Det er mulig Jarodi har et halvt poeng, men that`s it.
De resterede 9,5 poengene går utvilsomt til Malkenes.
Og det er verdt å legge merke til at dette tross alt, ut fra Malkenes`"dagbok", handler om en hverdag i VIDEREGÅENDE skole.
Det er med andre ord snakk om individer, som om ikke alt for mange år vil kunne være dine og mine kolleger.
Er dette individer som viser en atferd og holdning DU ønsker skal påvirke din hverdag og ditt arbeid? Think not.
Nå har man passert et halvt hundreår, og forhåpningsvis har ikke alderen kommet helt alene.
Jeg er oppriktig bekymret for utviklingen som har funnet sted, og som imho har eskalert de siste 15-20 årene.
Jeg har gjentatte ganger frontet hva jeg mener ligger til grunn, så det vil jeg ikke gå nærmere inn på her.
Det snakkes mye om generasjon prestasjon i vår tid. Sikkert ikke helt uten grunn. Men "presterer" de egentlig så forbasket mye/høyt? Jeg bare lurer.... Normalfordelingskurven skal jo "opprettholdes". Det betyr at noen MÅ få gode karakterer, de fleste blir middelhavsfarere, mens noen ender opp med dårlige karakterer. Hvis man hadde gått inn og sett på hva som ligger "bak" en toppkarakter i dag, og så sammenliknet med kravene og nivået tidligere, hadde man gjerne fått bakoversveis.
MEN: det som gir meg flest grå hår, handler ikke primært om karakterer. Det bunner i folkeskikk og atferd - eller rettere sagt; mangel på sådan. Og de såkalte folkevalgte gjør det jo ikke direkte enklere for oss&de som står i det daglig; elevenes rettigheter styrkes stadig vekk, og jeg har mange ganger stilt meg selv spørsmålet: "Er dette formålstjenlig", i meningen hensiktsmessig?
Klart elever skal ha rettigheter, men som det er i dag, skal man som lærer gjerne passe seg for å være for direkte, stille for store krav, være for "streng" - for da kan man jo bli beskyldt for å trampe over grenser som hele tiden blir presset "bakover" gjennom lovendringer.
Så blir jo spørsmålet: Er disse endringene (imho tilbakestegene) som man ser i skoleverket og -hverdagen, noe som kan ses på isolert sett; eller er dette ting man også vil finne igjen i arbeidsliv og for såkalte voksne? Det blir litt som "hva kom først; høna eller egget"?
Av og til frister det jaggu seriøst å invitere foreldre til samtaler om sine håpefulle, og i samtale være dønn ærlig. Men man skal gjerne passe seg for slikt, siden man kan oppleve at lovverket vil slå tilbake på en selv. Og det er litt av tragedien i det hele; UANSETT hvor vel man vil elevene, både ifht faglige prestasjoner og atferdsmessig utvikling, må man gå laaaange omveier for å lede dem til Rom.
Det er litt av en utfordring å skulle sitte her en fræddaskveld og (be)skrive slikt, for jeg tror at de aller færreste, forutsatt at man jobber utenfor skoleverket, klarer å sette seg inn i skolehverdagene og deres utfordringer. Mange får sine historier servert av sine håpefulle, eller man får det servert via båd 2. , 3. og 4.parts versjoner, og tar det derfor for god fisk - men det behøver ikke være, og er etter min erfaring ofte ikke, historier som gjenspeiler den reelle ståa.
mvh
Proffen