Hornfirmasjon avholdt 1. november 2017
Jeg skulle egentlig avlegge referat på torsdag fra min hornfirmasjonen i Slukoteket den 1. november, men tiden strakk ikke til.
Kanskje like greit. Hadde jeg skrevet på torsdag så hadde jeg fulgt opp ukas tidligere innlegg i denne tråden med ytterligere Muggendakt-meldinger, og det er gal fokus. I dag begrenser jeg meg til følgende: I 18-årsalderen hadde jeg noen Jehovas Vitner som et dusin ganger prøvde å løpe ned min låste utgangsdør i håp om verve et nytt medlem til de 144 000 utvalgte. Jeg sognet mer til Burzum enn Børudgjengen så forsøkene var fåfengte. Uansett, de to karene har etter det vært mitt indre bilde på standhaftighet (inn i det hinsides). Jeg fikk en ny referanse på det området på torsdag. Men nok om det.
Anyway, 1. november hadde jeg en kveld ledig i hovedstaden og var så heldig å få audiens på Høybråten. Jeg ble instruert om å ta banen til Furuset stasjon, og etter å ha battlet rhymes med Furuset Badboys i noen minutter kom Sluk meg til unnsetning i Draugen. Jeg fikk deretter en kort guidet tur gjennom de engere strøk av Høybråten før vi endte ved Casa del Sluk.
Inn døra og ned i dunkel belyst kjellerrom. Der satt allerede 2xJ. Jeg fikk sjefsstolen mens de to røslige karene flirende inntok hver sin stol på hhv. min venstre og høyre side. Jeg fikk umiddelbart opp noen skremmende bilder fra Pulp Fiction, men den som intet våger intet vinner.
Rommet var kledd med trebord på alle flater, og totalt uten remedier fra akustikkbransjen. Lyttestol relativt tett opp mot bakvegg (i det minste når en leser standardtekster om oppsett av lytterom). Racket stående rett frem mellom høyttalerne, lastet med musikkserver, dac, forsterker mm, men blottet for dsp-mirakelboks. Med andre ord sikker oppskrift på katastrofelyd.
På hver side av racket stod det to TUNGE Accuphaseforsterker, som drev slobene og jhornene. Gjennom hele lytteseansen – som tidvis var ganske party – tviler jeg på om jhornene noen gang fikk mer enn 2 watt inn. Slobene fikk etterhvert betraktelig mer, men mens vi lunket rundt på nivå litt over hva kona godtar, så var det aldri mer enn 10 watt inn på disse heller. Fantastisk!
Ved siden av Accuphasene står hornriggen med jhorn i bunn, Tad th4001Sluxtended over der og ET703 i topp. Utenfor der igjen står slobbene.
Det første som slo meg etter at Pulp Fiction-bildene var glemt, var at hornriggen faktisk er mer fysisk dominerende i synsfeltet enn slobene. Med andre ord er sjansen større for å få slobber inn i stua enn å få inn en hornrigg med jhorn i bunn. Liten og nett er kanskje ikke helt treffende, men gigantomatisk er de langt derifra.
Så hev 2xJ en av sine medbrakte favoritt jazzcder i spilleren og lyden begynte å strømme mot meg.
Merkelig.
Kødda de med meg?
Det var bass der, men den var liksom ikke der likevel.
Jeg måtte reise meg og lunke litt rundt, bare slik at jeg kunne komme meg fordekt bort til slobbene for å høre om det kom lyd ut av de.
Det var det i høyeste grad, og jeg kunne returnere til lyttestolen uten å drite meg ut med en «skru på slobbene»-forespørsel.
Poenget er at slobbene har en karakteristika som ofte brukes til å beskrive de beste diskanter: de gjengir alt de skal, korrekt og riktig, men uten lyter og unoter som gjør at de stikker seg ut/fram. Sømløs integrering med hornriggen.
Så var det dags for Sober med Tool. Det er en av mine favorittlåter hva angår fett bassriff.
Helsike!
Den sømløse, lytefrie bassgjengiveren smalt nå bassanslag mot meg så nyrestein ble forvandlet til silversand. Knyttneveslag som får George Foreman til å fremstå som Cecilia Brækhus. Balsam for både sjel og nyrer!
Men det stoppet ikke der.
Bassgjengivelsen var supernyansert, eller oppløst om du vil, og formidlet til lytteren de minste fargeforskjeller. Og det også da volumet ble skrudd ned på slutten av kvelden. Det er uvant for min del da jeg er vant til at det må litt volum til før bassen trer ordentlig frem i lyttebildet. Ikke slik her. Jeg vil tro det skyldes kombinasjon av linjekilde, lette membraner & kraftig motor, høy systemfølsomhet og slot loading. Igjen: fantastisk!
Det siste jeg skal meddele fra en uovertruffen lytteopplevelse, er hvorledes både slob og hornriggen integrerte seg i rommet uten unoter av noe slag. (Jeg regner da ikke med spjellet på lufteventilen som startet å smelle litt da vi var oppe i hundreogsatanshøyt db på et testkutt...). Det var i mine ører verken iøynefallende førstepunktsrefleksjoner fra hornriggen eller romnoder trigget av bassen. Det siste skal være fysisk umulig, og skyldes nok heldige dimensjoner på rommet, samtidig som retningsbestemt bass trigger færre noder enn omniutstrålende. Sammenholdt med formålstjenlig plassering av slobene i rommet har Sluk skapt en match made in heaven.
For min del er løpet kjørt hva angår bass: Får jeg meg et ordentlig lytterom, så er det slob jeg skal spare til.
Ellers var det en veldig hyggelig kveld i særs godt selskap. Kaffe i standsmessige krus, Sluks beste bakst, 2xJ lett headbangende til musikken og prat om akkurat så mye og lite som en ordentlig boys-night skal være. 2xJ måtte trekke seg tilbake rundt kl 23, hvilket i seg selv er imponerende sent til å være ham (8)). Selv okkuperte jeg lyttestolen til rundt 0030, hvoretter gode allmektige Sluk kjørte meg helt ned til hotellet i sentrum! Hvilken service! Hvilken god drøs! Eneste som manglet for en fullendt kveld var happy ending, men jeg var så full av inntrykk at det var ingen tanker i de baner uansett.
Jeg takker dere, Jan & Jan, for en feiende flott kveld og inntreden i de voksnes rekker via denne hornfirmasjonen!
Så da er det bare å spare.