Har du måledata, der underbygger dette? Steens trådophængte enheder er alle, bortset fra de første Coral Beta 8, der blev brugt i cementhornet, beregnet på anvendelse i lukkede kabinetter med kontrolleret utæthed, hvorved den indesluttede luftmasse, sammen med den øgede magnetmasse, modvirker uhæmmede membranudsving. Hvad der vindes ved trådophæng er, udover lavere resonansfrekvens, en bedre impulsvillighed/evne til at gengive transienter
Dessverre har jeg ikke dette for hånden. Det ble gjort noen forsøk for omkring 12-13 år siden av en DIY-er. Han fikk hjelp til å gjennomføre dette av en ansatt på Seas. Jeg var selv litt involvert i dette med begge to da jeg fant eksperimentet interessant men fryktet noen utfordringer som også, dessverre må jeg si, ble bekreftet. Men la meg forklare litt mer hva som skjer, hvorfor og litt om hva slags allmenn kompetanse man kan studere på området.
For det første, og det er en vanlig parameter i høyttalermotorer av denne typen, har man på den ene siden et forhold mellom det permanente magnetfeltet og den strøm som går gjennom spoletråden. Dette omsettes i kraftfaktoren med enhet N/A eller Tm. Retningen på denne avhenger av strømretningen. Dersom man avmagnetiserer permanentmagneten og da måler kraftfaktoren vil man måle en betydelig svakere kraftfaktor, men den vil alltid ha retning innover, uansett strømretning. Denne faktoren blir ikke borte når man magnetiserer kretsen, den er bare en del svakere enn den normale kraftfaktoren. Hos Klippel måler man gjerne dette som det de kaller "Symmetry range". Det viser hvordan nullpunktet vandrer relativt til slaglengde. Imidlertid vandrer også symmetripunktet relativt til strømstyrken. Man kan for eksempel se for seg at man gjengir en tone på 30Hz. Det gir mye slaglengde men svært lite strøm. Så gjengir man en tone på 150Hz, noe som gir svært lite slaglengde og mye strøm. Da får man en betydelig større forskyvelse av nullpunktet enn man får ved lave frekvenser. Det man ofte søker når man designer et oppheng er å få til et oppheng som er stivt nok til å kunne håndtere den aktuelle strømstyrken helt enkelt. Trådopphengene, slik Steen beskrev dem, har svært høy Cms, altså de er veldig myke. Dette får driverne til å miste evnen til å sentrere selv.
Som vi alle vet består jo musikk av flere samtidige frekvenser. Man kan gjengi eksempelvis en 30Hz tone og få et positivt måleresultat. Man kan også få det samme med en tone på 150Hz. Man kan sågar til og med måle en utmerket impulsrespons. Men i det øyeblikket man tester hvordan ulike nivåer av de to tonene påvirker hverandre vil man raskt oppdage at de påvirker hverandre svært mye.
Om man leser Robert Werners artikkel om sentrering av spole i X-aksen (LIS 2018) får man en fin innføring i hvordan disse parametrene ligger ett nivå opp i forhold til tradisjonelle standardmålinger, og således representerer en aldri så liten hodepine for QC i produksjonslinjer om man da ikke implementerer en utvidet målemetode. Spesielt interessant er når han tar for seg forholdet mellom sentreringsavviket og hvordan stigningstallet på BxL-kurven fører til en hel rekke ulike forvrengningsmønstre.
I lyset av dette vil man dermed også lett forstå at selve sentreringen er ett problem, men et annet er at man tilfører et langt mer komplekst utvidet forvrengingsbilde som er mindre forutsigbart fra enhet til enhet grunnet utfordringene med å kontrollere produksjonsavviket.
"God lyd er når det låter bra" skriver du i din signatur. Jeg ved ikke om, du har lagt øre til den modificerede SS 8", men som Sven er inde på, er enheden i sin grundform stadig foretrukken af bl. a. Gryphon og DCA og rost af konstruktøren af Raal-bånddiskanter som værende den bedste mid-bass, SS nogensinde har konstrueret. Nyt er ikke altid bedre...
Det står jeg selvsagt fullt inne for. Jeg er ikke den typen som lytter til et system for så å dømme det nord og ned fordi jeg mener det er politisk ukorrekt på en eller annen måte.
Ja, jeg har hørt enheten i Duelunds ikke ukjente 2-veis konstruksjon med ringradiator i waveguide. Personlig syntes jeg ikke den pekte seg ut som noen spesielt dårlig, men heller ikke spesielt god driver. Den har jo svært lite kapasitet, slik man selvsagt må forvente av en enkelt 8" i lukket kabinett, men det er jo heller ikke en klokkeren driver når det gjelder intermodulasjon osv. Den har nok et viss etterslep i tid, noe som selvsagt kan være sjarmerende nok, men til tross for størrelsen syntes jeg den klarte seg ganske bra oppover mot delefrekvensen. Dens sterkeste side er nok mellomtonegjengivelsen isolert sett, mens den i min bok har sin svakeste side når det kommer til å gi opplevelsen størrelse og proporsjoner, noe som ofte følger av driverens evne i øvre bass/nedre mellomtone der effektomsetningen er relativt høy. Jeg kan heller ikke si den imponerte noe særlig nedover. At den ikke spilte høyt var jo som forventet, men den hadde også noe tidlig avrulling og ellers var jo, som alltid langt ned i bassen, lydbildet noe dominert av rommets forsterkning. Dette problemet er jo helt klart størst i høyttalere med bare en bassdriver.
Av de merkenavnene du nevner er det vel bare en som konstruerer høyttalere? La meg slippe å si min ærlige mening om dem, jeg sitter tross alt i glasshus straks jeg omtaler en produsent som fortsatt er aktiv i bransjen.
Det er jo et hav å velge i, og det spørs jo hvilken jobb de skal gjøre isolert sett.
Som jeg har vært inne på tidligere vurderer jeg ikke lydkvalitet ut fra ekkofrie målinger, men snarere hvordan de fungerer i praksis, og ender også derfor som oftest opp med at om man ikke har overdreven kapasitet og høy Q-drivere med tilstrekkelig mye power nedover, så er bassrefleks det som totalt sett gir den beste in-room impulsresponsen om ting er riktig konstruert. Grunnen til at jeg nevner dette nå er ikke at jeg ønsker nok en debatt om bassrefleks vs lukket kasse, eller at noen skal komme dragende med katastrofalt dårlige bassreflekskonstruksjoner som "bevis på at prinsippet er dødsdømt", men fordi det handler om hvilke drivere som er kandidater til en gitt jobb ut fra hvilke T/S-parametre de er tilgjengelige med.
Det er naturlig å nevne SS Illuminator-serien selvsagt, siden SS er utgangspunktet for 8-tommeren Steen modifiserte. Det mest interessante med dem er deres evne til å være en bass og mellomtone samtidig. SS har også noen nye basser med utmerkede egenskaper når det kommer til de lange slaglengdene ved begrenset effekt.
Ser vi på Morel for eksempel, så har de også en 10" bass som på mange måter kan minne om SS sine nyeste 10", men der SS har det største fokuset rundt egenskapene som kommer frem ved den tradisjonelle Klippelanalysen, er nok både spolen og motorsystemet generelt på Morel-driveren langt bedre egnet til å håndtere de store kreftene.
Her handler det med andre ord ikke om å velge "verdens beste driver", men å "ansette den kandidaten som har den rette bakgrunnen for å utføre den aktuelle jobben".