Hva hører du på NÅ (musikk) - Del 3?

[baluba]

ølmusikk til morrakaffen i dag, ja det går fint an det.

Miss Tess - Baby, We All Know (2016)

swinging blues/rockabilly, må si jeg blei litt sjarmert av lytten i går, og hun dama fra Brooklyn duger altså også dagen derpå.

Gir en liker for det ut fra det lille jeg har hørt glimrende rockabilly-albumet hennes. Er venner på Facebook med flere av de sentrale i teddyboy-miljøet i Oslo på åttitallet, og siden de fortsatt er teddyboys og noen til og med har det som jobb så får jeg jevnlig innblikk i hva som skjer i den verdenen. Og det er faktisk mye gøy å høre innen rockabilly selv i 2016. Ikke bare psychobilly, hvor det også er liv laga. Norsk-Amerikanske Johnny Hootrock med Clem Hoot (aka Ove Fiskaaen, ex Im Nebel) som frontfigur er et sabla gøyalt band som holder til i Austin, TX. Clem selv er en av de som revitaliserte psychobillyen etter at den første bølgen med The Cramps var over med det legendariske bandet Flametrick Subs på nittitallet.

 

[Svein Arne]

Bill Frisell - Best of (2009)

 

[baluba]

For andre dag på rad velger jeg dette tidlige albumet av Hall & Oates. Tror sannelig jeg har falt litt for det, og må nok spille gjennom den øvrige katalogen deres fra samme periode. Jeg fikk dem først med meg tidlig på åttitallet, og da var de ikke akkurat det hippeste du kunne høre på. Av den grunn har jeg ikke hørt så mye på dem før rundt årtusenskiftet, og noe særlig aktivt forhold til dem har jeg aldri hatt. Men nå overrasker jeg meg selv med å nesten være "umettelig", må ha en dose hver dag. Hva er det som skjer med meg?

 

[Griffenfeldt]

Hører på Debut albumet til Bøyen Beng. Kjøpte den når den kom ut i 93'
Fikk oppleve de live for noen år siden når de gjestet Porsgrunn.

 

[Eviledorf]

Mark Lanegan Band - Blues Funeral (2012)

Ryddet i vinylplatene og fant denne som jeg ikke hadde hørt på en stund.

v

 

[Eviledorf]

Graveyard - Hisingen Blues (2011)

Ferdig med å rydde. Nå bare nytes det. Er et bilde av J Mascis inne i coveret. Noen som vet om han bidrar på dette albumet? Graveyard var vel forband til Witch der Mascis spiller trommer(!). Sikkert der bildlet er fra, men om han bidrar hadde det vært kult.

 

[Svein Arne]

Willie Watson - Folk singer vol 1(2014)

 

[Svein Arne]

Her er en som ikke har klart å holde nivået de senere årene.

Ray LaMontagne - Till the sun turns black(2006)

 

[kaeksen]

Fluke - YKK - Album: Puppy. Herlig låt.

 

[Svein Arne]

Denne fine nå som vi atter går inn i tåkeheimen.

Frank Sinatra - In the wee small hours (1954)

 

[janfrt]

Vis vedlegget 394197

For andre dag på rad velger jeg dette tidlige albumet av Hall & Oates. Tror sannelig jeg har falt litt for det, og må nok spille gjennom den øvrige katalogen deres fra samme periode. Jeg fikk dem først med meg tidlig på åttitallet, og da var de ikke akkurat det hippeste du kunne høre på. Av den grunn har jeg ikke hørt så mye på dem før rundt årtusenskiftet, og noe særlig aktivt forhold til dem har jeg aldri hatt. Men nå overrasker jeg meg selv med å nesten være "umettelig", må ha en dose hver dag. Hva er det som skjer med meg?

Fleiper du baluba?

Greier ikke å la være, men disse gutta og deres musikk har jeg aldri likt, heller ikke ovenstående utgivelse. Rett og slett fæle saker. De synger under tvil OK, men barnslig i mine ører, det er lettvint, puslete melodier og passelig daft spilt. Koringen er håpløs. Og idiottekster. I det hele tatt totalt uengasjerende.

Jeg har vært på konsert med dem i NYC på tidlig 80-tall. Det var bare dritt. At Robert Fripp dro med seg Daryl Hall på Exposure fikk meg nesten til ikke å kjøpe platen. Men, der synger faktisk Hall bra.

Spiller forøvrig ovenstående album mens jeg skriver dette. Ikke bra. Men, hver vår mening. Og bra er dét. Tar denne:

Robert Fripp - Exposure (EG, 1979)

Hall altså på mannlig vokal pluss Peter Hammill. Bra saker.

Her et album av Daryl Hall som Robert Fripp, av alle, produserte:

Daryl Hall - Sacred Songs (RCA,1980)

Fæle saker.

Artig å diskutere musikksmak, som det aldri blir noen enighet om.

 

[baluba]

Vis vedlegget 394197

For andre dag på rad velger jeg dette tidlige albumet av Hall & Oates. Tror sannelig jeg har falt litt for det, og må nok spille gjennom den øvrige katalogen deres fra samme periode. Jeg fikk dem først med meg tidlig på åttitallet, og da var de ikke akkurat det hippeste du kunne høre på. Av den grunn har jeg ikke hørt så mye på dem før rundt årtusenskiftet, og noe særlig aktivt forhold til dem har jeg aldri hatt. Men nå overrasker jeg meg selv med å nesten være "umettelig", må ha en dose hver dag. Hva er det som skjer med meg?

Fleiper du baluba?

Greier ikke å la være, men disse gutta og deres musikk har jeg aldri likt, heller ikke ovenstående utgivelse. Rett og slett fæle saker. De synger under tvil OK, men barnslig i mine ører, det er lettvint, puslete melodier og passelig daft spilt. Koringen er håpløs. Og idiottekster. I det hele tatt totalt uengasjerende.

Jeg har vært på konsert med dem i NYC på tidlig 80-tall. Det var bare dritt. At Robert Fripp dro med seg Daryl Hall på Exposure fikk meg nesten til ikke å kjøpe platen. Men, der synger faktisk Hall bra.

Spiller forøvrig ovenstående album mens jeg skriver dette. Ikke bra. Men, hver vår mening. Og bra er dét. Tar denne:

Robert Fripp - Exposure (EG, 1979)

Vis vedlegget 394233

Hall altså på mannlig vokal pluss Peter Hammill. Bra saker.

Her et album av Daryl Hall som Robert Fripp, av alle, produserte:

Daryl Hall - Sacred Songs (RCA,1980)

Vis vedlegget 394234

Fæle saker.

Artig å diskutere musikksmak, som det aldri blir noen enighet om.

Jeg kjenner rett og slett ikke produksjonen til Hall & Oates fra før, bare av å ha blitt presentert for det ved forskjellige anledninger uten at det har gjort noe inntrykk. Men jeg har mildnet med årene, spesielt med tanke på hvor mye mer jeg setter pris på godt håndverk etter noen tusen timer bak mikseren i studio. Det gjør noe med deg. Enkelte vil sikkert hevde at det korrumperer deg, det får så være jeg er den jeg har blitt.

Klart at de mer kantete delene av min musikksmak er de som overlever enhver fase, men det å utvide sin horisont trenger ikke nødvendigvis være i lineær utvikling. Et steg tebake og to steg fram? Slik er det nå i alle fall, og i dag som jeg ikke har noe som helst image å ivareta er det deilig å framstå uten anger og skam når man oppdager at man har tatt feil eller ignorert noe, uansett om hensikten var god eller ikke.

Litt CSI regissert av Tarantino (sikkert gammel episode) fyller tiden før jeg slenger noe ny musikk på. Dagens Hall & Oates-session er over. Kanskje på tide med daglige Bacharach-sessions igjen.

 

[janfrt]

Skal jo bli bra vær i morgen óg, og enda varmere, så da er det bare å gå på huet. Men først denne én gang til:

The Hopkinsville Goblins - Posts from Planet Earth (Canzona Music, 2016)

NZ-folk, kanskje litt i Plan9-stilen, eller Beasts of Bourbon-light? Uansett svever disse i outer space, noen ganger litt vel langt ute, men kommer seg såvidt ned til slutt. Det er bra saker synes jeg, men veldig uferdig. Alt for mange kutt; hvorfor skjønner de ikke dét?

 

[united]

soloskive (med eget materiale) fra gitarist i Jason Isbell’s 400 Unit

Sadler Vaden - Sadler Vaden (2016)

ikke verst dette, nei.

Temmelig klassisk southern.

 

[Svein Arne]

The Lounge Lizards - Voice of chunk (1988)

 

[janfrt]

39 år siden han døde; blir vel full fest neste år. Har nix av ham på vinyl tror jeg, men noen CDer. Denne er ganske bra:

Elvis - That´s the Way It Is (1970)

Bra lyd på Qobuz. Med James Burton, Glen D. Hardin ++. Videoer er det vel nok av.

 

[janfrt]

En til som er død, men hvor familien slipper en del uutgitt. Denne passer jo bra i disse tider hvor t.o.m. Donald stiller som presidentkandidat:

Zappa for President (Zappa Rec., 2016)

Her er det mye bra og jeg får frysninger når han drar gitaren. Ellers en del jazzinspirert, noe han skrev og spilte inn mye av mot slutten. Det utgis også ett album til: The Crux of the Biscuit.

Bra intervju.

 

[united]

East of Venus - Memory Box (2016)

bra indierock fra en slags supergruppe (folk fra Feelies, Bongos, Winter Hours). Hovedmann Michael Carlucci er allerede dau, så oppfølgeren kommer ikke, men man kan jo kose seg med denne lekne saken for det.

jøss, denne blir bare bedre (og bedre)

 

[Svein Arne]

Har Elvis in Mephis, og det holder. Stygg i tøyet og ganske utdatert.

Langhorne Slim - The spirit moves on (2015)

 

[janfrt]

Fantastisk kveld over hele landet. Kjøler ned rødvinen:

 

[janfrt]

Fra Seattle, WA:

Evening Bell - Dying Stars (Egen label, 2016)

Rett og slett dritbra. Aldri hørt om folkene og ikke fått dem med meg før nå. Suveren vokal, gjennomarbeidete melodier og tekster. Debutalbum fra låtskriverne Caitlin Sherman og Hart Kingsbery (som veksler elegant på syngingen).

I tillegg:

Trommer - Jason Merculief

Bass - Aaron Harmonson

Steel - Olie Eshleman

Nevner musikerne i og med at det kan dukke opp mer fra disse folkene.

 

[Svein Arne]

Petra Brown - Paradise outlaw (2014)

 

[baluba]

En til som er død, men hvor familien slipper en del uutgitt. Denne passer jo bra i disse tider hvor t.o.m. Donald stiller som presidentkandidat:

Zappa for President (Zappa Rec., 2016)

Vis vedlegget 394314

Her er det mye bra og jeg får frysninger når han drar gitaren. Ellers en del jazzinspirert, noe han skrev og spilte inn mye av mot slutten. Det utgis også ett album til: The Crux of the Biscuit.

Det slippes stadig noe, men om hele familien er involvert tviler jeg på. På slutten av livet klarte Gail å skape et skille mellom Dweezil og søsknene hans, blant annet ville hun ikke at han skulle spille Zappa Plays Zappa-showene. Hun gikk vel til sak mot Dweezil ifølge det jeg kan huske å ha hørt fra folk som er sterkt inne i Zappanale-miljøet. Så nå er det det rendyrkede businessmannen Ahmed Zappa som sitter ved roret, og jeg frykter alt slags ræl kan komme bare for å fylle lommene til seg selv og ellers så søte Moon Unit Zappa. Får sikkert litt grunker stakkars Dweezil også.

En konsert jeg gjerne skulle vært tilstede på, Richard Thompsons turné i 1994 for å promotere albumet Mirror Blue. Her foreviget på en konsert i en offisiell bootleg. Synes bandet har en fin kveld, og låtene er det jo ikke noe å si noe på. Min favorittlåt Al Bowlly's In Heaven er selvfølgelig med på spillelisten. Verdt mer enn bare en lytt. Two letter Words - Live 1994 på Tidal.

 

[janfrt]

En til som er død, men hvor familien slipper en del uutgitt. Denne passer jo bra i disse tider hvor t.o.m. Donald stiller som presidentkandidat:

Zappa for President (Zappa Rec., 2016)

Her er det mye bra og jeg får frysninger når han drar gitaren. Ellers en del jazzinspirert, noe han skrev og spilte inn mye av mot slutten. Det utgis også ett album til: The Crux of the Biscuit.

Det slippes stadig noe, men om hele familien er involvert tviler jeg på. På slutten av livet klarte Gail å skape et skille mellom Dweezil og søsknene hans, blant annet ville hun ikke at han skulle spille Zappa Plays Zappa-showene. Hun gikk vel til sak mot Dweezil ifølge det jeg kan huske å ha hørt fra folk som er sterkt inne i Zappanale-miljøet. Så nå er det det rendyrkede businessmannen Ahmed Zappa som sitter ved roret, og jeg frykter alt slags ræl kan komme bare for å fylle lommene til seg selv og ellers så søte Moon Unit Zappa. Får sikkert litt grunker stakkars Dweezil også.

En konsert jeg gjerne skulle vært tilstede på, Richard Thompsons turné i 1994 for å promotere albumet Mirror Blue. Her foreviget på en konsert i en offisiell bootleg. Synes bandet har en fin kveld, og låtene er det jo ikke noe å si noe på. Min favorittlåt Al Bowlly's In Heaven er selvfølgelig med på spillelisten. Verdt mer enn bare en lytt. Two letter Words - Live 1994 på Tidal.

Gail, Dweezil og det bøttelaget der driter jeg i. Alle blir visst noen griske jævler med årene. Og: det skrives promovere og ikke promotere på norsk. Ellers leser jeg alt du skriver med stor interesse. Fint vær i morgen óg. Bare å gå på huet.

Tar en av Franks beste:

Madamen på coveret er Christine Ann Frka (67). Har alltid lurt på hvem hun var/er.

Og et bra intervju før gutten døde.

 

[baluba]

Takker for de vene ord, janfrt. Og takk for korreks av anglifisert tekst. Det er nok businesskvinnen Gail som stod bak alt bråket om merkevaren Zappa etter Franks død. Nå er hun også død, og overlot stiftelsen til Ahmeds ledelse. Og såvidt jeg skjønner er Dweezil havnet på utsiden. At han gjør det han gjør er forståelig, han vil overleve som utøvende musiker og dette er den måten som er sikrest for ham.

 

[baluba]

Jeg forstår det slik at det har oppstått litt bekymring for min mentale helse (les musikksmak) de siste par dagene, og kan nå berolige alle med at jeg har fått et nytt kick. I dag har et Paul Simon-kick satt inn, så nå er west coast på sidelinjen igjen. Holder meg til de tidlige soloskivene, selv om det hele startet med Graceland. Deretter kjørte jeg gjennom Still Crazy After All These Years

Nå over til den selvtitulerte solodebuten.

 

[baluba]

Nå 50 Ways To Leave Your Lover fra Simon & Garfunkel live i Central Park mens jeg skriver dette. Tre enkle og et dobbelt album med samme artist på rappen, denslags har jeg ikke gjort siden jeg var en ungfole. Bare noen få låter igjen av liven så bør jeg nok skifte, men jeg er enda ikke lei av Paul Simon. Kanskje det ville vært å strekke strikken litt langt å utfordre med enda et album?

 

[janfrt]

Fikk/fått litt dilla på Zappa i solsteken; det går i perioder. Her nok en perle:

FZ - Chunga´s Revenge (Bizarre, 1970)

For oss som liker blomster.

 

[X186841]

Neil Diamond - "I Am... I Said" Music video 1971

Sviktende mental helse her og.

 

[united]

etter en lengre skogstur i sola - det tar på - litt slækk og fin gitarmuzak, av den akustiske variant

Leo Kottke / Peter Lang / John Fahey (1974)

 

[Svein Arne]

Miracle Legion - Portrait of a damaged family (1997)

 

[united]

framifrå skettenblues og rockandroll av Billy Childish mfl

Thee Headcoats ‎– Headcoatitude (1991)

 

[janfrt]

Det er faen meg varme vinder ute; merkelig vær. Her to skiver jeg har spilt i kveld og som bikkja aldri blir lei av:

Steppenwolf - For Ladies Only og "7" (Dunhill, henholdsvis 1971 og 1970)

Utgivelser som sitter. For alltid. Fått litt kjeft, men jeg synes de er samspilte og alle gjør det de skal. T.o.m. bra tekster.

 

[united]

fin og rolig trubaduring til dagens morrakaffe

BJ Barham - Rockingham (2016)

sjefen for American Aquarium er altså ute med solo. Fin greie dette, men early days

 

[united]

En til som er død, men hvor familien slipper en del uutgitt. Denne passer jo bra i disse tider hvor t.o.m. Donald stiller som presidentkandidat:

Zappa for President (Zappa Rec., 2016)



Her er det mye bra og jeg får frysninger når han drar gitaren. Ellers en del jazzinspirert, noe han skrev og spilte inn mye av mot slutten. Det utgis også ett album til: The Crux of the Biscuit.

ikke kommet til denne, men

er jo ikke så verst. Forutsett at man har et forhold til Apostrophe

 

[baluba]

Hvem har vel ikke et forhold til Apostrophe?

Tok ikke min egen utfordring å tøye strikken med en til av Paul Simon før sengetid i natt. Men jeg tar opp tråden i dag med første album ut, Hearts And Bones. Relativt lunket mottatt av både kritikere og fans da den kom ut, men unge baluba var full av entusiasme over den. Jeg kjente ikke til at Art Garfunkel var blitt nøye fjernet digitalt over flere ukers arbeid etter at Simon og Garfunkel var blitt uvenner igjen. Dette skulle egentlig være comeback-platen til Simon & Garfunkel, men endte altså opp som soloplate for Simon til slutt.

Dette er en av de platene som historien har vært snillest med, for den har blitt fullstendig rehabilitert av yngre kritikere som ikke brydde seg om det tapte comeback-albumet. For albumet står uten tvil igjen som et av Simons sterkeste, både når det kommer til framføring, melodier og ikke minst tekstene. På Hearts And Bones viste Simon seg fra sin aller sterkeste side som lyriker. For oss rockhistorisk anlagte ligger det en spesielt sterk perle i låten The Late Great Johnny Ace, en hyllest til nylig avdøde John Lennon. I alle fall da han skrev sangen.

Sistnevnte låt er også ekstra interessant fordi partiet som avslutter låten er komponert av Phillip Glass.

 

[Skipnes]

 

[Svein Arne]

Lambchop - Damaged (2006)

 

[ANM]

 

[Svein Arne]

Harry Belafonte sings the blues (1958)