T
TT.
Gjest
Litt morosamt at på Tidal under Masters: New Arrivals, ligger Hotel California ![Roll eyes :rolleyes: :rolleyes:]()
Midt i bildet
Midt i bildet
|
Om denne listen er komplett, er det ca 4500 titler nå.Dette minner meg om VHS vs BetaMax. VHS vant fordi de kunne levere nok «software», selv om BetaMax var bedre. Jeg gir blaffen i om noen tjener seg rik på bedre lydkvalitet, men som nevnt, utvalget av musikk er alt for dårlig. Man blir lei av Hotel California etter noen runder...... og jeg er av den oppfatning at Meridian og utviklerne av MQA vil tjene noen penger ved å koke suppe på et par spiker...Jeg er av den oppfatningen at MQA låter bra, problemet er at utvalget av musikk er for skrint
10.416 Master-album får jeg opp i Aurender sin app i hvert fall.Om denne listen er komplett, er det ca 4500 titler nå.Dette minner meg om VHS vs BetaMax. VHS vant fordi de kunne levere nok «software», selv om BetaMax var bedre. Jeg gir blaffen i om noen tjener seg rik på bedre lydkvalitet, men som nevnt, utvalget av musikk er alt for dårlig. Man blir lei av Hotel California etter noen runder...... og jeg er av den oppfatning at Meridian og utviklerne av MQA vil tjene noen penger ved å koke suppe på et par spiker...Jeg er av den oppfatningen at MQA låter bra, problemet er at utvalget av musikk er for skrint
https://docs.google.com/spreadsheet..._uzxfBqhXrPuXh3USOjvuztYg/edit#gid=1176054952
Again, the telling component was that the MQA decoded recording did sound a little "clearer" and more "sparkly" - perhaps more accented with the percussion hits and cymbal trails. As previously mentioned, it was similar to a TV where the rendering seemed "sharper" in terms of local contrast enhancement with the MQA file. I think one could say there seemed to be more "air", maybe like adding a little 10kHz boost kind of effect. As I had expressed before, I'm not sure whether this subjective effect would be universally considered to be "better". The PCM 24/192 sounded very smooth and natural already.
Godt spørsmål. Mine ører gir opp rundt 17 kHz, men hififolk mener jo at det som er over kan fornemmes. Hvilket organ som brukes til å fornemme dette vet jeg ikke, men vi menn tenker jo ofte med pikken så kanskje vi fornemmer lyd over det hørbare med samme organ?Er et støygulv over 50kHz særlig hørbart?![]()
Baluba, du skriver at det å «teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare vei».Hvis vi vet at det gir oss høyere støygulv så står det i motsetning til en av de store fordelene høyoppløste formater gir oss. Jeg gidder ikke etterprøve påstanden din her. Men støygulv er ikke alt, og matematisk så kan det ikke være så ille i praksis som det hevdes når 14 bit nevnes. Om det skulle tilsvare 18 til 20 bit i praksis så er det i alle fall ikke så ille som noen vil ha det til. Men ingenting tilsier at det høyere støygulvet er noe stort problem for oppløsningen heller hvis vi skal forholde oss til kjente eksempler som Fairytales.
Snart er jeg østpå igjen, og da gleder jeg meg til å besøke Evo II og høre effekten av utpakking i DAC. Utpakking i app anser jeg for å være et for stort kompromiss til å felle dommer, så jeg avventer til jeg har hørt MQA i full glory. Evo II er ganske tydelig på at det låter bedre, men så har han kanskje en mer vellydende strømmeløsning som drar større nytte av MQA enn det mange andre har. At streamere kan låte forskjellig er noe mange nekter for, men de støtter sjelden sine påstander med reelle lytte-eksempler. Faktisk har jeg vel aldri lest om noen som har testet high end-streamere og kommet med den påstanden i etterkant.
Som skrevet så har jeg ingen sterke meninger om MQA, og jeg mener at de som har sterke meninger er på tynn is når det kommer til den faktiske lydkvaliteten og ikke målinger. Jeg har såpass pragmatiske meninger om MQA at jeg holder døren på gløtt både for at det er bedre og dårligere enn Redbook. Men påstanden om en reell oppløsning på 14 bit er ekstrem, og jeg har liten til ingen tro på at det stemmer i praksis. Jeg tror sannelig debatten om MQA er den eneste debatten jeg har lest om hifi som nesten utelukkende baserer seg på etiske problemstillinger/politikk og teoretisering om lyden. Fremdeles er det svært få her inne som har rapportert hvordan en high end-streamer og DAC-løsning faktisk låter i praksis, den eneste jeg kan komme på er Evo II.
Å teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare vei, for vi ser at komponenter som har vidt forskjellig teori bak seg objektivt sett er jevnbyrdige selv om de låter forskjellig. Jeg vet at mange her inne tror at deres geniale forsterkere låter bedre enn alt annet, i alle fall det som er andre topologier etc. Bevissthet rundt faktumet at alt er kompromisser er selvsagt tilstedeværende, men selvbildet forteller oss at det bare er vi/jeg som har gjort de riktige prioriteringene innenfor budsjett og fysiske begrensninger. Derfor faller jeg av diskusjonene i mange tilfeller. Jeg leser daglig at folk hevder at det og det prinsippet er overlegent på de viktige disiplinene, og bla bla bla.
Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd. Det er klart at da jeg satt i studio for å mastre en utgivelse så satt jeg der og bestemte hvordan dette skal låte rundt omkring. Når du sitter der og gjør den handlingen der så har man ingen pretensjoner om hva som låter best, man skal forsøke å skape det som låter best. Og det varierer hvilke teknologiske valg jeg har foretatt ut fra hvilken sound jeg ønsker å skru. Skal jeg bruke transistormikseren eller rørstripen til opptak? Hvilken mikrofon vil fungere best til den stemmen og det instrumentet? Det finnes ingen svar som alle studioteknikere kan skrive under på kollektivt i slike valg. Noen foretrekker det ene, noen det andre. En mikrofon som Zappa foretrakk til vokal i studio kan være noe helt annet enn det en som ikke er like ekstrem på nærmikrofoni velger.
Slik er det på lang vei med hifi også. Karakteristikker er forskjellige, de må kløktig settes sammen for å oppnå det resultatet du ønsker. Og to vidt forskjellige tekniske løsninger som gjerne måler vidt forskjellig mht støy vil kunne gjengi musikk med samme realisme sålenge ingen av dem har tydelige avvik i linearitet eller sterkt nedsatt dynamikk. I hele den avanserte kjeden fra mikrofonen ble satt opp i studio en dag i 1969 via studio til våre anlegg som er forhåpentligvis nøye balanserte av oss selv bidrar til resultatet. Jeg kan love at ikke alle spor i en multitrack har samme støygulv, på noen spor brukes gjerne en klassisk rørkompressor mens på andre spor foretrekkes en hypermoderne digital kompressor. Jeg vekslet personlig mellom digital Yamaha på enkelte spor, en ART rørkompressor på andre spor. I de fleste tilfeller foretrakk jeg den siste, selv om den digitale fra Yamaha var teoretisk bedre og lettere tilgjengelig på alle spor som en del av DSP Factory-interfacet jeg brukte.
Det er grunnlaget for mine holdninger til en trofasthet til mine foretrukne prinsipper, for jeg vet av praksis at de ikke alltid holder vann. Oppløsning sier oss i og for seg endel. Det samme gjør støygulvet, som er en av de fordelene ekte 24 bit gir. Men når resultatet strømmer ut av høyttalerne så er det ikke de tørre fakta som forteller oss hvor realistisk lyden er i praksis. Hvis jeg skal gå et par år tilbake i tid så spilte jeg på KEF, et par som hadde fulgt meg gjennom noen få forsterkerbytter. Det er hevet over enhver tvil om at den forsterkeren som summa summarum målte dårligst skapte mest realisme. Etter studiotiden hadde jeg vansker for å finne tilbake til hifi-lykken, men først etter å ha skiftet to ganger (til reserverforsterkeren jeg spiller på akkurat nå) opplevde jeg en realisme som engasjerte meg igjen. Og de tidligere forsterkerne var ikke noe billig dritt heller, blant annet en dyr integrert fra Sansui fra midten av nittitallet. Med akkurat de høyttalerne ble det enda mer realistisk da jeg byttet for tredje gang, også innenfor samme teknologi men med betydelig mer kraft. Med dagens høyttalere i Krypten så er jeg usikker på hvilken av de to som låter mest realistisk, det avhenger nok av hvilket lydtrykk jeg ønsker å oppnå.
Det var ikke naturlig for meg å tenke svarthvitt i studio, en slik filosofi passer kun for de som har en kompromissløs lydsignatur. Og akkurat det samme gjelder nå som jeg er en vanlig musikklytter, svarthvitt tankegang i søken på løsninger er heller ingen løsning for meg i alle fall. Når jeg tester ut alternativer og ting som jeg har i hus så er det ikke med det utgangspunktet at jeg har behov for å få bekreftelse på mine teorier, og dermed rettferdiggjør mine investeringer. Et slikt utgangspunkt er meningsløst for meg. Ønsketenkninger er rett og slett ikke meg, jeg er litt for teknisk pragmatisk til å ha glede av slikt, og forfengelighet er et fremmedord for meg siden lyd har vært mye mer enn en hobby i store deler av mitt liv. Hadde jeg hatt den innstillingen mange har til hifi når jeg jobbet i studio så hadde jeg aldri klart å få til det jeg fikk til, dogmer er ubrukelige hvis de ikke gir det resultatet kunden ønsker seg.
Ok, nå skal jeg avslutte dette som sikkert har vært et langt gjesp for mange. Det eneste jeg ønsket å formidle er at det høy realisme oppnås på forskjellige måter, med forskjellige virkemidler, og det er utelukkende øret som til slutt forteller om noe er realistisk eller ikke. Og siden vi vektlegger forskjellige disipliner individuelt så er det litt vel selvhøytidelig å påstå at det mine ører forteller meg er realistisk er mer realistisk enn det dine ører forteller deg. Målinger kan kun tillegges stor vekt i en slik sammenheng hvis det ene valget innebærer for mye avvik, og dermed mister sin realisme. Når vi overfører den viten til MQA så betyr det at jeg stiller døren vidt åpen for muligheten for at de ofrene MQA utgjør i lyden kan være verdt prisen for å få de fordelene total kontroll over fase og tidsdomenet gir.
Siden distribusjon ikke lenger er avhengig av infrastruktur og framstilling av fysiske medier ser jeg ingen grunn til at ikke MQA kan eksistere side om side med Redbook og ekte 24 bit og DSD. Det beste jeg har hørt av digital lyd er vanlig 24 bit og DSD. Personlig holder jeg en knapp på DSD og DXD, med 24 bit som en nesten umerkelig toer. Forskjellene er så marginale at budsjett avgjør mer enn format når jeg velger DAC. Hvor jeg plassere MQA i forhold til Redbook vil jeg vente med å mene noe om framt til jeg har hørt det demonstrert i et anlegg som yter begge formatene rettferdighet, så Evo here I come.![]()
Jeg kan rapportere hvordan en high-end DAC låter i praksis. Meridian 218 med DSP7200SE høyttalere gir full dekoding. Kjører Roon/Tidal på Mac Pro. Nå tenker nok noen: "Se der ja, han er hjernevaska av Meridian." Til det kan jeg si. Ingen fare, jeg har ikke gifta meg med Meridian. Kun kjøpt noen produkter derfra. Tilfeldigvis, faktisk.Fremdeles er det svært få her inne som har rapportert hvordan en high end-streamer og DAC-løsning faktisk låter i praksis, den eneste jeg kan komme på er Evo II.
På Gearslutz er det så å si ingen lydingeniører som vil forsvare MQA:Men altså, pr def. så er det ingen forskjell rent lydmessig, eller er MQA enda dårligere? Kan være greit å vite før jeg legger sjela min i å lete etter «gull» som egentlig ikke finnes. Og ja, om dere er i tvil, jeg MÅ ha det inn med teskje
Ok, men jeg har allerede tatt valget...På Gearslutz er det så å si ingen lydingeniører som vil forsvare MQA:Men altså, pr def. så er det ingen forskjell rent lydmessig, eller er MQA enda dårligere? Kan være greit å vite før jeg legger sjela min i å lete etter «gull» som egentlig ikke finnes. Og ja, om dere er i tvil, jeg MÅ ha det inn med teskje
https://www.gearslutz.com/board/mastering-forum/1171365-mqa-discussion-denver-rmaf.html
Lydingeniører faller inn i kategorien «trente lyttere». De er med i produksjonen av den lyden vi hører på.
Når lydingeniører ikke vil ha MQA, kan man jo spørre seg hvorfor enkelte lyttere føler de trenger det.
Leste du det du siterer meg på her? Du har jo selv gjentatt ordene "eneste gangbare vei", og med det viktigste ordet (i kursiv for å gjøre det enkelt) så står ingenting du skriver etter sitatet i motsetning til det. Dette er det rareste halmstrået du har grabbet. På grunn av akkurat den setningen du selv skriver istedenfor cut & paste betyr jo nettopp det, at også teoretisering har ført til det du beskriver. Men i lyd så kan du også bruke praksis gjennom å faktisk gjøre ting. I studio har vi mange teorier, men det er ikke alle som passer i alle anledninger. Noen ganger må det tenkes ut av boksen, og noen ganger må til og med det teoretisk riktige forlates for å få best resultat. Derfor trekker jeg fram analogiene til produksjon av musikk.Baluba, du skriver at det å «teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare Levei».Hvis vi vet at det gir oss høyere støygulv så står det i motsetning til en av de store fordelene høyoppløste formater gir oss. Jeg gidder ikke etterprøve påstanden din her. Men støygulv er ikke alt, og matematisk så kan det ikke være så ille i praksis som det hevdes når 14 bit nevnes. Om det skulle tilsvare 18 til 20 bit i praksis så er det i alle fall ikke så ille som noen vil ha det til. Men ingenting tilsier at det høyere støygulvet er noe stort problem for oppløsningen heller hvis vi skal forholde oss til kjente eksempler som Fairytales.
Snart er jeg østpå igjen, og da gleder jeg meg til å besøke Evo II og høre effekten av utpakking i DAC. Utpakking i app anser jeg for å være et for stort kompromiss til å felle dommer, så jeg avventer til jeg har hørt MQA i full glory. Evo II er ganske tydelig på at det låter bedre, men så har han kanskje en mer vellydende strømmeløsning som drar større nytte av MQA enn det mange andre har. At streamere kan låte forskjellig er noe mange nekter for, men de støtter sjelden sine påstander med reelle lytte-eksempler. Faktisk har jeg vel aldri lest om noen som har testet high end-streamere og kommet med den påstanden i etterkant.
Som skrevet så har jeg ingen sterke meninger om MQA, og jeg mener at de som har sterke meninger er på tynn is når det kommer til den faktiske lydkvaliteten og ikke målinger. Jeg har såpass pragmatiske meninger om MQA at jeg holder døren på gløtt både for at det er bedre og dårligere enn Redbook. Men påstanden om en reell oppløsning på 14 bit er ekstrem, og jeg har liten til ingen tro på at det stemmer i praksis. Jeg tror sannelig debatten om MQA er den eneste debatten jeg har lest om hifi som nesten utelukkende baserer seg på etiske problemstillinger/politikk og teoretisering om lyden. Fremdeles er det svært få her inne som har rapportert hvordan en high end-streamer og DAC-løsning faktisk låter i praksis, den eneste jeg kan komme på er Evo II.
Å teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare vei, for vi ser at komponenter som har vidt forskjellig teori bak seg objektivt sett er jevnbyrdige selv om de låter forskjellig. Jeg vet at mange her inne tror at deres geniale forsterkere låter bedre enn alt annet, i alle fall det som er andre topologier etc. Bevissthet rundt faktumet at alt er kompromisser er selvsagt tilstedeværende, men selvbildet forteller oss at det bare er vi/jeg som har gjort de riktige prioriteringene innenfor budsjett og fysiske begrensninger. Derfor faller jeg av diskusjonene i mange tilfeller. Jeg leser daglig at folk hevder at det og det prinsippet er overlegent på de viktige disiplinene, og bla bla bla.
Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd. Det er klart at da jeg satt i studio for å mastre en utgivelse så satt jeg der og bestemte hvordan dette skal låte rundt omkring. Når du sitter der og gjør den handlingen der så har man ingen pretensjoner om hva som låter best, man skal forsøke å skape det som låter best. Og det varierer hvilke teknologiske valg jeg har foretatt ut fra hvilken sound jeg ønsker å skru. Skal jeg bruke transistormikseren eller rørstripen til opptak? Hvilken mikrofon vil fungere best til den stemmen og det instrumentet? Det finnes ingen svar som alle studioteknikere kan skrive under på kollektivt i slike valg. Noen foretrekker det ene, noen det andre. En mikrofon som Zappa foretrakk til vokal i studio kan være noe helt annet enn det en som ikke er like ekstrem på nærmikrofoni velger.
Slik er det på lang vei med hifi også. Karakteristikker er forskjellige, de må kløktig settes sammen for å oppnå det resultatet du ønsker. Og to vidt forskjellige tekniske løsninger som gjerne måler vidt forskjellig mht støy vil kunne gjengi musikk med samme realisme sålenge ingen av dem har tydelige avvik i linearitet eller sterkt nedsatt dynamikk. I hele den avanserte kjeden fra mikrofonen ble satt opp i studio en dag i 1969 via studio til våre anlegg som er forhåpentligvis nøye balanserte av oss selv bidrar til resultatet. Jeg kan love at ikke alle spor i en multitrack har samme støygulv, på noen spor brukes gjerne en klassisk rørkompressor mens på andre spor foretrekkes en hypermoderne digital kompressor. Jeg vekslet personlig mellom digital Yamaha på enkelte spor, en ART rørkompressor på andre spor. I de fleste tilfeller foretrakk jeg den siste, selv om den digitale fra Yamaha var teoretisk bedre og lettere tilgjengelig på alle spor som en del av DSP Factory-interfacet jeg brukte.
Det er grunnlaget for mine holdninger til en trofasthet til mine foretrukne prinsipper, for jeg vet av praksis at de ikke alltid holder vann. Oppløsning sier oss i og for seg endel. Det samme gjør støygulvet, som er en av de fordelene ekte 24 bit gir. Men når resultatet strømmer ut av høyttalerne så er det ikke de tørre fakta som forteller oss hvor realistisk lyden er i praksis. Hvis jeg skal gå et par år tilbake i tid så spilte jeg på KEF, et par som hadde fulgt meg gjennom noen få forsterkerbytter. Det er hevet over enhver tvil om at den forsterkeren som summa summarum målte dårligst skapte mest realisme. Etter studiotiden hadde jeg vansker for å finne tilbake til hifi-lykken, men først etter å ha skiftet to ganger (til reserverforsterkeren jeg spiller på akkurat nå) opplevde jeg en realisme som engasjerte meg igjen. Og de tidligere forsterkerne var ikke noe billig dritt heller, blant annet en dyr integrert fra Sansui fra midten av nittitallet. Med akkurat de høyttalerne ble det enda mer realistisk da jeg byttet for tredje gang, også innenfor samme teknologi men med betydelig mer kraft. Med dagens høyttalere i Krypten så er jeg usikker på hvilken av de to som låter mest realistisk, det avhenger nok av hvilket lydtrykk jeg ønsker å oppnå.
Det var ikke naturlig for meg å tenke svarthvitt i studio, en slik filosofi passer kun for de som har en kompromissløs lydsignatur. Og akkurat det samme gjelder nå som jeg er en vanlig musikklytter, svarthvitt tankegang i søken på løsninger er heller ingen løsning for meg i alle fall. Når jeg tester ut alternativer og ting som jeg har i hus så er det ikke med det utgangspunktet at jeg har behov for å få bekreftelse på mine teorier, og dermed rettferdiggjør mine investeringer. Et slikt utgangspunkt er meningsløst for meg. Ønsketenkninger er rett og slett ikke meg, jeg er litt for teknisk pragmatisk til å ha glede av slikt, og forfengelighet er et fremmedord for meg siden lyd har vært mye mer enn en hobby i store deler av mitt liv. Hadde jeg hatt den innstillingen mange har til hifi når jeg jobbet i studio så hadde jeg aldri klart å få til det jeg fikk til, dogmer er ubrukelige hvis de ikke gir det resultatet kunden ønsker seg.
Ok, nå skal jeg avslutte dette som sikkert har vært et langt gjesp for mange. Det eneste jeg ønsket å formidle er at det høy realisme oppnås på forskjellige måter, med forskjellige virkemidler, og det er utelukkende øret som til slutt forteller om noe er realistisk eller ikke. Og siden vi vektlegger forskjellige disipliner individuelt så er det litt vel selvhøytidelig å påstå at det mine ører forteller meg er realistisk er mer realistisk enn det dine ører forteller deg. Målinger kan kun tillegges stor vekt i en slik sammenheng hvis det ene valget innebærer for mye avvik, og dermed mister sin realisme. Når vi overfører den viten til MQA så betyr det at jeg stiller døren vidt åpen for muligheten for at de ofrene MQA utgjør i lyden kan være verdt prisen for å få de fordelene total kontroll over fase og tidsdomenet gir.
Siden distribusjon ikke lenger er avhengig av infrastruktur og framstilling av fysiske medier ser jeg ingen grunn til at ikke MQA kan eksistere side om side med Redbook og ekte 24 bit og DSD. Det beste jeg har hørt av digital lyd er vanlig 24 bit og DSD. Personlig holder jeg en knapp på DSD og DXD, med 24 bit som en nesten umerkelig toer. Forskjellene er så marginale at budsjett avgjør mer enn format når jeg velger DAC. Hvor jeg plassere MQA i forhold til Redbook vil jeg vente med å mene noe om framt til jeg har hørt det demonstrert i et anlegg som yter begge formatene rettferdighet, så Evo here I come.![]()
Redbook-formatet ble lansert i 1980 basert og har vist seg å fungere fint i ettertid.
Ellers presenterte Alec Reeves PCM-formatet for gjengivelse av lyd allerede i 1937, lenge før datamaskinene kom. PCM var med andre ord pur teori i mange tiår.
At vi kan gjengi lyd med høy troverdighet, high fidelity, er noe vi kan takke forskere for; forskere som forsto at det ikke er noen motsetning mellom god teori og praksis. Jeg synes forskere fortjener mer honnør i hifi enn de ofte får i audiofile kretser.
Ok, det gav litt mer fornuft. Orket ikke gå tilbake og lese artikkelen. Men hvorfor i all verden lage så mye oppstyr rundt noe som nesten ikke finnes? Jeg har personlig kun spilt to som opprinnelig var 16 bit. Alle de andre har vært basert på analog master eller 24 bit. Hvorfor blir hele teknologien avvist som 13-14 bit når det kun dreier seg om en marginal mengde utgivelser som rammes av dette? Det blir ekstremt tendensiøst, og minner litt mye om forsiden til Resett.Formodentlig. Det understreker jo det tussete i å forsøke å gjengi ultrasoniske frekvenser ved å gi avkall på oppløsning i det beviselig hørbare området, samtidig som man øker støygulvet i øverste del av audiobåndet og like over. Jeg mener, huh?
Archimago mener at støygulvet på MQA-versjonen ovenfor tilsvarer oppløsningen ved ca 16 bits med 2 bits dither (noise shaping), omtrent som en OK red book CD. Som baluba viste opptar det båndbredde tilsvarende 20 bits ved 44.1 kHz. Jeg ser ikke poenget.
De 13-14 bits i trådtittelen oppstår hvis man starter med et 16-bits opptak i stedet for et 24-bits og igjen ofrer de to-tre minst signifikante bits for å legge inn "autentisering" i stedet for musikksignal.
Det kan ingen andre enn de med riktig utstyr svare for, og da gjerne de med det beste utstyret for utpakking av MQA. Du vil ikke få noen klare svar fra andre enn Evo II, så sett deg i Audi-en og kjør den lille turen over til hans lytteloft og avgjør selv. Du har god nok peiling på lyd til å foreta den evalueringen uten hjelp fra hverken "subjektivister" eller "objektivister". Og sannelig min hatt tror jeg ikke du er hverken det ene eller det andre, i likhet med broder Evo II og meg.Så, for å gjøre opp status: MQA er ikke bedre enn vanlig CD eller de andre musikksporene som tilbys i Tidal, ja eller nei?
Nigthfly har jeg,Fairytales har jeg ikke.Ok, det gav litt mer fornuft. Orket ikke gå tilbake og lese artikkelen. Men hvorfor i all verden lage så mye oppstyr rundt noe som nesten ikke finnes? Jeg har personlig kun spilt to som opprinnelig var 16 bit. Alle de andre har vært basert på analog master eller 24 bit. Hvorfor blir hele teknologien avvist som 13-14 bit når det kun dreier seg om en marginal mengde utgivelser som rammes av dette? Det blir ekstremt tendensiøst, og minner litt mye om forsiden til Resett.Formodentlig. Det understreker jo det tussete i å forsøke å gjengi ultrasoniske frekvenser ved å gi avkall på oppløsning i det beviselig hørbare området, samtidig som man øker støygulvet i øverste del av audiobåndet og like over. Jeg mener, huh?
Archimago mener at støygulvet på MQA-versjonen ovenfor tilsvarer oppløsningen ved ca 16 bits med 2 bits dither (noise shaping), omtrent som en OK red book CD. Som baluba viste opptar det båndbredde tilsvarende 20 bits ved 44.1 kHz. Jeg ser ikke poenget.
De 13-14 bits i trådtittelen oppstår hvis man starter med et 16-bits opptak i stedet for et 24-bits og igjen ofrer de to-tre minst signifikante bits for å legge inn "autentisering" i stedet for musikksignal.
De to innspillingene jeg kjenner til er The Nightfly og Fairytales. Den siste har klart fått en forbedring IMO, selv om den altså skal være dårligere enn Redbook i teorien. Hvorfor det? Det er høyst sannsynlig fordi de klarte å løse problemer i tidsdomenet som mer enn kompenserer for den manglende oppløsningen. Det andre albumet er The Nightfly. Den produksjonen var preget av store problemer med å synce multitrack-maskinene. Juksing og triksing måtte til. Selv om den har hatt flott lyd siden den kom ut så er det fullt mulig at det også her ble en forbedring av samme årsak som for Fairytales. Jeg vet ikke, bare gjetter. Disse to vil jeg teste mot original CD fra åttitallet når jeg besøker Evo II. Har du dem, eller må jeg ta dem med meg?
MQA er ment som et format for framtiden, og storparten av det som selges er ny musikk. Så siden nesten alt som spilles inn i dag enten er 24 bit eller analogt så faller bit-dommen over formatet på sin egen urimelighet. MQA er ikke her for å selge åtti- og nittitallsproduksjoner en gang til, det er der egentlig for framtidens utgivelser.
Det kan ingen andre enn de med riktig utstyr svare for, og da gjerne de med det beste utstyret for utpakking av MQA. Du vil ikke få noen klare svar fra andre enn Evo II, så sett deg i Audi-en og kjør den lille turen over til hans lytteloft og avgjør selv. Du har god nok peiling på lyd til å foreta den evalueringen uten hjelp fra hverken "subjektivister" eller "objektivister". Og sannelig min hatt tror jeg ikke du er hverken det ene eller det andre, i likhet med broder Evo II og meg.Så, for å gjøre opp status: MQA er ikke bedre enn vanlig CD eller de andre musikksporene som tilbys i Tidal, ja eller nei?
Overnevnte kan vel også uttrykkes som 'Finnes det ingen gråtoner, eller må alt være så svart-hvitt?'Finnes det ingen gråtoner, eller må alt være så ekstremt?
Dette blir veldig OT, men jeg er en av dem som tok opp dette med deg en gang. Grunnen var at jeg opplevde at da du gikk tom for argumenter så trakk du studio-trumfkortet. Ved å på den måten framstille deg selv som en autoritet og underkjenne andres erfaringer og synspunkter, siden de ikke har studioerfaring, opplevde jeg som en ufin hersketeknikk. Erfaringer fra studioverden er gull verdt i mange diskusjoner der det er relevant, og det er mulig jeg er litt preget av jantelov når jeg mener at det også er sammenhenger det er helt unødvendig å fremheve det.Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd.
Du har ikke vært alene om det, og det er greit. Men jeg har ingen pretensjoner eller budskap som jeg vil formidle, så jeg har ikke noe behov for å vinne diskusjoner. Og det er rett og slett fordi jeg har mindre tro på absolutte sannheter enn hififreaks ofte ser ut til å ha. Jeg har ikke noe korstog jeg skal på, hverken for teknologiske løsninger eller musikk.Dette blir veldig OT, men jeg er en av dem som tok opp dette med deg en gang. Grunnen var at jeg opplevde at da du gikk tom for argumenter så trakk du studio-trumfkortet. Ved å på den måten framstille deg selv som en autoritet og underkjenne andres erfaringer og synspunkter, siden de ikke har studioerfaring, opplevde jeg som en ufin hersketeknikk. Erfaringer fra studioverden er gull verdt i mange diskusjoner der det er relevant, og det er mulig jeg er litt preget av jantelov når jeg mener at det også er sammenhenger det er helt unødvendig å fremheve det.Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd.
Støtter baluba helt og fullt i dette. Det er høyst relevant hvordan det produktet vi forsøker å reprodusere har blitt til og hvilke kvalitetskrav og avveininger som er gjort der. Jeg ser ingen grunn til å hisse seg opp over at baluba nevner at han faktisk har brukt noen timer på den andre siden av en miksepult. Som "hersketeknikk" betraktet er det ingen ting sammenlignet med kommentarene vi nerder får fra gullørene som ikke vil vite noe om hvordan hverken innspillingen eller avspillingen fungerer, bare deres egne rent subjektive oppfatninger av resultatet, og som anser kunnskap om hvordan disse dingsene funger som sterkt diskvalifiserende fra å være meningsberettiget om lyd. Men jeg irriterer meg ikke så mye over det heller.Du har ikke vært alene om det, og det er greit. Men jeg har ingen pretensjoner eller budskap som jeg vil formidle, så jeg har ikke noe behov for å vinne diskusjoner. Og det er rett og slett fordi jeg har mindre tro på absolutte sannheter enn hififreaks ofte ser ut til å ha. Jeg har ikke noe korstog jeg skal på, hverken for teknologiske løsninger eller musikk.Dette blir veldig OT, men jeg er en av dem som tok opp dette med deg en gang. Grunnen var at jeg opplevde at da du gikk tom for argumenter så trakk du studio-trumfkortet. Ved å på den måten framstille deg selv som en autoritet og underkjenne andres erfaringer og synspunkter, siden de ikke har studioerfaring, opplevde jeg som en ufin hersketeknikk. Erfaringer fra studioverden er gull verdt i mange diskusjoner der det er relevant, og det er mulig jeg er litt preget av jantelov når jeg mener at det også er sammenhenger det er helt unødvendig å fremheve det.Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd.
Jeg mener det er riktig av meg å oppgi dette, for det betyr at jeg faktisk har skrudd lyd på disse instrumentene vi lytter til gang på gang. Hvis ikke reell musikkproduksjon er en god plattform for å mene noe om gjengivelse av musikk så vet ikke jeg hva som er det. Da ruller jeg like godt inn årene hvis hififreaks kun vil forholde seg til nerdeguruer istedenfor de som faktisk lager musikken. Det er latterlig hvis ikke jeg bruker mine erfaringer fra studio og PA helt åpent på forumet.
bare en moro kommentar,
CD ER 14 bit.
Musikken er lagret i 14 bits ord og de 2 siste er korreksjonsbit.bare en moro kommentar,
CD ER 14 bit.
Og så spørs det vel hvor mange av de som teknisk sett til enhver benyttes? Ville vel bli heidundranes krasj bang boom? Har selv 2 identiske inn digitale spillinger FLAC/ master 96/24 den ene er helt ukomprimert, den andre ørlite grann pusset av i toppen. Den som er urørt virker hakket skarp i diskanten for meg....
In My Two Woodstocks....
Uff da, bare å kaste alle CDene altså ...Musikken er lagret i 14 bits ord og de 2 siste er korreksjonsbit.bare en moro kommentar,
CD ER 14 bit.
Og så spørs det vel hvor mange av de som teknisk sett til enhver benyttes? Ville vel bli heidundranes krasj bang boom? Har selv 2 identiske inn digitale spillinger FLAC/ master 96/24 den ene er helt ukomprimert, den andre ørlite grann pusset av i toppen. Den som er urørt virker hakket skarp i diskanten for meg....
In My Two Woodstocks....