Riise og Giske - sakene er vel ganske like på mange områder, ikke identiske men mer like enn forskjellige. Begge har holdt på med ubekvem adferd i årevis og nå endelig ble det en bråstopp for dem begge.
Mens Riise er ute i kulden og en ikke-person og helt uten politisk fremtid, er Giske fremdels sett på som en lederkandidat av store deler av partiet.
Det mer enn noe, illustrerer forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre.
Helt korrekt, men kanskje ikke på den måten som er åpenbar. Det forteller oss ikke bare om hvor etisk eller moralsk avgjørelsen om å gjøre Tonning Riise politisk død er, det handler minst like mye om Høyres lederkompleks. I partiet som spiser sine ledere vil selvfølgelig ikke en som har satt partiet i forlegenhet noen framtid, det skal mindre til enn det for å falle fra høyden i Høyre.
Og den kulturen blir nå det som berger Høyre delvis ut av knipen. Det ville vært rart hvis ikke akkurat Høyre levde opp til sitt renomme som partiet som spiser sine ledere. Erna har med sin suksess fått oss til å glemme det. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om akkurat den kulturen i Høyre, men den er ikke entydig gal i alle fall. Arbeiderpartiet har alltid hatt fraksjoner, det at de kvittet seg med kommunistene på tyvetallet var bare en foreløpig fred innad. Av den grunn vil sjelden hele partiet stille seg bak avgjørelsen om å kvitte seg med en leder. For støttespillere til en fallen leder er ikke hans latinske politiske figur så alvorlig at det bør ekskludere ham fra politikken. For han minner mest om en klassisk politiker fra Frankrike, Italia og Spania har det slått meg. Og hadde han vært president i Frankrike på åtti- og nittitallet hadde få hevet et øyebryn.
Forøvrig synes jeg ingen av de to burde ekskluderes fra partiene sine. Jeg husker fra åttitallet at noen partier hadde og noen hadde ikke eksklusjonsparagraf. Frp og AKP hadde i alle fall, SV og Venstre hadde ikke. Og det som var litt morsomt på åttitallet var at det var tilfeller av infiltrasjon av ungdomspartier. Både Rød Ungdom og Unge Høyre ble fersket i det, uten at det betydde noe annet enn litt lattermilde reaksjoner. Jeg synes faktisk eksklusjonsparagrafer er en uting, de er lette å misbruke for partieiere. Vi har da også sett at de partiene som er kjent for å ha en slik paragraf har en historie med å skyve uønskede grupperinger ut i kulden, enten de har vært klassefiender eller løse kanoner på dekk.
Hva skal isåfall ligge til grunn for en eksklusjon? Vi kan lett se for oss at klassefiender var viktige å bli kvitt for det halvt hemmelige AKP når vi tar på oss actionfilmbriller, men hva skal være grunnlag i andre partier som stoler på det parlamentariske system? Moralkode og etikk? Jeg gjør min flid for å unngå uetiske handlinger, men moralen min er på nivå med... vel, det vil jeg helst ikke ut med. Men jeg sikter ikke til politikere eller Harvey Weinstein. Er jeg trygg for eksklusjon i et mainstream-parti? Skulle jeg være uheldig å få et forelegg for en joint eller for stor fart i tettbygd strøk, er jeg innafor? Etikk hører hjemme i politikken, moral likeså, men i måtelige mengder. Og i alle fall i politisk posisjonering.
Nei, eksklusjonsparagrafer bør ikke være noe partiene bruker. Å fortsatt være medlem i et parti etter å ha bæsja på leggen så mye at det ikke kan repareres bør ikke være en umulighet. Et Mitterand-scenario er svært lite sannsynlig i Norge, akkurat som at en norsk Jeltsin også er utenkelig. Slikt regulerer seg selv nå som vi snart blir vant med at dører sparkes åpne hele tiden.
