Om realfagshysteriet, kronikk i DN.
Ola Kvaløy, professor i økonomi ved Universitetet i Stavanger og NHH i Bergen, har i dag en kronikk i Dagens Næringsliv.
******
Det er en tilbakevendende øvelse, bekymringen for ungdommens manglende realfagsinteresse. Det er for mange som tar «myke» utdannelser innenfor humaniora og samfunnsfag, og for få som prioriterer de viktige realfagene, påstås det.
Gjennom en årrekke har derfor myndighetene premiert dem som satser på realfag, og den ene realfagstrategien etter den andre er blitt lansert. Kunnskapsdepartementet har opprettet nasjonale sentre for realfag og realfagsrekruttering, og Utdanningsdirektoratet har pekt ut «realfagskommuner». Og som kjent er matematikk blitt særlig viktig for dem som ønsker å bli lærere. Mens det holder med treer i norsk, må en ha firer i matte.
I USA har en de siste årene sett lignende tendenser. Nå er det Stem som gjelder («science, technology, engineering and math»). Den tradisjonsrike «bachelor of arts», med breddeutdannelse innen fag som filosofi, kunsthistorie, engelsk og antropologi, blir karakterisert som unyttig luksus av ledende politikere. Det er teknologi som er fremtiden, og da trengs «technical skills», ikke «liberal arts».
Hvor kommer disse ideene fra?
Vel, det er gjerne de mest pengesterke næringsinteressene som roper høyest. Det blir gjentatt og gjentatt at vi har et realfagsproblem, og at studentenes studiepreferanser ikke er i samsvar med næringslivets behov. Men har vi virkelig å gjøre med en markedssvikt her?
Deler av næringslivet kan ha en kortsiktig interesse av et stort tilfang av realister og ingeniører. Hvorvidt det er samfunnsøkonomisk riktig å prioritere realfag fremfor samfunnsfag og humaniora, er imidlertid mindre klart.
Det vil også alltid være en spenning mellom det den enkelte bedrift vil ha, og det samfunnet er tjent med. Bedrifter vil ha spesifikk human kapital, studenter som er klare til å gå rett inn og løse oppgaver i deres bedrift. Men det kan være i studentenes og samfunnets interesse og bygge generell human kapital. Kunnskap som kan brukes bredt – både i offentlig sektor og i bedrifter som enda ikke er etablert.
Myndighetene må være oppmerksomme på at næringsinteressers rop om relevans ikke nødvendigvis er i samfunnets interesse.
USA er selv et godt eksempel på at breddeutdannelser og satsing på klassiske dannelsesfag ikke har stått i veien for utviklingen av en særdeles innovativ og dynamisk økonomi. Som Harvard-økonomene Claudia Goldin og Lawrence Katz har påpekt, skilte USA seg tidlig fra Europa ved å satse på masse¬utdannelse og bredde fremfor tekniske eliteutdannelser. De argumenterer med styrke at det nettopp er denne bredden både i fag- og studenttilfang som bidro til den økonomiske og akademiske suksessen USA opplevde utover 1900-tallet. Tilbudet av høyt utdannet arbeidskraft med klassisk skolering var stort sett alltid høyere enn det umiddelbare behovet, men den nye arbeidskraften skapte nye arbeidsplasser.
USA har heller aldri vært i nærheten av å score høyest på internasjonale tester i matematikk og tekniske fag, men har like fullt vært i førersetet for teknologiske og forretningsmessige innovasjoner. Det er nemlig, som Fareed Zakaria insisterer på i boken «Defense of a Liberal Education», ikke evnen til å lage de billigste mikroprosessorene som er avgjørende, men snarere evnen til å forstå menneskets og samfunnets behov.
I en verden hvor teknologien er i ferd med å bli selvgående, og hvor kunstig intelligens og robotisering setter menneskene på sidelinjen, kan menneskene slå tilbake ved å dyrke sine komparative fortrinn. Det er ikke å regne vi er best på, det kan maskinene gjøre. Det er snarere vår evne til å føle, til å fortelle historier, til å prioritere problemstillinger og til å fortolke verden rundt oss som skiller oss fra robotene. Hvis du vil unngå at jobben din blir robotisert, må du derfor satse på kreativ og sosial kompetanse, viser flere analyser. Teknologer uten innsikt i humaniora og samfunnsfag er lite verd.
Det er derfor et tankekors at utdannelsesløpene blir stadig mer spesialiserte. I dag kan en bli master i hva som helst uten å kjenne andre universitetsfag enn sitt eget.
Selv var jeg heldigvis nødt til å studere andre fag før jeg begynte på hovedfaget i samfunnsøkonomi. I dag fyller en opp hele løpet fra bachelor til master med spesialiserte økonomikurs. En blir kanskje bedre å regne, men noe går tapt på veien.
I møte med økonomistudentene er det ikke deres manglende tekniske ferdigheter som bekymrer, men snarere deres begrensede evne til å formulere – med ord – et forståelig økonomisk resonnement.
