av en artikkel i The New Yorker om en hendelse i 1966, og blir noen plasser omtalt som et omdreiningspunkt for Vietnamkrigen.

    De to sentrale karakterene er menig Max Eriksson (Michael J. Fox) som den tenksomme og skyldbevissete, som slites mellom sine soldatplikter, troppeførerens krav og sin sympati for den vietnamesiske jenta. Det er uvant å se han i en slik rolle, men han passer ganske godt; samvittighetsfull og skyldbetynget - men også fullverdig soldat når det kreves.

    Mot han står sersjant Meserve (Sean Penn) som troppeføreren, psykopatisk og med krav om full underkastelse fra de andre, han er helt formet av krigens brutalitet.
    Filmens spenning er i relasjonen mellom disse; Fox som den siviliserte humanist, Penn som den dyriske krigeren. Et viktig bi-tema er også de økende spenningene i Eriksson; lojalitet til hæren eller til sin stadig dårligere samvittighet etter som han erfarer at krigen følger kun sine egne spilleregler, men ingen moral, og at dette går til tops i både forsvaret og politikken. (Åpningscenen viser en avis-overskrift: Nixon trekker seg.)
    Mer sosiologiske fenomen som gruppepress og konformitet er også tema, men disse belyses i mindre nyansert grad.

    Ut over å være et moralsk drama i seg selv, er filmen spennende som krigsfilm. Det er ikke til å komme forbi.
    Tankene går selvsagt til Apokalypse nå!, Platoon, og Full Metal Jacket, som alle hver på sitt vis kretser rundt samme tematikk; hva gjør det med et menneske å utsette seg for så mye grusomhet. Denne når nok ikke helt opp til disse, og heller ikke til Hjortejegeren, men den står godt på egne bein. Den er tydeligere i sine moralske dilemma, kanskje for tydelig. Kan få litt feeling av å tygge kald graut, fra tid til annen.

    Jeg synes ikke dette er en anti-krigsfilm, krig som virkemiddel i konflikter er ikke et tema; krigen er der bare som en realitet. Det som filmens spenning dreier seg om er at krigens spilleregler må følges, ellers havner vi i det reine barbari. Her er det lett å få freudianske assosiasjoner, da både aggresjon og seksualitet er så nært knyttet til hverandre i filmen. Mens Eriksson er den siviliserte humanist, som har lært å legge bånd på både seg selv og sine impulser, det som i freudiansk språkdrakt kalles å sublimere, mangler Meserve helt hemninger. Som Freud ofte siteres på; Sivilisasjonen oppstod første gang en sint person kastet et ord i stedet for en stein og Skrap litt i sivilisasjonens overflate så kommer villdyret frem.

    Ennio Morricone som er en fantastisk komponist, virker helt utdatert i denne filmen. Musikken er irriterende gammeldags.

    Selv om denne filmen er spennende og har mye bra filming, så er det sider som trekker ned.
    Det er tidvis - spesielt i første del, der et angrep foregår om natten - et aldeles forferdelig lysarbeid; de har klart å få jungelen til å virke som klippet ut i papp og limt inn av Disney. Skjemmende og ikke pent.
    Her er mye fin kryssklipping, f eks en sekvens da Eriksson setter seg fast i en tunnel, der det klippes mellom de stadig nærmere granatnedslagene og en vietcong-soldat som tar innpå han - mens hjelpen er under veis. Hvem vil rekke frem først? Veldig bra.

    De Palma har en forkjærlighet for å tilte kamera, altså bikke bildet et visst antall grader ifht horisontallinjen. Det er et kraftig virkemiddel, og han bruker det for mye, og det blir effektmakeri.

    Han kan bli litt glatt i flere av sine filmer, han er grov i persontegningene i denne, men ikke i selve filmingen. Den er forfriskende, men samtidig holdt i en sjangertypisk stil; dette er en krigsfilm - ingen tvil om det. Og det er mange fint komponerte scener med mye nerve i denne filmen; come on, det er jo en Brian De Palma-film!
     
    S

    Syncrolux

    Gjest
    Kill Bill vol 1 og 2
    Man kan digge disse to filmene i seg selv, men også fordi det er så brutalt mye referanser til andre filmer, spesielt i vol 1. 2'ern er den jeg liker best egentlig.

     
    S

    Syncrolux

    Gjest
    La dem komme. Jeg har ett Hattori Hanzo sverd. (dog kun på blu-ray, men likevel..) :)
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Å, nei du, straffen er å bli reimet fast, med øynene teipet åpne og så få Aune Sands Dis på repeat, dag etter dag, uke etter uke...
     

    ThomasO

    Overivrig entusiast
    Ble medlem
    11.12.2004
    Innlegg
    555
    Antall liker
    289
    Sted
    Skien
    Torget vurderinger
    1
    Little Boy (2015) i kveld.

    Nok en film fra WW2, men denne var det mye feelgood i. Ikke noe for folk som bare digger tøffe actionfilmer men, men heller for å se en bitteliten bit av hva som skjedde "hjemme" mens soldatene kriget over dammen. Synes den lille hovedrolleinnehaveren gjorde en flott jobb.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Natt på museet - Shawn Levy (2006)

    MV5BMTQyOTM4MDMxN15BMl5BanBnXkFtZTcwODg5NTQzMw@@._V1_UY268_CR0,0,182,268_AL_.jpg


    En rotekopp av en skilt far holder på å miste samværet med sin sønn og blir nødt ta seg jobb som nattevakt på naturhistorisk museum, for å oppdage at i nattens mulm og mørke er det vel mye liv i leiren.

    Dette er en barnefilm, en komedie og fantasifilm med mye armer og bein, og en litt uinspirert Ben Stiller (nattevakten Larry) som i en rekke situasjoner med mye fart og halloi må holde styr på vesener fra ymse virkeligheter, og med så forskjellige planer.

    Det er både mennesker og dyr, levende og døde, noen historiske og mer fantasifulle som herjer med hverandre og mot hverandre. Filmen har konflikter i den reelle verden; sjefen er ganske sur på Larry og i filmens magiske; her er det både hjelpere og utfordrere blant museumsgjenstandene.

    Det er situasjoner med glimt i øyet, men det meste er tull og tøys og en røverhistorie om faraoens magiske tavler som får all den nattlige forvandlingen til å skje, og som derfor er ettertraktet av både levende og døde. Aldri skikkelig skremmende, men heller aldri skikkelig morsom, og veldig forutsigbart.

    En del av filmtriksene er enkle og kjedelige, slik som miniatyrene. Helt utdatert. Mens dinosaur-skjelettet er veldig bra laget.
    Det er en situasjonsstyrt filming her, der vi utsette for en rekke hendelser: mye springing til og fra og folk og dyr som kræsjer inn i hverandre. Filmatisk byr dette verken mye motstand eller kreativitet, men så er det heller ikke intensjonen i denne type film.
    Det er mye fint rav-farget lys i filmen, det likte jeg godt.

    Noen ganger skal en film bare være tøysete og kun tidsfordriv. Ikke noe galt i det.
    Det er likevel et dypere budskap i denne filmen, og det er far-sønn-relasjonen mellom Larry og Nick.
    Filmen har et helt avgjørende poeng i at alle sønner trenger fedre å beundre og identifisere seg med, dette er en vesentlig del av utviklingen mot en gang selv å skulle bli mann, og kanskje far.
    For at denne prosessen skal komme igang må det være nok kontakt mellom far og sønn, og far må ha tilstrekkelig orden på sitt liv; han må være beundringsverdig for å si det slik.
    Da er det en viktig fars-oppgave å ordne sitt liv slik at sønnen kan klare å idealise han og ønske å bli lik på far. Hvis ikke vil sønnen søke andre farssubstitutt å identifisere seg med - om slike finnes - noe som er en mer komplisert, ufullstendig og ustabil prosess, og som kan gi et usikrere resultat, gjerne med utrygghet på egen identitet, maskulinitet og selvbilde.

    Filmen har således en pekefinger til fedre om å leve så pass ryddig at våre sønner kan se opp til oss; vi skal i en periode være heltene til våre sønner. (Så lenge det varer, for vi skal jo også seinere hen rives ned fra pidestallen. Det hører også med i prosessen med å bli selvstendig. Men for å kunne bli revet ned, må vi først ha blitt satt høyt. Og det er det Larry gjør i denne filmen og som er Levys budskap: ikke bare tenk på umoden selvrealisering, men ta ansvar for dem du har satt til verden.)
     
    S

    Syncrolux

    Gjest
    Killing them softly



    Stilig film med gode skuespillere som tydeligvis liker å vise hva de er gode for. Men ellers er den bare pappkulisser. Det skjer liksom ikke noe, og ikke har filmen så mye budskap heller, bortsett fra å kritisere Amerika for å være Amerika. Ganske poengløst.
     

    bambi

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.01.2011
    Innlegg
    16.383
    Antall liker
    12.340
    Sted
    Smurfeland
    ^Så Killing Them Softly på kino når den kom, husker ikke så mye annet enn at den ikke gjorde noe varig inntrykk på meg heller. Ok underholdning liksom, men fort glemt. Men kan være verdt å få med seg for James Gandolfini fans, det var jo en av de siste filmene han var med i, men i såfall vil jeg heller anbefale å se The Drop en gang til. :)
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Babettes Gjestebud - Gabriel Axel (1987)

    MV5BMTQzMDYxNjc5MF5BMl5BanBnXkFtZTcwOTgyNDcyNA@@._V1_UX182_CR0,0,182,268_AL_.jpg


    To søstre lever på den danske landsbygda med sin eldre far, han holder dem under et strengt religiøst regime. Søstrene har unike talent som de ikke får tatt i bruk da det ikke passer med farens holdninger. Når han dør er det for sent for døtrene, og de lever et trøsteløst liv med veldedighet i den stadig skrumpende sekten faren dannet. En uværsnatt gir de husly til en flyktning, Babette, som får arbeide som hushjelp. Etter femten år vinner Babette en formue og bruker alle pengene på et overdådig måltid til sektens medlemmer.

    Denne Oscar-belønnede filmen har jeg ikke fått sett før nå; kjent som den er, og bygger på en fortelling av Karen Blixen som den gjør. I Blixens fortelling er handlingen lagt til Berlevåg, noe Axel ikke fant egnet som location. Filmen er helt tradisjonelt fortalt. Noen eksteriørscener er vakre, men det er interiørscenene, lyssettingen og fargebruken som utmerker seg her. Axel kan så visst sin Carl Theodor Dreyer, for her en mer en en ærbødig hilsen til han, og spesielt hans Ordet.
    Skuespilleriet er tildels svært bra, spesielt søstrene som gamle er fint gjort. Jarl Kulle skuffer litt, han kan bedre enn dette.

    Tema er religiøs puritanisme mot livsnytelse, dette er den gamle kampen mellom kropp og sjel, mellom å nyte Herrens gaver eller å forsake dem. Men filmen handler om mer enn det, det er også en film om nåde og om å gi videre mer enn en selv har fått.
    Kjekk film, absolutt en som hører med i en cinematisk dannelse.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Fikk lyst å utdype litt mer.
    Babettes gjestebud viser fint samspill mellom Birgitte Federspiel (som Martine, oppkalt etter Martin Luther) og hennes søster Bodil Kjær (som Filipa, oppkalt etter Luthers venn Philip Melanchton). De har en blikkontakt og en timing som er veldig bra.

    Det viser seg at Birgitte Federspiel spilte Ingrid i Dreyers Ordet fra 1955. Så her en det mer enn bare de romlige virkemidlene som peker mot dette mesterverket i dansk filmkunst. (I min bok har Danmark kun to virkelig store filmskapere og det er Carl Th Dreyer og selvsagt Lars von Trier. Disse rager høyt der oppe over mange veldig gode danske regissører. Mye veldig god film som kommer fra Danmark.)

    Stèphane Audran som Babette gjør ikke større inntrykk enn hva hun må. Jeg synes det er noe uforløst over henne i denne filmen, noe som først tar av der mot slutten. Det handler vel også om selve manus; hun er jo på flukt, prisgitt andre mennesker godhet og må stille seg selv i skyggen. Det var snakk om at selveste Catherine Deneuve skulle ha rollen, men etter min smak er hun litt for pen for rollen. Men jaggu kan hun spille, så det hadde nok blitt bra sånn sett.

    Gabriel Axel er ikke mer enn middelmådig regissør i denne sammenheng. Han starter med en håpløst foreldet voice-over. Det er i mine øyne å fjuske i filmfaget. Det er å filme høytlesning; klarer ikke regissøren å fremstille det han ønsker ved hjelp av bilder, lyd og skuespill i filmruten, kan han like godt la være. Vi har da radio om vi vil høre noen snakke.

    Men, så det er noen scener av Babette på kjøkkenet når hun koker og lager til maten der bildene og handlingen lar oss forstå hva som skjer. Det er veldig bra gjort. Da er det filmen som viser hva som skjer både i og med personene.
    Hadde det ikke vært for Jarl Kulle, som general Lövenhielm absolutt fortelle hva hver forbanna rett og vin er for noe. Axel kunne like gjerne ha skrevet det i rulleteksten, for dette minner mer om Opplysningskontoret for Fisk og vilt enn om kunst.
    Selvsagt hadde Axel et problem med å vise hvordan ting smaker på film, men han gjør det for enkelt for seg med denne høytlesningen fra menyen som dette er.

    Jeg synes også at landsbyen på Jylland hvor handlingen er lagt, virker oppkonstruert. Noe den jo også er. Den ble bygget for innspillingen av nettopp denne filmen.

    Men alt i alt: filmen har en rekke gode scener og rørende øyeblikk som hever den over gjennomsnittet. Dette er ikke en stor film, men den er ganske god. Den behandler tema og menneskelige liv og utfordringer på en stort sett troverdig måte, og selv om Axels syn skinner klart igjennom så er det miljøet han vil kritisere - pietistene, livsfornekterne og asketene - fremstilt med varme, respekt og omtanke. Og en god porsjon humor.
     
    D

    Desillusjonert

    Gjest
    Ser du virkelig så mye film hver eneste dag?
    Eller burde man lage en ny tråd som omhandler omtaler av filmer?
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Ser du virkelig så mye film hver eneste dag?
    Eller burde man lage en ny tråd som omhandler omtaler av filmer?
    Hehe. Det er ikke meningen å teppebombe tråden. Jeg er tilsnakkandes og det er bare å gi beskjed om det bli for mye. Samtidig er det jo ikke leseplikt heller, da...

    Det går litt i rykk og napp, men akkurat i det siste har jeg vært sykemeldt, men klar i knollen, og da har det blitt film hver dag. Ellers kan det gå noen dager mellom hver gang.
    Jeg har vært mer enn gjennomsnittet filminteressert i mange år. Det er lettere å skrive om film enn om musikk, som jeg også er veldig opptatt av, og jeg har skrevet sånne små epistler i lang tid; både her (under annet nick) og rundt om kring på andre forum, Facebook og sånne steder.

    Her et lite bevis på galskapen: den som i sin tid ledet meg inn i dette magiske universet blir foreviget over blodet som fører til hjertet.

    IMG_2464.jpg


    IMG_2473.jpg
     
    D

    Desillusjonert

    Gjest
    Misforstå meg rett! Du skriver gode anmeldelser og det er moro å lese, men kanskje burde du lage en egen tråd? Denne tråden er emre for de filmene man nettopp har sett? Kanskje det vil få flere til å skrive like gode anmeldelser?
    Om du lager egen tråd, prøv å samle anmeldelsene?
    Eventuelt gjør om tittelen på denne og lag en ny "Hvilken film så du sist" tråd? Mulig det er en ikke-sak også... :rolleyes:
     

    aam01

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    19.09.2014
    Innlegg
    3.762
    Antall liker
    2.386
    Sted
    Sandvika
    Torget vurderinger
    5
    Bare fortsett Svein Arne. Det er bedre med mange innlegg enn ingen og det er interessant med godt begrunnede anmeldelser. Hvis det blir for mye for noen kan de bare å hoppe over tråden. Jeg for min del ser mest italiensk film, men jeg leser gjerne innlegg om alt annet av film.
     

    mariusaa

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    11.01.2012
    Innlegg
    1.383
    Antall liker
    583
    Torget vurderinger
    9
    RIDE ALONG 2

    Hvis du, som meg, ble overrasket over at RIDE ALONG 1 faktisk var en gøy/bra komedie, og tenker til tross for dårlig anmeldelser at "nr.2 kan vel ikke være så dårlig?" så kan jeg bekrefte at nr.2 faktisk er så dårlig. Kevin Hart er ikke morsom (til hans forsvar: ingen er morsomme), han er bare plagsomt dum, og halvveis ut i filmen (hvor ikke en eneste ting hadde fått meg til å le enda) så gav jeg opp.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Bare fortsett Svein Arne. Det er bedre med mange innlegg enn ingen og det er interessant med godt begrunnede anmeldelser. Hvis det blir for mye for noen kan de bare å hoppe over tråden. Jeg for min del ser mest italiensk film, men jeg leser gjerne innlegg om alt annet av film.
    Takk for vennlige ord.
    Italia har jeg vært mye i og er jeg veldig glad i, til like italiensk film. Helst litt eldre, like etter krigen og frem til 70-tallet en gang som De Sica, de tidlige fra Fellini, Taviani-brødrene og noe av Visconti for å nevne noen jeg kommer på i farta. De filmene som ble til da det fremdeles var en genuin italiensk stemme, og de ikke ble for full av seg selv eller for mye slukt av mainstream filmsmak.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    De ufrivillige - Ruben Östlund (2008 )
    MV5BMTg3NDM0ODcxMV5BMl5BanBnXkFtZTcwMjI1NjQxOA@@._V1_UY268_CR3,0,182,268_AL_.jpg

    Filmen består av fem separate historier som hver på sitt vis setter mennesker i vanskelige dilemmaer der de må ta noen avgjørelser som får konsekvenser enten for dem selv eller for gruppen de er en del av.

    Östlund er et ubeskrevet blad hos meg, en av de mange som gikk under radaren, men det han gjør her er først og fremst interessant - samtidig som det er filmatisk grenseutprøvende og ikke minst veldig bra. Det passer godt med at temaene i filmen er grensekrenkelser og avgrensinger; form og innhold passer godt sammen.

    Han setter personene i filmen i en rekke situasjoner der de havner i ulike grader av gruppepress, så forsker han på hvordan personene reagerer på dette presset. Jeg synes han får det ganske så godt til. Han viser hvor ulikt, og noen ganger helt subtilt, slikt press er.
    Han viser prisen for å stå i mot presset, som læreren som må tåle å bli støtt ut når hun sier i fra om mishandling av en elev. Men Östlund har forstått mer, og viser ikke bare ikke-konformisme på en heroisk måte, noen ganger er det feigt å ikke gi etter for press, slik som skuespilleren som lar en unge ta skylden for det hun selv har stelt i stand.

    Östlund viser også hvor helt på kanten av liv og død gruppepress kan være; det kunne fort gått riktig gale med de ungjentene i filmen, eller 60-åringen som får fyrverkeriet rett i fleisen, eller guttegjengen på fyllatyur der vi aldri er helt sikre på hva som er frivillig og hva som er press, hva som er ekte og hva som er spøk.
    Heldigvis har filmen en herlig humor som gjør at dette langt i fra blir 20 studiepoeng i sosiologi. Fin fin rett og slett.

    Jeg finner ingen skuespillerprestasjoner som irriterer meg, det må vel være et tegn på at de er riktige for rollen og friske. Noen få ganger kikkes det i kamera, men slik er vel ikke til å unngå når han bruker amatører og ungdom og mye virker improvisert.

    Filmatisk er Östlund spennende, han bruker nesten ikke bevegelig kamera, som om han vil vise hvor innesperret og låst personene er.
    Oftest ser vi ikke ansiktene på skuespillerne, de står med ryggen til eller er utenfor billedruten. Skulle tro at det var kjedelig og påtatt, men det er veldig spenningsøkende, og det bidrar til å skjerpe sansene: Hva er det de driver med? Hva foregår? Hvorfor får vi ikke det hele bildet? Hvorfor har de ikke oversikt?
    Det fører oppmerksomheten to veier; hva gjør at de ikke er 'hele' mennesker på den ene siden, og på den andre siden trekker det fokus vekk fra personene og mot kreftene de er utsatt for.

    Östlund har laget en film der ulike historier fortelles, uten at historiene og personene vikler seg inn i hverandre, slik vi kjenner fra mer tradisjonelle filmer. Det synes jeg er et heldig valg, og sett sammen med billedutstnittene han velger, tror jeg han vil at vi fokuserer mer på prosessene enn personene. Dette føyer seg inn i en dramaturgisk tradisjon tilbake til Bertolt Brecht, som ville at tilskueren skulle bli klokere - ikke bare følelsesmessig lettet - etter å ha sett en forestilling.

    Ruben Östlund er en regissør som vi må følge med folkens, han taler tidens språk og i tidens form.

    Ed: Det hadde ramlet ut ett ord.
     
    Sist redigert:

    Minutten

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    15.12.2007
    Innlegg
    8.330
    Antall liker
    3.129
    Torget vurderinger
    4
    Ser du virkelig så mye film hver eneste dag?
    Eller burde man lage en ny tråd som omhandler omtaler av filmer?
    Hehe. Det er ikke meningen å teppebombe tråden. Jeg er tilsnakkandes og det er bare å gi beskjed om det bli for mye. Samtidig er det jo ikke leseplikt heller, da...

    Det går litt i rykk og napp, men akkurat i det siste har jeg vært sykemeldt, men klar i knollen, og da har det blitt film hver dag. Ellers kan det gå noen dager mellom hver gang.
    Jeg har vært mer enn gjennomsnittet filminteressert i mange år. Det er lettere å skrive om film enn om musikk, som jeg også er veldig opptatt av, og jeg har skrevet sånne små epistler i lang tid; både her (under annet nick) og rundt om kring på andre forum, Facebook og sånne steder.

    Her et lite bevis på galskapen: den som i sin tid ledet meg inn i dette magiske universet blir foreviget over blodet som fører til hjertet.
    Kjør på, nok av andre her som bare nevner amerikansk dusinvare.
     

    Dr Dong

    Æresmedlem
    Ble medlem
    23.01.2011
    Innlegg
    14.505
    Antall liker
    14.004
    Sted
    landskapet uten motstand
    Torget vurderinger
    1
    Misforstå meg rett! Du skriver gode anmeldelser og det er moro å lese, men kanskje burde du lage en egen tråd? Denne tråden er emre for de filmene man nettopp har sett? Kanskje det vil få flere til å skrive like gode anmeldelser?
    Om du lager egen tråd, prøv å samle anmeldelsene?
    Eventuelt gjør om tittelen på denne og lag en ny "Hvilken film så du sist" tråd? Mulig det er en ikke-sak også... :rolleyes:
    Største ikke-saken på begge sider av Dovre.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Another Year - Mike Leigh (2010)

    anot.jpg


    Filmen tar for seg ett år i livet til det godt voksne ekteparet, Tom (Jim Broadbent) og Gerri (Ruth Sheen) og deres ugifte sønn (Oliver Maltman), og historien kretser rundt relasjonene til menneskene de møter i arbeid, familie og fritid.

    Mike Leigh er skuespillernes regissør, han er kjent for å bruke lang tid på produksjonen og starter uten et regulært manus, men improviserer frem fortellingen sammen med skuespilleren. Denne filmen imponerer også her, det er uten unntak høy kvalitet på det som leveres.

    Karakterene har det til felles at de på ulikt vis har grunnstøtt i forhold til noen forhåpninger de har hatt til livet. Alle er i utakt med seg selv og sine drømmer - med unntak av ekteparet Tom og Gerri, de er grunnfjellet de andre lener seg mot.

    Jeg klarer likevel ikke engasjere meg i denne historien, det er noe med måten karakterene er fremstilt på; de blir for éndimensjonale og unyanserte. Tom og Gerri er for eiegode, og menneskene rundt dem for på kanten av det meste. Fortellingen som sådan mangler tilstrekkelig dramaturgisk spenning og fremdrift til at skuespillernes prestasjoner alene kan bære denne filmen.

    Filmen har fått gode omtaler og mykje åtgaum rundt forbi, men her gikk den altså ikke hjem. Sånn er det noen ganger både i livet og i kunsten.
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    To dager, en natt - Luc og Pierre Dardenne (2014)

    MV5BMjIyMzczMDI0NF5BMl5BanBnXkFtZTgwNjI5Nzk3MTE@._V1_UY268_CR7,0,182,268_AL_.jpg


    Fortellingen i denne filmen utspiller seg over et par døgn i Sandras (Marion Cotillard) liv, hun har vært syk og blitt sagt opp fra jobben, og vi følger hennes forsøkt å få kollegene sine til å si fra seg en bonus på 1000 euro som hver har blitt lovet, sånn at hun kan få tilbake jobben sin. Bedriften har ikke råd til begge deler.

    Filmen kan sees og forstås på flere plan. Den er selvsagt en kritikk av kapitalismen, som kynisk kvitter seg med mennesker den ikke har bruk for, der allerede utsatte grupper settes opp mot hverandre, og der de syke og svake går først. Sånn blir filmen også en fortelling om hvordan solidaritet tynnslites i trange tider, og at når krybben er tom så bites hestene. Den historien klarer filmen å fortelle greit, dog ikke uten noen få skjønnhetsfeil.

    Men de belgiske Dardenne-brødrene borrer dypere enn som så, da dette også er en fortelling om å miste sin sammenheng og den sosiale støtten som det er å være en del av et arbeidsfellesskap. Da blir filmen mer enn bare en sosialistisk kapitalisme-kritikk, det blir en sosialpsykologisk analyse av hva fellesskap betyr. Ikke minst hva det betyr å miste dette fellesskapet.
    Sandra er mer avhengig av å finne ut hvem som støtter henne, ja nesten besatt av hvem som er på hennes parti, enn egentlig å få stillingen tilbake. Hun legger hele livet i sine kollegers hender, og gjør seg fullstendig avhengig av dem for å overleve. Som om hun er ingenting i seg selv, og helt har mistet synet på verdien i den hun tross alt er og det hun alt har.
    Slik blir det også en fortelling om verdighet, og om Sandra som må bite i seg stoltheten og trygle kollegene om å si fra seg bonusen på 1000 Euro. Mye penger for en del, helt avgjørende for noen, Judas-penger for andre. Her avviker filmen fra en mer tradisjonell kapitalisme-kritikk, da det ikke primært er systemet, bedriften eller sjefene som er antagonistene, men kollegene til Sandra. Filmen handler om konsekvensene for enkeltindividene av et råttent system. Og sånn blir dette fortellingen om samhold og støtte, like så mye som om utnytting.

    Avhengighet og støtte som tema viser seg også på andre områder i filmen, Sandra knasker lykkepiller over en lav sko, selv om legen har fortalt at hun ikke skal.
    I sine krav om støtte og sin jakt på allierte, svikter helt sine barn, som jo er avhengig av henne. Hun ser ikke hva de trenger og heller ikek hvilken funksjon hun har for dem. Hun reproduserer derved selv overfor sine barn den usikkerhet hun er utsatt for.
    Slik viser Dardenne-brødrene at utnytting går i arv, og at alle, også de svake, er dypt preget av de økonomiske forholdene de lever under. Dette er så klassisk marxisme som det kan få blitt.
    Her hører vi kanskje også ekko fra hvilke oppvekstbetingelser hun selv har hatt, og kan spekulere i årsakene til at hun tar oppsigelsen så ufattelig tungt. Hun har gjerne selv blitt overlatt til seg selv i oppveksten da hun var avhengig av andres støtte, og at dette indre drama nå utspiller seg i den ytre verden - og derfor slår så fullstendig beina vekk under henne. Kanskje, filmen hjelper oss i liten grad her, men det må være lov å spekulere.
    På dette punktet synes jeg Dardenne-brødrene slår for hardt med storslegga; det var da ikke måte på hvor dypt deprimert hun ble av oppsigelsen - vi får for få holdepunkt for hvorfor hun reagerer så kraftig.

    Filmatisk er dette i et moderne filmspråk, med mye handholdt kamera, uten at filmen blir sjanglete og gjør meg sjøsyk, og det er langt på vei brukt tilgjengelig og naturlig lys. Det er en lett og ledig klipperytme som veier opp for det tunge budskapet i filmen. Disse elementene synes jeg fungerer veldig godt i denne filmen.

    Marion Cotillard har en krevende jobb, da hennes ansikt er i nesten hver eneste scene. Det er avslørende og tungt for en skuespiller å skulle dra så mye av fortellingen alene - men jeg synes hun gjør det med stor overbevisning. Hun er veldig flink. Spesielt når manus i visse parti er litt svakt, det blir for grovkalibret i sin psykiatriske fremstilling av henne, så gjør hun det med troverdighet.

    En ganske bra film, som minner oss om at alt vi har kan mistes, og at vi da kan rammes mye hardere enn vi på forhånd kunne ane.
     

    room

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    01.05.2008
    Innlegg
    2.600
    Antall liker
    367
    Sted
    Kulturhovedstaden
    Torget vurderinger
    0
    The selfish giant.
    image.jpeg



    Flott film med gode skuespillerprestasjoner av to unggutter.
    vel verdt en titt.
    (Ligger på Netflix)
     

    Svein Arne

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    26.07.2013
    Innlegg
    8.826
    Antall liker
    8.383
    Sted
    På kanten.
    Summertime - David Lean (1955)

    MV5BMTMyMDIzNjMxOF5BMl5BanBnXkFtZTcwNjE3MTIyMQ@@._V1_UY268_CR5,0,182,268_AL_.jpg


    Jane (Katharine Hepburn), en kontoransatt over sin første ungdom, drar til Venezia og forelsker seg i en godt voksen mann (Rossano Brazzi), men det blir for mye for henne og hun må reise der i fra.

    Huff og huff og huff. Jeg har elsket David Lean fra dypet av min sjel, virkelig - han er der oppe i stjernehimmelen med de aller beste regissørene verden har klart å klemme ut. Han har laget gripende filmer. Men dette var som å stirre ned i avgrunnen.
    Alle gjør vi feil og ingen er perfekt, men ikke alle gjør alle feilene på en gang. Hvordan kunne han lage dette makkverket? I am speechless.

    Her er en ganske overfladisk historie rundt et ensomt kvinnemenneske som har kjærlighetslengsel og som finner, eller blir funnet, av en mann og som så reiser sin vei.
    Kjære milde Jesus! Det er bare ikke bra nok. Ingenting henger på greip her, og det holder bare ikke ha X antall bilder av duer på Markusplassen til alle døgnets tider, noen pene 50-tallskjoler og litt tilårskomne mennesker som kysser hverandre under bueganger. Det hele virker uinspirert og er uengasjerende. Selv om Hepburn gjør en anstendig innsats, for det gjør hun, så holder det ikke når det meste rakner rundt henne.
    Logikken henger ikke sammen og det er flere kontinuitetsfeil. Og det er nesten fullstendig umulig å relatere til det hun derre greia strever med, hun gir oss ingen åpninger inn til at vi kan identifisere oss med henne.

    Dette er den bleke amerikaniserte utgaven og nyinnspillingen av David Leans sterke Brief Encounter, laget ti år tidligere; den er formfullendt og nesten perfekt. Dette er å gråte av for de som ikke har godt sovehjerte. David, David, du kan så mye bedre. Hvordan kunne du gi dette fra deg?

    Er det så ingenting som er bra i denne filmen? Joda.
    Hepburn er nevnt.
    Det er noen stemninger der solen står opp, (eller går den ned? Ikke lett å si) som er betagende og vakre, og det er noen tagninger under rundbueganger der skyggene gir en anelse om hva som skjer i personenes indre. De kunne funket som stillbilder, for det er egentlig ikke film - men foto vi ser.
    Helt uteavdegsjælopplevelse er likevel dette ikke, flere ganger kommer Leans fingeravtrykk frem; og hans velkjente bruk av diagonale linjer i oppbyggingen av bildet sees her og der - det er dessverre bare anslag og blir så tilfeldig og så dårlig integrert i historien.

    Så kom jeg på En reise til India, og det står mer enn klart for meg at David Lean har skuffet før...

    Kanskje det er sånn her som i livet ellers, at de vi er mest glad i også er de som gir oss mest sorg og skuffelse. Eller kanskje dette er Leans persiske teppe; der vever jo de inn en og annen feil, for kun Allah er perfekt, men aldri noe skapt av mennesker.
     
  • Laster inn…

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Laster inn…
Topp Bunn