Altså, jeg har lest gjennom en del her. Selv sliter jeg endel med angst også i panikkform. Den er lumsk, men man er jo ikke psykisk syk. I hvert fall i min sak. Det er rett og slett en lidelse, og i min situasjon så kan den bedres, men ikke fjernes helt tror jeg, liker jo selvfølgelig å tro at jeg skal slippe dette da. Jeg har prøvd det som er av medisiner på det området, og kan med hånden på hjertet si at medisinen er på steinaldernivå. Gudskjelov finnes det andre alternativer, endog ikke så lovlig som man kunne ønske, men har en god virkning slik at man kan få sove, slappe av osv.
Vi snakker stadig om at vi kanskje var bedre rustet enn før. Jeg synes kanskje det var mer støtte før, altså i storfamilie, mindre befolkningstetthet. Langt mindre press utenfra i samfunnet, eksempelvis arbeid. Man hadde mer av klare retninger over livet eller oppgaver om du vil , samt at livet kanskje ikke var så langt. I dag jobber begge foreldrene, de begge kjemper i jobben for å kunne klatre i gradene. Barn er på skole fra 5-6års alderen, før dette er det barnehage siden man var kanskje 1 år. Det er jo ikke sikkert at dette er så heldig for barna på sikt.
Ok skal ikke bare skrive i vei her, men av egenerfaring er press det største feltet som gir angst, den kan komme når som helst i den styrken den selv måtte ønske. Men press er fremdeles en versting, især for meg.
Så kanskje vi lever mer stresset nå enn før? "Every action has an equal and opposite reaction". Som det så fint heter.
PS: Sier ikke at jeg har rett, men, det er nå den filosofien jeg synes passer meg best.