Å komme til "nokpunktet"
Hei folkens, god jul til alle her inne!
Selv befinner jeg meg nå endelig østafjells. Kjæresten og jeg har dratt til foreldrene mine på Høvik utenfor Oslo for å feire jul. Hyggelig og stas. I dag ligger jeg langflat på sofaen og prøver å prosessere maten og alkoholen fra i går.
Siden det er jul og gave- og overflods-tid har jeg gjort meg noen tanker om dette med hifi, og når man kommer til et punkt som er bra nok for en selv. Dette året har jeg jo brukt mer penger på lyd og høyttalere enn jeg i mine villeste fantasier trodde jeg ville gjøre noen gang. Salige Per Fugelli snakket i blant om noe han kalte "nokpunktet": Å komme til et punkt i livet der man bare er fornøyd, og synes at man har det man trenger, uten å tenke at man egentlig skulle hatt, gjort eller vært noe helt annet. Gjelder noe slikt også for hifi og musikkgjengivelse?
------------
Det finnes jo ulike idrettsgrener innen denne hobbyen. Noen er opptatt av utstyr og liker å kjøpe highend-bokser. Noen liker å skape og bygge selv. Noen prøver å se hvor langt det i det hele tatt er mulig å komme når det gjelder virkelighetstro gjengivelse av lyd, og har mega-rigger i dedikerte lytterom som man endevender med akustiske remedier. Jeg har sans for alle tilnærmingene, egentlig. Men så er vi vel noen som i hvert fall innbiller oss selv at det er musikkgjengivelse og musikkglede vi er aller mest interessert i?
Problemet med denne siste tilnærmingen er jo at et anlegg ikke trenger å være så ekstremt bra for at man skal få store musikalske opplevelser ut av det. Jeg mener, mange mennesker hører på musikk fra de innebygde høyttalerne i iPaden sin, og er fornøyd med det!
Jeg har lurt på hva som er "nokpunktet" for meg når det gjelder musikkgjengivelse. Jeg har nok blitt litt miljøskadet av hifien, for i økende grad er det umulig for meg å få store musikalske opplevelser av ting som enkle bluetooeth-høyttalere, dårlige soundbars, osv. Mange av mine musikkinteresserte venner har derimot null problem med å digge musikk fra dårlige bluetooth-høyttalere!
------------
Men hva er "nok" for meg, da? Både jeg og foreldrene mine har sonos-oppsett. Hjemme hos meg, på kjøkkenet, spiller et par med play:1 i stereo sammen med en Sonos sub, romkorrigert med Trueplay-funksjonen til Sonos. For meg er dette faktisk "nok" på en god del musikk. Spesielt gjelder det på moderne elektronisk studiomusikk, der jeg ikke har noen akustiske referanser å sammenlikne med. På slik musikk synes jeg egentlig sonos-oppsettet spiller godt nok til at jeg blir dratt inn i musikken.
Hos foreldrene mine er det derimot funksjonalitet som står i høysetet. Sonos-høyttalerne spiller i mono i ulike rom, og mamma har plassert dem der de er minst synlige. Det gjør at lyden ikke får spesielt gode forhold, selvfølgelig. Lyden her er langt under mitt "nokpunkt". Så når jeg er her merker jeg at jeg ikke får like mye lyst å sette på musikk som når jeg er hjemme.
Der jeg ennå ikke har kommet til nokpunktet, langt derifra, er når det kommer til klassisk og akustisk musikk sånn generelt. Jeg synes nesten aldri at stereo høres like engasjerende ut som levende akustisk musikk. Antakelig er det fordi jeg har vært omgitt av akustisk musikk nesten hele livet, og derfor synes at stereo blir en blek kopi i forhold. Elektronisk studiomusikk, derimot, blir uansett noe helt annet, så da godtar jeg lettere hva jeg hører.
--------------
Og det er jo derfor jeg har bestilt morrison-rundstrålerne... Ut fra et håp om at de skal gi meg en realistisk illusjon av akustisk musikk som jeg blir fornøyd med. Kommer Olav2 til nokpunktet i 2018? Følg med følg med!
Det ble noen filosofiske tanker på helligdagen. Kos dere videre i romjulen folkens!
Haha
