Hvis vi av trådtittelen kan avlede en diskusjon rundt temaet 'testing av hifiutstyr' helt generelt så kjenner vi jo ganske godt etter hvert hvordan det gjøres her på Bjerget og i mange andrepublikasjoner for så vidt. Journalisten/testeren tar inn et produkt til test over et stykke tid, man beskriver testobjektet, kanskje med litt historikk og referanser til tidligere modeller osv. Tekniske egenskaper ved objektet blir lagt fram for leseren i større eller mindre grad for leseren, samt testeren innledende kommentarer basert på disse. Etter hvert beskrives så testobjektets prestasjoner på lydsiden gitt det rom og anlegg det settes inn i. Her kan det så komme til second opinions fra andre som underbygger/utdyper testobjektets egenskaper på lydsiden.
Som leser skal man så evaluere dette og enten deretter si til seg selv; 'Dette var veldig godt skrevet og artig å lese, men lite relevant for meg og mitt anlegg da jeg ikke ser etter sånt utstyr nå'. Da er underholdningsfaktoren på mange måter det viktigste; god og variert språkbruk, gjerne med humor, selvironi og det hele, pluss lekre bilder. Og la det være klart, svært mye av dagens hifi er dritlekkert (for å bruke et uttrykk fra familiens tolvåring) og vi kjøper mer med øynene enn vi vil innrømme.
Eller man sier til seg selv; 'Det jeg nå leser, gjør det meg sikker nok på produktets egenskaper til at jeg tar telefonen og bestiller dette her, jeg er jo på utkikk etter noe sånt som dette.' Tar utgangspunkt i det (særskilt norske?) faktum at hifi til hjemlån er bare unntaksvis en mulighet. Man må kjøpe blindt, i hvert fall den som bor langt unna hifisjappene. Og da vil mange mene (jeg selv inkludert) at testene ikke alltid er tilstrekkelige.
Og det er der - altså etter hvilken målgruppe man tilhører - at problemene oppstår. All hifijournalistikk har gått fra å være knusktørre testomtaler med masse teknisk prat, målinger og grafer (jfr. gamle High Fidelity etc)- til å bli feelgood-artikler der man blir med på en kjapp runde i parken mens guiden entusiastisk peker og forteller. Gøyalt, men altså...
Jeg tror at hifiskribentene hadde gjort det lettere å få med alle sammen hvis de:
1. Konsekvent omtalte testobjektene ikke bare separat som selvstendig objekt, men også vurderte de
- opp mot andre tilsvarende objekter i samme klasse. Ikke alle, men noen som kan fungere som kjent standard slik at leseren kan forholde seg til forskjellene. Særlig klangbalanse/frekvensgang da dette er svært viktig for hvordan testobjektet skal forstås inn i egne vurderinger.
- etter hva slags rom og utstyr de passer til /ikke passer til, slik at leseren også her får noen veiledende råd.
2. Tonet ned adjektivbruken bittelite grann slik at man roer det hele ned litt og med det unngår loudness war og ekstrem kompresjon i artiklene. Av og til står jubelen i taket hele artikkelen til ende, men når man så begynner å se på det hele litt mer objektivt ja så blir det ål i oljefat; man får egentlig ikke tak på det man har lest. Positive sider smøres tjukt utover, mens eventuelle svakheter leses med lupe. En innskutt bisetning kan være det viktigste i hele artikkelen for den som skal kjøpe.
Det varierer stort mellom skribentene hvor i dette landskapet de ligger. Noen skribler i vei relativt usystematisk med digresjoner i alle retninger mens andre jobber mer systematisk og med en klar tanke for at leseren skal bruke dette til noe, ikke bare bli underholdt. I Fidelity varierer dette mye. Det kunne selvfølgelig vært strammet opp en del fra redaktøren, men da mistet man litt av sjarmen med de personlige stemmene. Andre blader holder generelt en mer rigid linje gjennom bladet.
Av norske skribenter synes jeg Gunnar Brekke gjør en svært god og grundig jobb i sine artikler, han våger å være konkret og klarer å kombinere mye god faktakunnskap med god og variert språkføring, Det gir også høy troverdighet for meg.
- dette skrevet i beste mening
