Dette er jo en interessant alternativ forklaringsmåte. Det eneste jeg vil påpeke er at den har et visst innslag av relativisering av verdibegrepet. Vi forholder oss til verdigrunnlaget innenfor vår gruppe og bekrefter gruppens verdier således. Finnes det så absolutte verdier i menneskesinnet som eventuelt virker korrigerende i forhold til gruppens verdigrunnlag? Finnes det forretningsmenn som reagerer på griske lederlønninger? Finnes det de som reagerer på sansløse priser på kabler innen hifimiljøet? Finnes det de som er født inn i en mafia-famillie som synes at drap er en grenseløs uetisk handling?
Jeg synes det kanskje det blir litt lettvint å si at vi mennesker er så enkle at vi automatisk følger gruppens verdinorm uten å sette spørsmålstegn. Selv om du har helt rett i at slike eksempler finnes i rikt monn opp gjennom historien. Mange tyskere fulgte nazistene i deres tenkning uten å sette spørsmålstegn. Men noen satte likevel disse spørsmålstegnene. Disse menneskene som setter spørsmålstegnene er kanskje spesielle typer. Kanskje de kan kalles virkelig sterke. I motsetning til nazistenes perverterte oppfatning av det sterke menneske.
Ettersom vi alle er tenkende vesener stiller vi selvsagt spørsmål. Ser vi vekk ifra de som stiller spørsmål som setter livet deres på spill, så vil jeg ikke nødvendigvis kalle mennesker som stiller spørsmål for spesielle eller sterke mennesker ettersom alle gjør det, men heller se på hvorvidt man er flinke nok til å stille de
riktige spørsmålene.
Jeg tror denne egenskapen er vesentlig i forhold til hvor fort man vokser og hvor lenge man blir værende i forskjellige "grupper" med likesinnede.
Du spør retorisk for å understreke simplifiseringen min, finnes det de som er født inn i en mafia-familie som synes drap er en uetisk handling?
Selvfølgelig, men hvilke(t) spørsmål et slikt individ stiller seg selv kommer i stor grad an på hvilket behov vedkommende prøver å fylle. Dersom man føler seg oversett og mislikt vil man kanskje stille spørsmålet "hvem kan jeg drepe, og hvordan, for å oppnå respekt og kjærlighet i denne familien?"
Hva som er det riktige spørsmålet å stille er bare relativt til perspektivet som brukes for å avgjøre hvilket resultat man ønsker.
Det er lettvint å si at vi automatisk følger gruppens verdinorm, men det stemmer så lenge denne verdinormen stemmer overens med vår egen. Siden vår egen verdinorm i høyeste grad er styrt av allment aksepterte normer blir dette en ond sirkel dersom man ikke er bevisst på nettopp dette.
(Se bare på hvordan verdinormen i Norge har forandret seg fra at røyking var kult og sosialt akseptert til å være noe mange gjør i skjul med dårlig samvittighet.)
Er man bevisst på hvordan disse tingene fungerer kan man lettere ta seg tid til å reflektere og stille seg spørsmål underveis om denne retningen er noe man vil fortsette å tråkke videre på.Slik utvikler man seg selv, sine interesser, mål, personlighet og vokser videre.
Såvidt jeg kan se finnes det ingen absolutte verdier i menneskesinnet som kan virke korrigerende på en gruppes verdiholdninger, bare verdier basert på allment aksepterte normer innenfor et gitt samfunn.
Derfor er det kritisk å endre folkemengdens holdninger (normer) over tid for å få forandringen man ønsker.
Jeg vil også hevde at det er noen mekanismer som gjør en gruppe mer utsatt for samfunnets fordommer. Hvis en gruppe får et "image" som at den isolerer seg, beriker seg på fellesskapet og ikke gir noe tilbake til fellesskapet har den havnet i en sårbar posisjon. Det er således lett å tenke at innvandrergrupper i dagens samfunn ligger tett opp til et slikt image. Og kanskje de audiofile, selv om det kanskje er å ta en fredsommelig hobby litt vel alvorlig.
Ja, innvandringen i Norge er et ypperlig eksempel på hvordan massesuggesjon påvirker verdiholdningen i et samfunn. Via internettet har vi alle nå tilgang til hver vår talerstol med ropert som vi kan nå ut til hele landet med, og de med høy røst og overbevisende ord kan skape enorme ringvirkninger ved å bli fremhevet av mange.
Grunnleggende rasistiske holdninger har fått lov til å florere høyt og lavt, godt hjulpet av skremselspropaganda og kreativ bruk av statistikk, og har skremt mange nok til å skape en splid i norske hjem angående verdiholdninger.
Selv om jeg kjenner veldig få som faktisk er rasister på individnivå, så er det mange av de samme jeg kjenner som viser rasistiske holdninger når det kommer til innvandrere/flyktninger generelt. Uten å bevege meg lenger inn på et slikt minefelt, må jeg likevel spørre om følgende; stiller vi som samfunn de
riktige spørsmålene når vi nå skal avgjøre hvordan vi som samfunn skal håndtere et slikt dilemma?
For hvilke spørsmål vi stiller oss vil definere hvilke normer vi som samfunn bestemmer at vi skal ha.