EGNE ERFARINGER MED OG REFLEKSJONER OVER DE LAVERE FREKVENSER
På meg virker det som om bass er et tema som audiofile oftere vender tilbake til enn andre temaer. Er det fordi det er så lett å høre når de lavere frekvensene uteblir, eller er det fordi bass kan brukes til å skape imponerende effekter?
Bass har andre egenskaper enn høyere frekvenser. Det er umulig å lokalisere bass som ligger under ca. 100 Hz. Dette åpner opp muligheter for å bygge opp et system av bassmoduler som spiller opp til ca. det lokaliserbare området, ut fra tankegangen om at den lavfrekvente delen av frekvensreponsen glattes ut med en 1/n-faktor hvor n er antall bassmoduler. Å øke antall moduler i et lydsystem øker også kompleksiteten. Er det derfor DSP så kjapt kommer inn i bassdiskusjonen? DSP gjør det mulig å påvirke frekvensrespons, forsinke lydmodulenes lyd ut osv. Når man diskuterer bass, er det kanskje relevant å diskutere med seg selv om man ønsker å ha muligheten for et bassystem som er enkelt å manipulere og integrere med resten av anlegget?
Merk at hvis grensen for lokaliserbar lyd går ved ca. 100 Hz, så kan det være uheldig hvis bassmodulene går opp i 200 eller 300 Hz. Da forsøker man kanskje ubevisst å lokalisere bassene, noe som ødelegger lydopplevelsen (kan gi lyttetretthet). Merk at man heller ikke trenger bassignaler i stereo hvis man kutter frekvensen ved ca. 100 Hz. Mange innspillinger har allerede gjort dette valget på produksjonsbordet (dvs. at lavere frekvenser gjengis i mono), men det er enklere å lykkes med "holografisk" bass hvis frekvensene ikke går så høyt.
En annen ting som slår meg, er at tilførselen av et bassystem kanskje kan ende opp med å bli en form for kompromiss mellom rundstrålere og sweetspotsystemer? For hvis bassen flyter uanstrengt i hele rommet i et system som ellers er sweetspotorientert, er det kanskje ikke så rart at folk snakker om en holografisk virkning av å tilføre subber som holder seg under ca. 100 Hz?
For egen del er jeg glad for å ha muligheten til å bygge ut dagens system med et digitalt basert bassystem; dagens system tåler opptil 30 lydmoduler, hvilket ligger langt over mitt behov... Jeg snakket med en annen bruker av de samme høyttalerne jeg har, og ifølge ham førte to subber til at de eksisterende høyttalerne spilte enda bedre, mens tilførselen av bass ga åpenbare bidrag i de lavere frekvensene; han brukte ord som "svevende lyd", "holografisk" osv. Og denne erfaringen tror jeg er av generell relevans. Når subber blir noenlunde godt integrert med resten av systemet, vil man få mer ut av de eksisterende høyttalerne og et ekstra løft i tillegg fra subbene.
For øvrig tror jeg ikke det finnes noen fasit på dette området heller, men kanskje det er slik at subber hjelper mer i dårligere rom enn i bedre rom? I et fullgodt rom trengs kanskje ikke mer enn to fullverdige høyttalere, mens et dårlig rom vil ha litt mer å hente fra et bassystem ut fra 1/n-tankegangen?
Ellers har jeg inntrykk av at mange mener man bør opp i størrelse på bassdriverne når man tenker på å tilføre subber. Dvs. at man f.eks. bør opp i 12 tommer hvis hovedhøyttalerne har drivere på 8 eller 10 tommer. Av den grunn blir et bassystem ofte ruvende i dagligstuen.
Jeg har flere ganger lurt på hvorfor bass ofte blir et diskusjonstema blant lydinteresserte. Bass er åpenbart noe man kan imponere med, men da snakker vi ikke lenger om hifi. Hvis vi holder oss til hifi, så tror jeg bass kan sammenliknes med riktig balanse av salt i suppen. Hvis saltet uteblir, er det som om alle de andre nyansene i maten blir borte. Når saltet kommer til på riktig vis, er det som om alle de andre smakene åpner seg. Du trenger ikke kokkeutdannelse for å merke dette, og jeg tror riktig bassbalanse er en slik sak som vi med letthet kan identifisere i et anlegg - langt enklere enn om man bruker speakon eller bananer i kontaktene, sølv eller kobber i kablene.
