Digitale avspillere MQA Vil du ha 14 bits oppløsning dårligere lyd og dyrere produkter

[TT.]

Litt morosamt at på Tidal under Masters: New Arrivals, ligger Hotel California

Midt i bildet

 

[Frodm]

Jeg er av den oppfatningen at MQA låter bra, problemet er at utvalget av musikk er for skrint

... og jeg er av den oppfatning at Meridian og utviklerne av MQA vil tjene noen penger ved å koke suppe på et par spiker...

Dette minner meg om VHS vs BetaMax. VHS vant fordi de kunne levere nok «software», selv om BetaMax var bedre. Jeg gir blaffen i om noen tjener seg rik på bedre lydkvalitet, men som nevnt, utvalget av musikk er alt for dårlig. Man blir lei av Hotel California etter noen runder...

Om denne listen er komplett, er det ca 4500 titler nå.

https://docs.google.com/spreadsheet..._uzxfBqhXrPuXh3USOjvuztYg/edit#gid=1176054952

 

[R.E.S.]

Jeg er av den oppfatningen at MQA låter bra, problemet er at utvalget av musikk er for skrint

... og jeg er av den oppfatning at Meridian og utviklerne av MQA vil tjene noen penger ved å koke suppe på et par spiker...

Dette minner meg om VHS vs BetaMax. VHS vant fordi de kunne levere nok «software», selv om BetaMax var bedre. Jeg gir blaffen i om noen tjener seg rik på bedre lydkvalitet, men som nevnt, utvalget av musikk er alt for dårlig. Man blir lei av Hotel California etter noen runder...

Om denne listen er komplett, er det ca 4500 titler nå.

https://docs.google.com/spreadsheet..._uzxfBqhXrPuXh3USOjvuztYg/edit#gid=1176054952

10.416 Master-album får jeg opp i Aurender sin app i hvert fall.

Roy

 

[baluba]

Hvis vi vet at det gir oss høyere støygulv så står det i motsetning til en av de store fordelene høyoppløste formater gir oss. Jeg gidder ikke etterprøve påstanden din her. Men støygulv er ikke alt, og matematisk så kan det ikke være så ille i praksis som det hevdes når 14 bit nevnes. Om det skulle tilsvare 18 til 20 bit i praksis så er det i alle fall ikke så ille som noen vil ha det til. Men ingenting tilsier at det høyere støygulvet er noe stort problem for oppløsningen heller hvis vi skal forholde oss til kjente eksempler som Fairytales.

Snart er jeg østpå igjen, og da gleder jeg meg til å besøke Evo II og høre effekten av utpakking i DAC. Utpakking i app anser jeg for å være et for stort kompromiss til å felle dommer, så jeg avventer til jeg har hørt MQA i full glory. Evo II er ganske tydelig på at det låter bedre, men så har han kanskje en mer vellydende strømmeløsning som drar større nytte av MQA enn det mange andre har. At streamere kan låte forskjellig er noe mange nekter for, men de støtter sjelden sine påstander med reelle lytte-eksempler. Faktisk har jeg vel aldri lest om noen som har testet high end-streamere og kommet med den påstanden i etterkant.

Som skrevet så har jeg ingen sterke meninger om MQA, og jeg mener at de som har sterke meninger er på tynn is når det kommer til den faktiske lydkvaliteten og ikke målinger. Jeg har såpass pragmatiske meninger om MQA at jeg holder døren på gløtt både for at det er bedre og dårligere enn Redbook. Men påstanden om en reell oppløsning på 14 bit er ekstrem, og jeg har liten til ingen tro på at det stemmer i praksis. Jeg tror sannelig debatten om MQA er den eneste debatten jeg har lest om hifi som nesten utelukkende baserer seg på etiske problemstillinger/politikk og teoretisering om lyden. Fremdeles er det svært få her inne som har rapportert hvordan en high end-streamer og DAC-løsning faktisk låter i praksis, den eneste jeg kan komme på er Evo II.

Å teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare vei, for vi ser at komponenter som har vidt forskjellig teori bak seg objektivt sett er jevnbyrdige selv om de låter forskjellig. Jeg vet at mange her inne tror at deres geniale forsterkere låter bedre enn alt annet, i alle fall det som er andre topologier etc. Bevissthet rundt faktumet at alt er kompromisser er selvsagt tilstedeværende, men selvbildet forteller oss at det bare er vi/jeg som har gjort de riktige prioriteringene innenfor budsjett og fysiske begrensninger. Derfor faller jeg av diskusjonene i mange tilfeller. Jeg leser daglig at folk hevder at det og det prinsippet er overlegent på de viktige disiplinene, og bla bla bla.

Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd. Det er klart at da jeg satt i studio for å mastre en utgivelse så satt jeg der og bestemte hvordan dette skal låte rundt omkring. Når du sitter der og gjør den handlingen der så har man ingen pretensjoner om hva som låter best, man skal forsøke å skape det som låter best. Og det varierer hvilke teknologiske valg jeg har foretatt ut fra hvilken sound jeg ønsker å skru. Skal jeg bruke transistormikseren eller rørstripen til opptak? Hvilken mikrofon vil fungere best til den stemmen og det instrumentet? Det finnes ingen svar som alle studioteknikere kan skrive under på kollektivt i slike valg. Noen foretrekker det ene, noen det andre. En mikrofon som Zappa foretrakk til vokal i studio kan være noe helt annet enn det en som ikke er like ekstrem på nærmikrofoni velger.

Slik er det på lang vei med hifi også. Karakteristikker er forskjellige, de må kløktig settes sammen for å oppnå det resultatet du ønsker. Og to vidt forskjellige tekniske løsninger som gjerne måler vidt forskjellig mht støy vil kunne gjengi musikk med samme realisme sålenge ingen av dem har tydelige avvik i linearitet eller sterkt nedsatt dynamikk. I hele den avanserte kjeden fra mikrofonen ble satt opp i studio en dag i 1969 via studio til våre anlegg som er forhåpentligvis nøye balanserte av oss selv bidrar til resultatet. Jeg kan love at ikke alle spor i en multitrack har samme støygulv, på noen spor brukes gjerne en klassisk rørkompressor mens på andre spor foretrekkes en hypermoderne digital kompressor. Jeg vekslet personlig mellom digital Yamaha på enkelte spor, en ART rørkompressor på andre spor. I de fleste tilfeller foretrakk jeg den siste, selv om den digitale fra Yamaha var teoretisk bedre og lettere tilgjengelig på alle spor som en del av DSP Factory-interfacet jeg brukte.

Det er grunnlaget for mine holdninger til en trofasthet til mine foretrukne prinsipper, for jeg vet av praksis at de ikke alltid holder vann. Oppløsning sier oss i og for seg endel. Det samme gjør støygulvet, som er en av de fordelene ekte 24 bit gir. Men når resultatet strømmer ut av høyttalerne så er det ikke de tørre fakta som forteller oss hvor realistisk lyden er i praksis. Hvis jeg skal gå et par år tilbake i tid så spilte jeg på KEF, et par som hadde fulgt meg gjennom noen få forsterkerbytter. Det er hevet over enhver tvil om at den forsterkeren som summa summarum målte dårligst skapte mest realisme. Etter studiotiden hadde jeg vansker for å finne tilbake til hifi-lykken, men først etter å ha skiftet to ganger (til reserverforsterkeren jeg spiller på akkurat nå) opplevde jeg en realisme som engasjerte meg igjen. Og de tidligere forsterkerne var ikke noe billig dritt heller, blant annet en dyr integrert fra Sansui fra midten av nittitallet. Med akkurat de høyttalerne ble det enda mer realistisk da jeg byttet for tredje gang, også innenfor samme teknologi men med betydelig mer kraft. Med dagens høyttalere i Krypten så er jeg usikker på hvilken av de to som låter mest realistisk, det avhenger nok av hvilket lydtrykk jeg ønsker å oppnå.

Det var ikke naturlig for meg å tenke svarthvitt i studio, en slik filosofi passer kun for de som har en kompromissløs lydsignatur. Og akkurat det samme gjelder nå som jeg er en vanlig musikklytter, svarthvitt tankegang i søken på løsninger er heller ingen løsning for meg i alle fall. Når jeg tester ut alternativer og ting som jeg har i hus så er det ikke med det utgangspunktet at jeg har behov for å få bekreftelse på mine teorier, og dermed rettferdiggjør mine investeringer. Et slikt utgangspunkt er meningsløst for meg. Ønsketenkninger er rett og slett ikke meg, jeg er litt for teknisk pragmatisk til å ha glede av slikt, og forfengelighet er et fremmedord for meg siden lyd har vært mye mer enn en hobby i store deler av mitt liv. Hadde jeg hatt den innstillingen mange har til hifi når jeg jobbet i studio så hadde jeg aldri klart å få til det jeg fikk til, dogmer er ubrukelige hvis de ikke gir det resultatet kunden ønsker seg.

Ok, nå skal jeg avslutte dette som sikkert har vært et langt gjesp for mange. Det eneste jeg ønsket å formidle er at det høy realisme oppnås på forskjellige måter, med forskjellige virkemidler, og det er utelukkende øret som til slutt forteller om noe er realistisk eller ikke. Og siden vi vektlegger forskjellige disipliner individuelt så er det litt vel selvhøytidelig å påstå at det mine ører forteller meg er realistisk er mer realistisk enn det dine ører forteller deg. Målinger kan kun tillegges stor vekt i en slik sammenheng hvis det ene valget innebærer for mye avvik, og dermed mister sin realisme. Når vi overfører den viten til MQA så betyr det at jeg stiller døren vidt åpen for muligheten for at de ofrene MQA utgjør i lyden kan være verdt prisen for å få de fordelene total kontroll over fase og tidsdomenet gir.

Siden distribusjon ikke lenger er avhengig av infrastruktur og framstilling av fysiske medier ser jeg ingen grunn til at ikke MQA kan eksistere side om side med Redbook og ekte 24 bit og DSD. Det beste jeg har hørt av digital lyd er vanlig 24 bit og DSD. Personlig holder jeg en knapp på DSD og DXD, med 24 bit som en nesten umerkelig toer. Forskjellene er så marginale at budsjett avgjør mer enn format når jeg velger DAC. Hvor jeg plassere MQA i forhold til Redbook vil jeg vente med å mene noe om framt til jeg har hørt det demonstrert i et anlegg som yter begge formatene rettferdighet, så Evo here I come.

 

[Asbjørn]

Ref Archimagos støymålinger:

Archimago's Musings: MEASUREMENTS / IMPRESSIONS: Meridian Explorer2 Analogue Output - 24/192 PCM vs. Decoded MQA.

Støygulvet ved 20 kHz er 12-15 dB høyere med MQA enn uten. Først ved ca 70 kHz får MQA et lite overtak.

Arvhimago viser også at han selv kan høre forskjell på de to der, men da mer ved at transienter låter litt annerledes gjennom MQA-filtreringen enn som direkte PCM. Han beskriver det som om innspillingen har gått gjennom et sharpness-filter. Det handler nok mer om "korreksjonen i tidsdomenet" enn om støygulvet.

Again, the telling component was that the MQA decoded recording did sound a little "clearer" and more "sparkly" - perhaps more accented with the percussion hits and cymbal trails. As previously mentioned, it was similar to a TV where the rendering seemed "sharper" in terms of local contrast enhancement with the MQA file. I think one could say there seemed to be more "air", maybe like adding a little 10kHz boost kind of effect. As I had expressed before, I'm not sure whether this subjective effect would be universally considered to be "better". The PCM 24/192 sounded very smooth and natural already.

 

[Distinctive]

Lurer på hvor mye Explorer2 spiller inn på resultatene.
Dette er jo en lavkost ‘pinne-DAC’ og ikke akkurat sota, selv om Meridian lager den.

 

[Asbjørn]

Vet ikke, men den er jo den samme i begge tilfeller. Meridian kan ihvertfall ikke beskyldes for å ha handicappet PCM-gjengivelsen til fordel for MQA.

Archimago mener forøvrig at økningen i støygulv over 50 kHz eller kan være påvirket av Fireface ADC'en, men mest kommer fra 2L's DXD-opptak.

 

[baluba]

Vi som husker 35 år tilbake i tid husker at musikkelskere som satt med store vinylsamlinger og et svært moderat anlegg avviste klarheten i CD som ubehagelig. Klart det var mye feil med CD i starten, jeg selv var svoren motstander til Brian Eno tvang meg til å investere i en Denon DCD-1000. Fremdeles foretrakk jeg vinyl, min rigg var utvilsomt bedre enn CD, men mange av de kvalitetene endel klaget over var faktisk korrekt lyd. Den kornete diskanten til side, alt under 4 kHz var faktisk ganske fint. Og gudene skal vite det også fantes pickup-er med kornete diskant.

Slik er det nok i dag. Jeg er åpen for at mange av mine meninger om teknologi er preget av hva jeg er vant med og hva jeg tradisjonelt har likt best. Men heldigvis er jeg bevisst på at ingenting er perfekt, det handler om å velge min egen giftblanding. Om støyen til et format eller en komponent kompenseres av andre kvaliteter så kan det være å foretrekke. Analoge multitracks og mastre synes jeg låter best, uansett sluttprodukt. Men objektivt kan det i mange tilfeller vise seg å være underlegent et middels HDD-system. Kompetanse og tidsånd gjorde at jeg valgte å bygge et av de tidlige studioene der nesten alt etter AD foregikk i det digitale domenet. Jeg er ikke en spesielt dyktig tekniker, det finnes mange som er betydelig flinkere. For meg er digital studioteknikk mer en demokratisering enn et steg på kvalitetstigen. Analogt og digitalt kan begge deler låte meget bra, analogt potensielt bedre men det er lettere å skru god lyd digitalt.

 

[TT.]

Er et støygulv over 50kHz særlig hørbart?

 

[baluba]

Er et støygulv over 50kHz særlig hørbart?

Godt spørsmål. Mine ører gir opp rundt 17 kHz, men hififolk mener jo at det som er over kan fornemmes. Hvilket organ som brukes til å fornemme dette vet jeg ikke, men vi menn tenker jo ofte med pikken så kanskje vi fornemmer lyd over det hørbare med samme organ?

Og så har tydeligvis placebo blitt til et organ.

 

[WayAhead]

Shivers down the spine - the right way

 

[TT.]

Jeg tror jeg holder mitt organ unna denne diskusjonen
Skulle nesten tro det var helg allerede.

 

[svart-hvitt]

Hvis vi vet at det gir oss høyere støygulv så står det i motsetning til en av de store fordelene høyoppløste formater gir oss. Jeg gidder ikke etterprøve påstanden din her. Men støygulv er ikke alt, og matematisk så kan det ikke være så ille i praksis som det hevdes når 14 bit nevnes. Om det skulle tilsvare 18 til 20 bit i praksis så er det i alle fall ikke så ille som noen vil ha det til. Men ingenting tilsier at det høyere støygulvet er noe stort problem for oppløsningen heller hvis vi skal forholde oss til kjente eksempler som Fairytales.

Snart er jeg østpå igjen, og da gleder jeg meg til å besøke Evo II og høre effekten av utpakking i DAC. Utpakking i app anser jeg for å være et for stort kompromiss til å felle dommer, så jeg avventer til jeg har hørt MQA i full glory. Evo II er ganske tydelig på at det låter bedre, men så har han kanskje en mer vellydende strømmeløsning som drar større nytte av MQA enn det mange andre har. At streamere kan låte forskjellig er noe mange nekter for, men de støtter sjelden sine påstander med reelle lytte-eksempler. Faktisk har jeg vel aldri lest om noen som har testet high end-streamere og kommet med den påstanden i etterkant.

Som skrevet så har jeg ingen sterke meninger om MQA, og jeg mener at de som har sterke meninger er på tynn is når det kommer til den faktiske lydkvaliteten og ikke målinger. Jeg har såpass pragmatiske meninger om MQA at jeg holder døren på gløtt både for at det er bedre og dårligere enn Redbook. Men påstanden om en reell oppløsning på 14 bit er ekstrem, og jeg har liten til ingen tro på at det stemmer i praksis. Jeg tror sannelig debatten om MQA er den eneste debatten jeg har lest om hifi som nesten utelukkende baserer seg på etiske problemstillinger/politikk og teoretisering om lyden. Fremdeles er det svært få her inne som har rapportert hvordan en high end-streamer og DAC-løsning faktisk låter i praksis, den eneste jeg kan komme på er Evo II.

Å teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare vei, for vi ser at komponenter som har vidt forskjellig teori bak seg objektivt sett er jevnbyrdige selv om de låter forskjellig. Jeg vet at mange her inne tror at deres geniale forsterkere låter bedre enn alt annet, i alle fall det som er andre topologier etc. Bevissthet rundt faktumet at alt er kompromisser er selvsagt tilstedeværende, men selvbildet forteller oss at det bare er vi/jeg som har gjort de riktige prioriteringene innenfor budsjett og fysiske begrensninger. Derfor faller jeg av diskusjonene i mange tilfeller. Jeg leser daglig at folk hevder at det og det prinsippet er overlegent på de viktige disiplinene, og bla bla bla.

Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd. Det er klart at da jeg satt i studio for å mastre en utgivelse så satt jeg der og bestemte hvordan dette skal låte rundt omkring. Når du sitter der og gjør den handlingen der så har man ingen pretensjoner om hva som låter best, man skal forsøke å skape det som låter best. Og det varierer hvilke teknologiske valg jeg har foretatt ut fra hvilken sound jeg ønsker å skru. Skal jeg bruke transistormikseren eller rørstripen til opptak? Hvilken mikrofon vil fungere best til den stemmen og det instrumentet? Det finnes ingen svar som alle studioteknikere kan skrive under på kollektivt i slike valg. Noen foretrekker det ene, noen det andre. En mikrofon som Zappa foretrakk til vokal i studio kan være noe helt annet enn det en som ikke er like ekstrem på nærmikrofoni velger.

Slik er det på lang vei med hifi også. Karakteristikker er forskjellige, de må kløktig settes sammen for å oppnå det resultatet du ønsker. Og to vidt forskjellige tekniske løsninger som gjerne måler vidt forskjellig mht støy vil kunne gjengi musikk med samme realisme sålenge ingen av dem har tydelige avvik i linearitet eller sterkt nedsatt dynamikk. I hele den avanserte kjeden fra mikrofonen ble satt opp i studio en dag i 1969 via studio til våre anlegg som er forhåpentligvis nøye balanserte av oss selv bidrar til resultatet. Jeg kan love at ikke alle spor i en multitrack har samme støygulv, på noen spor brukes gjerne en klassisk rørkompressor mens på andre spor foretrekkes en hypermoderne digital kompressor. Jeg vekslet personlig mellom digital Yamaha på enkelte spor, en ART rørkompressor på andre spor. I de fleste tilfeller foretrakk jeg den siste, selv om den digitale fra Yamaha var teoretisk bedre og lettere tilgjengelig på alle spor som en del av DSP Factory-interfacet jeg brukte.

Det er grunnlaget for mine holdninger til en trofasthet til mine foretrukne prinsipper, for jeg vet av praksis at de ikke alltid holder vann. Oppløsning sier oss i og for seg endel. Det samme gjør støygulvet, som er en av de fordelene ekte 24 bit gir. Men når resultatet strømmer ut av høyttalerne så er det ikke de tørre fakta som forteller oss hvor realistisk lyden er i praksis. Hvis jeg skal gå et par år tilbake i tid så spilte jeg på KEF, et par som hadde fulgt meg gjennom noen få forsterkerbytter. Det er hevet over enhver tvil om at den forsterkeren som summa summarum målte dårligst skapte mest realisme. Etter studiotiden hadde jeg vansker for å finne tilbake til hifi-lykken, men først etter å ha skiftet to ganger (til reserverforsterkeren jeg spiller på akkurat nå) opplevde jeg en realisme som engasjerte meg igjen. Og de tidligere forsterkerne var ikke noe billig dritt heller, blant annet en dyr integrert fra Sansui fra midten av nittitallet. Med akkurat de høyttalerne ble det enda mer realistisk da jeg byttet for tredje gang, også innenfor samme teknologi men med betydelig mer kraft. Med dagens høyttalere i Krypten så er jeg usikker på hvilken av de to som låter mest realistisk, det avhenger nok av hvilket lydtrykk jeg ønsker å oppnå.

Det var ikke naturlig for meg å tenke svarthvitt i studio, en slik filosofi passer kun for de som har en kompromissløs lydsignatur. Og akkurat det samme gjelder nå som jeg er en vanlig musikklytter, svarthvitt tankegang i søken på løsninger er heller ingen løsning for meg i alle fall. Når jeg tester ut alternativer og ting som jeg har i hus så er det ikke med det utgangspunktet at jeg har behov for å få bekreftelse på mine teorier, og dermed rettferdiggjør mine investeringer. Et slikt utgangspunkt er meningsløst for meg. Ønsketenkninger er rett og slett ikke meg, jeg er litt for teknisk pragmatisk til å ha glede av slikt, og forfengelighet er et fremmedord for meg siden lyd har vært mye mer enn en hobby i store deler av mitt liv. Hadde jeg hatt den innstillingen mange har til hifi når jeg jobbet i studio så hadde jeg aldri klart å få til det jeg fikk til, dogmer er ubrukelige hvis de ikke gir det resultatet kunden ønsker seg.

Ok, nå skal jeg avslutte dette som sikkert har vært et langt gjesp for mange. Det eneste jeg ønsket å formidle er at det høy realisme oppnås på forskjellige måter, med forskjellige virkemidler, og det er utelukkende øret som til slutt forteller om noe er realistisk eller ikke. Og siden vi vektlegger forskjellige disipliner individuelt så er det litt vel selvhøytidelig å påstå at det mine ører forteller meg er realistisk er mer realistisk enn det dine ører forteller deg. Målinger kan kun tillegges stor vekt i en slik sammenheng hvis det ene valget innebærer for mye avvik, og dermed mister sin realisme. Når vi overfører den viten til MQA så betyr det at jeg stiller døren vidt åpen for muligheten for at de ofrene MQA utgjør i lyden kan være verdt prisen for å få de fordelene total kontroll over fase og tidsdomenet gir.

Siden distribusjon ikke lenger er avhengig av infrastruktur og framstilling av fysiske medier ser jeg ingen grunn til at ikke MQA kan eksistere side om side med Redbook og ekte 24 bit og DSD. Det beste jeg har hørt av digital lyd er vanlig 24 bit og DSD. Personlig holder jeg en knapp på DSD og DXD, med 24 bit som en nesten umerkelig toer. Forskjellene er så marginale at budsjett avgjør mer enn format når jeg velger DAC. Hvor jeg plassere MQA i forhold til Redbook vil jeg vente med å mene noe om framt til jeg har hørt det demonstrert i et anlegg som yter begge formatene rettferdighet, så Evo here I come.

Baluba, du skriver at det å «teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare vei».

Redbook-formatet ble lansert i 1980 basert og har vist seg å fungere fint i ettertid.

Ellers presenterte Alec Reeves PCM-formatet for gjengivelse av lyd allerede i 1937, lenge før datamaskinene kom. PCM var med andre ord pur teori i mange tiår.

At vi kan gjengi lyd med høy troverdighet, high fidelity, er noe vi kan takke forskere for; forskere som forsto at det ikke er noen motsetning mellom god teori og praksis. Jeg synes forskere fortjener mer honnør i hifi enn de ofte får i audiofile kretser.

 

[Distinctive]

Spørs om ikke målingene i 50kHz området kan skyldes noise-shaping.
Man kan vel også risikere folding (anti-aliasing) ned i det hørbare frekvensområdet.

 

[Asbjørn]

Formodentlig. Det understreker jo det tussete i å forsøke å gjengi ultrasoniske frekvenser ved å gi avkall på oppløsning i det beviselig hørbare området, samtidig som man øker støygulvet i øverste del av audiobåndet og like over. Jeg mener, huh?

Archimago mener at støygulvet på MQA-versjonen ovenfor tilsvarer oppløsningen ved ca 16 bits med 2 bits dither (noise shaping), omtrent som en OK red book CD. Som baluba viste opptar det båndbredde tilsvarende 20 bits ved 44.1 kHz. Jeg ser ikke poenget.

De 13-14 bits i trådtittelen oppstår hvis man starter med et 16-bits opptak i stedet for et 24-bits og igjen ofrer de to-tre minst signifikante bits for å legge inn "autentisering" i stedet for musikksignal.

 

[Distinctive]

Jeg trodde noise shaping innebar at man måtte kvitte seg med støyen gjennom å flytte denne til utenfor det hørbare området, men at dette kan medføre noen utilsiktede artifakter. Isåfall er det ikke en tilsiktet gjengivelse av disse ultrasoniske frekvensene det handler om?
Lurer dessuten på om autentisering er gjemt inni første origami-nivå (unfold av noise floor), men LSB brukes vel til å oppnå dette.

 

[Asbjørn]

Eksakt. Noise shaping i 16 bits audio oppnår mer enn 96 dB oppløsning i audiobåndet ved å flytte en del av kvantiseringsstøyen opp i det ultrasoniske området og/eller spre den jevnt utover et bredt frekvensbånd. Noen mulige kurver for red book PCM, 16 bits, 44.1 kHz:

SoX - Sound eXchange | NoiseShaping

1-bits DSD tar det enda mye lenger og bruker ekstremt høy samplingsfrekvens, men genererer så mye ultrasonisk støy allerede fra 30-40 kHz at man kan fundere litt over i hvilken grad de oppgitte 50 kHz båndbredde på SACD egentlig finnes.

http://hifi-writer.com/wpblog/?p=3390

 

[TT.]

Så, for å gjøre opp status: MQA er ikke bedre enn vanlig CD eller de andre musikksporene som tilbys i Tidal, ja eller nei?

 

[Asbjørn]

Det er det vel best at de som har hørt på dem sier noe om.

Jeg ser ingen grunn til at de skulle være «bedre», men kanskje litt «annerledes» med kvessede transienter og høyere støygulv, forutsatt samme master.

 

[TT.]

Men altså, pr def. så er det ingen forskjell rent lydmessig, eller er MQA enda dårligere? Kan være greit å vite før jeg legger sjela min i å lete etter «gull» som egentlig ikke finnes. Og ja, om dere er i tvil, jeg MÅ ha det inn med teskje

 

[Asbjørn]

Det er et lossy format som begrenser oppløsningen i audiobåndet i et forsøk på å gjengi ikke-hørbare ultrasoniske frekvenser, samtidig som det bruker et ikke-standard digitalfilter for å «kompensere» for antatte feil i innspillingskjeden. Omtrent som fargingen enkelte effektforsterkere kan tilføre med overdreven vektlegging av transienter, hvis jeg skal tro beskrivelsene fra folk som har finlyttet.

Dessuten utgir det seg for å gi redusert båndbreddebehov ved streaming, men er langt mindre effektivt enn MP3 og AAC, samtidig som det øker båndbreddebehovet sammenlignet med helt alminnelig CD-kvalitet ukomprimert audio.

Mulig noen subjektivt synes det låter «bedre», i den grad det i det hele tatt gjør noen hørbar forskjell, men korrekt blir det ikke, og det er definitivt ikke noe jeg selv vil bruke penger på. Foretrekker lossless FLAC i 16-24 bits og 44.1 - 96 kHz, takk.

 

[Frodm]

Fremdeles er det svært få her inne som har rapportert hvordan en high end-streamer og DAC-løsning faktisk låter i praksis, den eneste jeg kan komme på er Evo II.

Jeg kan rapportere hvordan en high-end DAC låter i praksis. Meridian 218 med DSP7200SE høyttalere gir full dekoding. Kjører Roon/Tidal på Mac Pro. Nå tenker nok noen: "Se der ja, han er hjernevaska av Meridian." Til det kan jeg si. Ingen fare, jeg har ikke gifta meg med Meridian. Kun kjøpt noen produkter derfra. Tilfeldigvis, faktisk.


Foreløpig bare lyttet noe. 3-4 låter fram og tilbake. Førsteinntrykket er at mqa låter noe mer detaljert, mer luft mellom instrumentene. Kanskje litt mer levende og engasjerende. Som sagt, førsteinntrykk.

Noe som vanskeliggjør A/B-lytting er nivå. På Hotel California virker nivået såvidt lavere. Om dette er tilfellet blir a/b-lytting nesten umulig uten måleutstyr. Jeg har lest at vi mennesker kan høre så lite som en 1/2 db nivåforsjell, og de aller fleste sier at det høyeste nivået låter best.

 

[Evo III]

Snart er jeg østpå igjen, og da gleder jeg meg til å besøke Evo II og høre effekten av utpakking i DAC. Utpakking i app anser jeg for å være et for stort kompromiss til å felle dommer, så jeg avventer til jeg har hørt MQA i full glory. Evo II er ganske tydelig på at det låter bedre, men så har han kanskje en mer vellydende strømmeløsning som drar større nytte av MQA enn det mange andre har. At streamere kan låte forskjellig er noe mange nekter for, men de støtter sjelden sine påstander med reelle lytte-eksempler. Faktisk har jeg vel aldri lest om noen som har testet high end-streamere og kommet med den påstanden i etterkant.

Bare og komme innom det,baluba
Jeg gidder ikke blande meg inn i denne tråden,da jeg bruker ørene og ikke målinger til og lytte med

O

 

[Distinctive]

Trodde et øyeblikk at du var blitt så høy på deg selv at du begynte å sitere deg selv i tredjeperson Evo II, men det var vel bare en Baluba-sitering som manglet, tenker jeg.

 

[Evo III]

Ja det var det ja
Neida er ikke så høy på meg selv

 

[svart-hvitt]

Men altså, pr def. så er det ingen forskjell rent lydmessig, eller er MQA enda dårligere? Kan være greit å vite før jeg legger sjela min i å lete etter «gull» som egentlig ikke finnes. Og ja, om dere er i tvil, jeg MÅ ha det inn med teskje

På Gearslutz er det så å si ingen lydingeniører som vil forsvare MQA:

https://www.gearslutz.com/board/mastering-forum/1171365-mqa-discussion-denver-rmaf.html

Lydingeniører faller inn i kategorien «trente lyttere». De er med i produksjonen av den lyden vi hører på.

Når lydingeniører ikke vil ha MQA, kan man jo spørre seg hvorfor enkelte lyttere føler de trenger det.

 

[TT.]

Men altså, pr def. så er det ingen forskjell rent lydmessig, eller er MQA enda dårligere? Kan være greit å vite før jeg legger sjela min i å lete etter «gull» som egentlig ikke finnes. Og ja, om dere er i tvil, jeg MÅ ha det inn med teskje

På Gearslutz er det så å si ingen lydingeniører som vil forsvare MQA:

https://www.gearslutz.com/board/mastering-forum/1171365-mqa-discussion-denver-rmaf.html

Lydingeniører faller inn i kategorien «trente lyttere». De er med i produksjonen av den lyden vi hører på.

Når lydingeniører ikke vil ha MQA, kan man jo spørre seg hvorfor enkelte lyttere føler de trenger det.

Ok, men jeg har allerede tatt valget...

Min svoger er av den rasen og han rister på hodet hver gang han er innom her.

 

[baluba]

Hvis vi vet at det gir oss høyere støygulv så står det i motsetning til en av de store fordelene høyoppløste formater gir oss. Jeg gidder ikke etterprøve påstanden din her. Men støygulv er ikke alt, og matematisk så kan det ikke være så ille i praksis som det hevdes når 14 bit nevnes. Om det skulle tilsvare 18 til 20 bit i praksis så er det i alle fall ikke så ille som noen vil ha det til. Men ingenting tilsier at det høyere støygulvet er noe stort problem for oppløsningen heller hvis vi skal forholde oss til kjente eksempler som Fairytales.

Snart er jeg østpå igjen, og da gleder jeg meg til å besøke Evo II og høre effekten av utpakking i DAC. Utpakking i app anser jeg for å være et for stort kompromiss til å felle dommer, så jeg avventer til jeg har hørt MQA i full glory. Evo II er ganske tydelig på at det låter bedre, men så har han kanskje en mer vellydende strømmeløsning som drar større nytte av MQA enn det mange andre har. At streamere kan låte forskjellig er noe mange nekter for, men de støtter sjelden sine påstander med reelle lytte-eksempler. Faktisk har jeg vel aldri lest om noen som har testet high end-streamere og kommet med den påstanden i etterkant.

Som skrevet så har jeg ingen sterke meninger om MQA, og jeg mener at de som har sterke meninger er på tynn is når det kommer til den faktiske lydkvaliteten og ikke målinger. Jeg har såpass pragmatiske meninger om MQA at jeg holder døren på gløtt både for at det er bedre og dårligere enn Redbook. Men påstanden om en reell oppløsning på 14 bit er ekstrem, og jeg har liten til ingen tro på at det stemmer i praksis. Jeg tror sannelig debatten om MQA er den eneste debatten jeg har lest om hifi som nesten utelukkende baserer seg på etiske problemstillinger/politikk og teoretisering om lyden. Fremdeles er det svært få her inne som har rapportert hvordan en high end-streamer og DAC-løsning faktisk låter i praksis, den eneste jeg kan komme på er Evo II.

Å teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare vei, for vi ser at komponenter som har vidt forskjellig teori bak seg objektivt sett er jevnbyrdige selv om de låter forskjellig. Jeg vet at mange her inne tror at deres geniale forsterkere låter bedre enn alt annet, i alle fall det som er andre topologier etc. Bevissthet rundt faktumet at alt er kompromisser er selvsagt tilstedeværende, men selvbildet forteller oss at det bare er vi/jeg som har gjort de riktige prioriteringene innenfor budsjett og fysiske begrensninger. Derfor faller jeg av diskusjonene i mange tilfeller. Jeg leser daglig at folk hevder at det og det prinsippet er overlegent på de viktige disiplinene, og bla bla bla.

Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd. Det er klart at da jeg satt i studio for å mastre en utgivelse så satt jeg der og bestemte hvordan dette skal låte rundt omkring. Når du sitter der og gjør den handlingen der så har man ingen pretensjoner om hva som låter best, man skal forsøke å skape det som låter best. Og det varierer hvilke teknologiske valg jeg har foretatt ut fra hvilken sound jeg ønsker å skru. Skal jeg bruke transistormikseren eller rørstripen til opptak? Hvilken mikrofon vil fungere best til den stemmen og det instrumentet? Det finnes ingen svar som alle studioteknikere kan skrive under på kollektivt i slike valg. Noen foretrekker det ene, noen det andre. En mikrofon som Zappa foretrakk til vokal i studio kan være noe helt annet enn det en som ikke er like ekstrem på nærmikrofoni velger.

Slik er det på lang vei med hifi også. Karakteristikker er forskjellige, de må kløktig settes sammen for å oppnå det resultatet du ønsker. Og to vidt forskjellige tekniske løsninger som gjerne måler vidt forskjellig mht støy vil kunne gjengi musikk med samme realisme sålenge ingen av dem har tydelige avvik i linearitet eller sterkt nedsatt dynamikk. I hele den avanserte kjeden fra mikrofonen ble satt opp i studio en dag i 1969 via studio til våre anlegg som er forhåpentligvis nøye balanserte av oss selv bidrar til resultatet. Jeg kan love at ikke alle spor i en multitrack har samme støygulv, på noen spor brukes gjerne en klassisk rørkompressor mens på andre spor foretrekkes en hypermoderne digital kompressor. Jeg vekslet personlig mellom digital Yamaha på enkelte spor, en ART rørkompressor på andre spor. I de fleste tilfeller foretrakk jeg den siste, selv om den digitale fra Yamaha var teoretisk bedre og lettere tilgjengelig på alle spor som en del av DSP Factory-interfacet jeg brukte.

Det er grunnlaget for mine holdninger til en trofasthet til mine foretrukne prinsipper, for jeg vet av praksis at de ikke alltid holder vann. Oppløsning sier oss i og for seg endel. Det samme gjør støygulvet, som er en av de fordelene ekte 24 bit gir. Men når resultatet strømmer ut av høyttalerne så er det ikke de tørre fakta som forteller oss hvor realistisk lyden er i praksis. Hvis jeg skal gå et par år tilbake i tid så spilte jeg på KEF, et par som hadde fulgt meg gjennom noen få forsterkerbytter. Det er hevet over enhver tvil om at den forsterkeren som summa summarum målte dårligst skapte mest realisme. Etter studiotiden hadde jeg vansker for å finne tilbake til hifi-lykken, men først etter å ha skiftet to ganger (til reserverforsterkeren jeg spiller på akkurat nå) opplevde jeg en realisme som engasjerte meg igjen. Og de tidligere forsterkerne var ikke noe billig dritt heller, blant annet en dyr integrert fra Sansui fra midten av nittitallet. Med akkurat de høyttalerne ble det enda mer realistisk da jeg byttet for tredje gang, også innenfor samme teknologi men med betydelig mer kraft. Med dagens høyttalere i Krypten så er jeg usikker på hvilken av de to som låter mest realistisk, det avhenger nok av hvilket lydtrykk jeg ønsker å oppnå.

Det var ikke naturlig for meg å tenke svarthvitt i studio, en slik filosofi passer kun for de som har en kompromissløs lydsignatur. Og akkurat det samme gjelder nå som jeg er en vanlig musikklytter, svarthvitt tankegang i søken på løsninger er heller ingen løsning for meg i alle fall. Når jeg tester ut alternativer og ting som jeg har i hus så er det ikke med det utgangspunktet at jeg har behov for å få bekreftelse på mine teorier, og dermed rettferdiggjør mine investeringer. Et slikt utgangspunkt er meningsløst for meg. Ønsketenkninger er rett og slett ikke meg, jeg er litt for teknisk pragmatisk til å ha glede av slikt, og forfengelighet er et fremmedord for meg siden lyd har vært mye mer enn en hobby i store deler av mitt liv. Hadde jeg hatt den innstillingen mange har til hifi når jeg jobbet i studio så hadde jeg aldri klart å få til det jeg fikk til, dogmer er ubrukelige hvis de ikke gir det resultatet kunden ønsker seg.

Ok, nå skal jeg avslutte dette som sikkert har vært et langt gjesp for mange. Det eneste jeg ønsket å formidle er at det høy realisme oppnås på forskjellige måter, med forskjellige virkemidler, og det er utelukkende øret som til slutt forteller om noe er realistisk eller ikke. Og siden vi vektlegger forskjellige disipliner individuelt så er det litt vel selvhøytidelig å påstå at det mine ører forteller meg er realistisk er mer realistisk enn det dine ører forteller deg. Målinger kan kun tillegges stor vekt i en slik sammenheng hvis det ene valget innebærer for mye avvik, og dermed mister sin realisme. Når vi overfører den viten til MQA så betyr det at jeg stiller døren vidt åpen for muligheten for at de ofrene MQA utgjør i lyden kan være verdt prisen for å få de fordelene total kontroll over fase og tidsdomenet gir.

Siden distribusjon ikke lenger er avhengig av infrastruktur og framstilling av fysiske medier ser jeg ingen grunn til at ikke MQA kan eksistere side om side med Redbook og ekte 24 bit og DSD. Det beste jeg har hørt av digital lyd er vanlig 24 bit og DSD. Personlig holder jeg en knapp på DSD og DXD, med 24 bit som en nesten umerkelig toer. Forskjellene er så marginale at budsjett avgjør mer enn format når jeg velger DAC. Hvor jeg plassere MQA i forhold til Redbook vil jeg vente med å mene noe om framt til jeg har hørt det demonstrert i et anlegg som yter begge formatene rettferdighet, så Evo here I come.

Baluba, du skriver at det å «teoretisere seg fram til sannheten har aldri vært eneste gangbare Levei».

Redbook-formatet ble lansert i 1980 basert og har vist seg å fungere fint i ettertid.

Ellers presenterte Alec Reeves PCM-formatet for gjengivelse av lyd allerede i 1937, lenge før datamaskinene kom. PCM var med andre ord pur teori i mange tiår.

At vi kan gjengi lyd med høy troverdighet, high fidelity, er noe vi kan takke forskere for; forskere som forsto at det ikke er noen motsetning mellom god teori og praksis. Jeg synes forskere fortjener mer honnør i hifi enn de ofte får i audiofile kretser.

Leste du det du siterer meg på her? Du har jo selv gjentatt ordene "eneste gangbare vei", og med det viktigste ordet (i kursiv for å gjøre det enkelt) så står ingenting du skriver etter sitatet i motsetning til det. Dette er det rareste halmstrået du har grabbet. På grunn av akkurat den setningen du selv skriver istedenfor cut & paste betyr jo nettopp det, at også teoretisering har ført til det du beskriver. Men i lyd så kan du også bruke praksis gjennom å faktisk gjøre ting. I studio har vi mange teorier, men det er ikke alle som passer i alle anledninger. Noen ganger må det tenkes ut av boksen, og noen ganger må til og med det teoretisk riktige forlates for å få best resultat. Derfor trekker jeg fram analogiene til produksjon av musikk.

Som sagt, ingenting av det du skriver står i motsetning til det jeg skrev, så det oppleves som et innholdsløst svar. Ingenting i det jeg skrev avskriver betydningen som forskning har hatt for lyd. Men lek gjerne forsker i hifi hvis du ønsker det, tror ikke at en kalkulator skal gjøre deg i stand til å sette sammen noe mer vellydende enn det jeg klarer med ørene med f.eks. 100.000 kroner i hendene på hver av oss. Jeg tror du hadde gjort klokt i å lytte til resultatet før du eventuelt hadde presentert bevisene på at en kalkulator slår ørene til en erfaren lytter. Jeg gir fullstendig blaffen i hva en majoritet av "lydingeniører" mener, jeg vil høre det med egne ører før jeg feller noen dom. Igjen, ren teoretisering og forhåndsdømming er ikke min stil. Alle har en bias, og hvis jeg ikke kjenner disse personenes bias så stoler jeg ikke helt på det de sier før jeg har overprøvd det selv, eller på andre måter har fått skikkelig innblikk i deres bias. Eller for å si det slik, lyd har såpass mange variabler som kan få effekt i negativ og positiv retning selv om det i teorien skulle låte helt knall eller elendig.

Evo II: Jeg tror ikke det har noen hensikt å delta mer i denne tråden. Uansett hva som skrives så blir det svart med sitater fra andre steder. Ingen er gidder å sjekke noe selv, de forteller heller seg selv at gærne Evo har blitt døv på sine gamle dager. Selv så stoler jeg mer på det ørene dine hører fra din nye PS streamer/DAC. Du har jo selv rapportert at forskjellen mellom Masters og Hifi er større med PS enn den var med Auralic, eller husker jeg feil nå? Det meste i slike sammenhenger står og faller på implementering, kanskje de som har uttalt seg negativt ikke har hørt det skikkelig implementert enda? Eller kanskje de har rett, og at du er halvdøv. Det finner vi ut når jeg stikker innom.

Edit: Hvorfor tror du at Evo II, jeg eller andre trenger MQA? Har du ikke lest det jeg skrev om hvordan jeg forholder meg til Masters, og er det gitt at Evo II trenger MQA bare fordi han i løpet av de siste par døgn har lyttet til det og synes det låter bra? Alt blir så svarthvitt, enten skal du hate det og ønske det en snarlig død, eller så skal du elske det og måtte ha det. Finnes det ingen gråtoner, eller må alt være så ekstremt?

 

[baluba]

Formodentlig. Det understreker jo det tussete i å forsøke å gjengi ultrasoniske frekvenser ved å gi avkall på oppløsning i det beviselig hørbare området, samtidig som man øker støygulvet i øverste del av audiobåndet og like over. Jeg mener, huh?

Archimago mener at støygulvet på MQA-versjonen ovenfor tilsvarer oppløsningen ved ca 16 bits med 2 bits dither (noise shaping), omtrent som en OK red book CD. Som baluba viste opptar det båndbredde tilsvarende 20 bits ved 44.1 kHz. Jeg ser ikke poenget.

De 13-14 bits i trådtittelen oppstår hvis man starter med et 16-bits opptak i stedet for et 24-bits og igjen ofrer de to-tre minst signifikante bits for å legge inn "autentisering" i stedet for musikksignal.

Ok, det gav litt mer fornuft. Orket ikke gå tilbake og lese artikkelen. Men hvorfor i all verden lage så mye oppstyr rundt noe som nesten ikke finnes? Jeg har personlig kun spilt to som opprinnelig var 16 bit. Alle de andre har vært basert på analog master eller 24 bit. Hvorfor blir hele teknologien avvist som 13-14 bit når det kun dreier seg om en marginal mengde utgivelser som rammes av dette? Det blir ekstremt tendensiøst, og minner litt mye om forsiden til Resett.

De to innspillingene jeg kjenner til er The Nightfly og Fairytales. Den siste har klart fått en forbedring IMO, selv om den altså skal være dårligere enn Redbook i teorien. Hvorfor det? Det er høyst sannsynlig fordi de klarte å løse problemer i tidsdomenet som mer enn kompenserer for den manglende oppløsningen. Det andre albumet er The Nightfly. Den produksjonen var preget av store problemer med å synce multitrack-maskinene. Juksing og triksing måtte til. Selv om den har hatt flott lyd siden den kom ut så er det fullt mulig at det også her ble en forbedring av samme årsak som for Fairytales. Jeg vet ikke, bare gjetter. Disse to vil jeg teste mot original CD fra åttitallet når jeg besøker Evo II. Har du dem, eller må jeg ta dem med meg?

MQA er ment som et format for framtiden, og storparten av det som selges er ny musikk. Så siden nesten alt som spilles inn i dag enten er 24 bit eller analogt så faller bit-dommen over formatet på sin egen urimelighet. MQA er ikke her for å selge åtti- og nittitallsproduksjoner en gang til, det er der egentlig for framtidens utgivelser.

Så, for å gjøre opp status: MQA er ikke bedre enn vanlig CD eller de andre musikksporene som tilbys i Tidal, ja eller nei?

Det kan ingen andre enn de med riktig utstyr svare for, og da gjerne de med det beste utstyret for utpakking av MQA. Du vil ikke få noen klare svar fra andre enn Evo II, så sett deg i Audi-en og kjør den lille turen over til hans lytteloft og avgjør selv. Du har god nok peiling på lyd til å foreta den evalueringen uten hjelp fra hverken "subjektivister" eller "objektivister". Og sannelig min hatt tror jeg ikke du er hverken det ene eller det andre, i likhet med broder Evo II og meg.

 

[Evo III]

Formodentlig. Det understreker jo det tussete i å forsøke å gjengi ultrasoniske frekvenser ved å gi avkall på oppløsning i det beviselig hørbare området, samtidig som man øker støygulvet i øverste del av audiobåndet og like over. Jeg mener, huh?

Archimago mener at støygulvet på MQA-versjonen ovenfor tilsvarer oppløsningen ved ca 16 bits med 2 bits dither (noise shaping), omtrent som en OK red book CD. Som baluba viste opptar det båndbredde tilsvarende 20 bits ved 44.1 kHz. Jeg ser ikke poenget.

De 13-14 bits i trådtittelen oppstår hvis man starter med et 16-bits opptak i stedet for et 24-bits og igjen ofrer de to-tre minst signifikante bits for å legge inn "autentisering" i stedet for musikksignal.

Ok, det gav litt mer fornuft. Orket ikke gå tilbake og lese artikkelen. Men hvorfor i all verden lage så mye oppstyr rundt noe som nesten ikke finnes? Jeg har personlig kun spilt to som opprinnelig var 16 bit. Alle de andre har vært basert på analog master eller 24 bit. Hvorfor blir hele teknologien avvist som 13-14 bit når det kun dreier seg om en marginal mengde utgivelser som rammes av dette? Det blir ekstremt tendensiøst, og minner litt mye om forsiden til Resett.

De to innspillingene jeg kjenner til er The Nightfly og Fairytales. Den siste har klart fått en forbedring IMO, selv om den altså skal være dårligere enn Redbook i teorien. Hvorfor det? Det er høyst sannsynlig fordi de klarte å løse problemer i tidsdomenet som mer enn kompenserer for den manglende oppløsningen. Det andre albumet er The Nightfly. Den produksjonen var preget av store problemer med å synce multitrack-maskinene. Juksing og triksing måtte til. Selv om den har hatt flott lyd siden den kom ut så er det fullt mulig at det også her ble en forbedring av samme årsak som for Fairytales. Jeg vet ikke, bare gjetter. Disse to vil jeg teste mot original CD fra åttitallet når jeg besøker Evo II. Har du dem, eller må jeg ta dem med meg?

MQA er ment som et format for framtiden, og storparten av det som selges er ny musikk. Så siden nesten alt som spilles inn i dag enten er 24 bit eller analogt så faller bit-dommen over formatet på sin egen urimelighet. MQA er ikke her for å selge åtti- og nittitallsproduksjoner en gang til, det er der egentlig for framtidens utgivelser.

Så, for å gjøre opp status: MQA er ikke bedre enn vanlig CD eller de andre musikksporene som tilbys i Tidal, ja eller nei?

Det kan ingen andre enn de med riktig utstyr svare for, og da gjerne de med det beste utstyret for utpakking av MQA. Du vil ikke få noen klare svar fra andre enn Evo II, så sett deg i Audi-en og kjør den lille turen over til hans lytteloft og avgjør selv. Du har god nok peiling på lyd til å foreta den evalueringen uten hjelp fra hverken "subjektivister" eller "objektivister". Og sannelig min hatt tror jeg ikke du er hverken det ene eller det andre, i likhet med broder Evo II og meg.

Nigthfly har jeg,Fairytales har jeg ikke.

O

 

[Distinctive]

Finnes det ingen gråtoner, eller må alt være så ekstremt?

Overnevnte kan vel også uttrykkes som 'Finnes det ingen gråtoner, eller må alt være så svart-hvitt?'

 

[JENO]

Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd.

Dette blir veldig OT, men jeg er en av dem som tok opp dette med deg en gang. Grunnen var at jeg opplevde at da du gikk tom for argumenter så trakk du studio-trumfkortet. Ved å på den måten framstille deg selv som en autoritet og underkjenne andres erfaringer og synspunkter, siden de ikke har studioerfaring, opplevde jeg som en ufin hersketeknikk. Erfaringer fra studioverden er gull verdt i mange diskusjoner der det er relevant, og det er mulig jeg er litt preget av jantelov når jeg mener at det også er sammenhenger det er helt unødvendig å fremheve det.

 

[utgatt19288]

Der gikk vi godt ut i OT land. De fleste av oss opplever fra tid til annen at man kan komme uheldig ut i enkelte tråder men det er grenser for hvor hårsåre eller selv høytidelige vi kan være. Det er feil vei å gå hvis kunnskap og erfaring skal være diskvalifiserende. Det er mange her inne med betydelig kunnskap men det betyr ikke at jeg synes de konkluderer i tråd med mine subjektive inntrykk. Der i ligger dynamikken og diskusjonene.

Tråden her er interessant, selv om jeg syns trådstarter kunne jobbet mer med formulering av tittelen. Leser med interesse baluba sine skriverier som jeg synes bidrar til en balansert tilbakemelding.

Har et budsjettanlegg med rimelig MQA Dac og mine tilårskomne vintage høyttalere nyter godt av den ekstra klarhet og detaljrikdom som framkommer fra gode MQA album. Som f.eks. Jack Johnson, Tom Waits, Neil Young og flere EMC album enn det jeg orker å nevne.

Når det gjelder MQA innehar jeg en pragmatisk holdning og er mindre interessert i matematikken bak. Ulempen så langt er at når jeg ratter EQ i Roon så opphører MQA dekodingen.

 

[baluba]

Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd.

Dette blir veldig OT, men jeg er en av dem som tok opp dette med deg en gang. Grunnen var at jeg opplevde at da du gikk tom for argumenter så trakk du studio-trumfkortet. Ved å på den måten framstille deg selv som en autoritet og underkjenne andres erfaringer og synspunkter, siden de ikke har studioerfaring, opplevde jeg som en ufin hersketeknikk. Erfaringer fra studioverden er gull verdt i mange diskusjoner der det er relevant, og det er mulig jeg er litt preget av jantelov når jeg mener at det også er sammenhenger det er helt unødvendig å fremheve det.

Du har ikke vært alene om det, og det er greit. Men jeg har ingen pretensjoner eller budskap som jeg vil formidle, så jeg har ikke noe behov for å vinne diskusjoner. Og det er rett og slett fordi jeg har mindre tro på absolutte sannheter enn hififreaks ofte ser ut til å ha. Jeg har ikke noe korstog jeg skal på, hverken for teknologiske løsninger eller musikk.

Jeg mener det er riktig av meg å oppgi dette, for det betyr at jeg faktisk har skrudd lyd på disse instrumentene vi lytter til gang på gang. Hvis ikke reell musikkproduksjon er en god plattform for å mene noe om gjengivelse av musikk så vet ikke jeg hva som er det. Da ruller jeg like godt inn årene hvis hififreaks kun vil forholde seg til nerdeguruer istedenfor de som faktisk lager musikken. Det er latterlig hvis ikke jeg bruker mine erfaringer fra studio og PA helt åpent på forumet.

 

[Skink_123]

bare en moro kommentar,

CD ER 14 bit.

 

[WayAhead]

Synes Baluba har en fin og balansert vinkling når han av og til drar fram praktisk erfaring mht "how stuff (faktisk) works".

For å belyse dette litt nærmere kan jeg nevne en greie fra amatørfilmmiljøet (den gang ordentelig film) - som - på mange måter har mye felles med problemsillinger på dette forumet, har man det dyreste utstyret lager man de beste filmene - eller?

Filmmiljøet jeg var en av (amatørfilm) hadde inneimellom besøk av en av NRK nestorene innen film og han utbrøt ved en anledning: Dere amatører stiller flere spørsmål enn noen proff noensinne kan svare på. Underforstått, å beherske "faget", kjernekunnskapen er verktøyet man behøver så kan enhver selvsagt eksperimentere å pludre så mye en orker ut over det men jeg er rimelig sikker på at problemstillingen Baluba vs "the rest" er høyest relevant ift problemstillingene som ofte diskuteres her - også denne.

Kan godt hende det er flere her med relevant lyderfaring her som kanskje ikke gidder å kaste perlene for svina, hva vet jeg?

Forøvrig, etter å ha lest igjennom materialet jeg linket til noe tidligere fikk jeg inntrykk av at målet med MAQ var å kunne pakke ex; 96/24 inn i 48/16 "kapsel" for å redusere behov for hastighet/kapasitet og pakke den ut til 96/24 på "brukerstedet. Muligheten for å manipulere/forbedre lyden ligger vel inne i denne ligningen.
For meg virker det absolutt ikke som et forsøk på å lure noen men designe noe for fremtiden men spørsmålet er kanskje likevel om det er behov for denne teknologien nå som hvermansen - i hvertfall i Noruega har overføringshastigeter i bøtter og spann. Muligens litt årligere stell derude i EuroFlatlandia, de henger vel godt etter på dette området i likhet med US of A?

Vel, mine Two Woodstocks...

 

[Asbjørn]

Jeg har flere ganger blitt bedt å legge litt lokk på at jeg har bakgrunn fra studioproduksjon. Noen liker faktisk ikke at jeg opplyser om det, fordi de oppgir at det gir meg en fordel i diskusjoner. Det er noe av det tåpeligste jeg opplever av reaksjoner på det jeg skriver, rett og slett fordi jeg bruker det som et grunnlag for å forstå andres meninger om lyd.

Dette blir veldig OT, men jeg er en av dem som tok opp dette med deg en gang. Grunnen var at jeg opplevde at da du gikk tom for argumenter så trakk du studio-trumfkortet. Ved å på den måten framstille deg selv som en autoritet og underkjenne andres erfaringer og synspunkter, siden de ikke har studioerfaring, opplevde jeg som en ufin hersketeknikk. Erfaringer fra studioverden er gull verdt i mange diskusjoner der det er relevant, og det er mulig jeg er litt preget av jantelov når jeg mener at det også er sammenhenger det er helt unødvendig å fremheve det.

Du har ikke vært alene om det, og det er greit. Men jeg har ingen pretensjoner eller budskap som jeg vil formidle, så jeg har ikke noe behov for å vinne diskusjoner. Og det er rett og slett fordi jeg har mindre tro på absolutte sannheter enn hififreaks ofte ser ut til å ha. Jeg har ikke noe korstog jeg skal på, hverken for teknologiske løsninger eller musikk.

Jeg mener det er riktig av meg å oppgi dette, for det betyr at jeg faktisk har skrudd lyd på disse instrumentene vi lytter til gang på gang. Hvis ikke reell musikkproduksjon er en god plattform for å mene noe om gjengivelse av musikk så vet ikke jeg hva som er det. Da ruller jeg like godt inn årene hvis hififreaks kun vil forholde seg til nerdeguruer istedenfor de som faktisk lager musikken. Det er latterlig hvis ikke jeg bruker mine erfaringer fra studio og PA helt åpent på forumet.

Støtter baluba helt og fullt i dette. Det er høyst relevant hvordan det produktet vi forsøker å reprodusere har blitt til og hvilke kvalitetskrav og avveininger som er gjort der. Jeg ser ingen grunn til å hisse seg opp over at baluba nevner at han faktisk har brukt noen timer på den andre siden av en miksepult. Som "hersketeknikk" betraktet er det ingen ting sammenlignet med kommentarene vi nerder får fra gullørene som ikke vil vite noe om hvordan hverken innspillingen eller avspillingen fungerer, bare deres egne rent subjektive oppfatninger av resultatet, og som anser kunnskap om hvordan disse dingsene funger som sterkt diskvalifiserende fra å være meningsberettiget om lyd. Men jeg irriterer meg ikke så mye over det heller.

Og når jeg selv velger å bruke litt tid på å forstå og diskutere rundt slike løsninger som dette, er det 1) fordi jeg gjerne vil forstå, 2) bruker den forståelsen til å grovsortere hva som i det hele tatt er verdt å bruke tid og penger på å lytte til, og 3) gjerne deler/diskuterer/kverulerer om det jeg mener å ha forstått. Dessuten har vi en del erfaring med at utviklingen ikke nødvendigvis bare går mot bedre løsninger (DAB!), så det er verdt anstrengelsen å pipe opp før noe de facto har blitt en bransjestandard heller enn å klage etterpå. Litt sent å argumentere for Betamax nå.

 

[WayAhead]

bare en moro kommentar,

CD ER 14 bit.

Og så spørs det vel hvor mange av de som teknisk sett til enhver benyttes? Ville vel bli heidundranes krasj bang boom? Har selv 2 identiske inn digitale spillinger FLAC/ master 96/24 den ene er helt ukomprimert, den andre ørlite grann pusset av i toppen. Den som er urørt virker hakket skarp i diskanten for meg....

In My Two Woodstocks....

 

[Skink_123]

bare en moro kommentar,

CD ER 14 bit.

Og så spørs det vel hvor mange av de som teknisk sett til enhver benyttes? Ville vel bli heidundranes krasj bang boom? Har selv 2 identiske inn digitale spillinger FLAC/ master 96/24 den ene er helt ukomprimert, den andre ørlite grann pusset av i toppen. Den som er urørt virker hakket skarp i diskanten for meg....

In My Two Woodstocks....

Musikken er lagret i 14 bits ord og de 2 siste er korreksjonsbit.

 

[WayAhead]

bare en moro kommentar,

CD ER 14 bit.

Og så spørs det vel hvor mange av de som teknisk sett til enhver benyttes? Ville vel bli heidundranes krasj bang boom? Har selv 2 identiske inn digitale spillinger FLAC/ master 96/24 den ene er helt ukomprimert, den andre ørlite grann pusset av i toppen. Den som er urørt virker hakket skarp i diskanten for meg....

In My Two Woodstocks....

Musikken er lagret i 14 bits ord og de 2 siste er korreksjonsbit.

Uff da, bare å kaste alle CDene altså ...