Det er du som uten grunn hevder det er bedre å bruke et stereopar med mikrofoner til å måle forskjeller i signakabler mellom DAC og forsterker. Jeg har kun argumentert for hvorfor det ikke er et godt alternativ. Dvs at det et poeng å unngå unødvendige kilder til unøyaktiget og usikkerhet, bl.a. for å unngå uendelige diskusjoner om målingene gir et riktig bilde av ev. reelle forskjeller i kabelurenes ytelse.
Mvh
KJ
Ja.. uten grunn hevder jeg det.
Grunnen er at skal en måle noe, må en måle det vi hører og ikke noe annet.
Det er ikke helt trivielt å måle hva som skjer i 2D-planet etter at det har gått over til 3D. Jeg kan gi deg et eksempel som illustrerer hvor vanskelig det er å filtrere slik at man kan "se hva man hører":
Om du måler en høyttaler i et rom så får du en gitt frekvensrespons ut av dette. Måler du for eksempel den ene høyttaleren i et stereooppsett, fra sweetspot, vil du få et visst bilde av det vi hører. Om du da slår på den andre høyttaleren, slik at du måler begge samtidig, så vil man omtrent alltid få et betydelig fall ved de aller høyeste frekvensene, blant annet fordi man ikke klarer å plassere mikrofonen helt eksakt mellom høyttalerne, og man får dermed utfasinger i diskanten.
Når vi lytter til høyttalere gjør vi dette med to ører. Det betyr at i utgangspunktet ingen av ørene befinner seg midt mellom høyttalerne. Om du spiller lyd i begge kanaler vil du oppleve betydelig mer informasjon i diskanten enn om du bare spiller med en høyttaler. Allikevel vet vi at vi beviselig måler mindre diskant med to høyttalere i drift.
Det er med andre ord ikke samsvar mellom det målingen ser ut til å antyde, og det vi måler. Vi vet selvsagt at hemmeligheten ligger i tidsdomenet, på flere måter, men noen nøyaktig filtreringsmetode som gjør at vi godt kan illustrere hva vi hører finnes simpelthen ikke.
Vi ser også litt av det samme innen romkorreksjon. Vi må gjerne mene at en ren FIR-korreksjon av hele impulsresponsen i rommet er matematisk riktig, og man har ikke en gang sagt noe galt, men særlig bra låter det ikke. De største fremskrittene vi har gjort innen romkorreksjon så langt går i all hovedsak ut på å forenkle, eller fjerne informasjon fra målingene som man anser man helt eller delvis bør utelate fra korreksjonsprosessen. Katastrofeeksempelet er selvsagt tilfellene der man har forsøkt å EQ-e frekvensresponsen i rommet snorrett med en auto-EQ, og etterpå låter det bare veldig rart og veldig feil. Her er forenklinger spesielt viktig da de variantene vi har av målefiltrering ikke gjør det mulig å beregne et nøyaktig og riktig IIR-basert filter for korreksjon. Resultatet blir at vi introduserer mengder av nye feil, og retter heller ikke de opprinnelige feilene på en akseptabel måte.
Så nei, målinger er et diagnoseverktøy for å finne ut hvordan ting fungerer rent teknisk. Det er ikke en god måte å illustrere på hva vi faktisk hører.
Vi har en betraktningsmodell innen signalbehandling som kalles black box model. Vi snakker her normalt om systemer som har en inngang og en utgang, også skjer det noe inni den sorte boksen. Man kan da relativt enkelt måle alt som skjer mellom input og output og dermed kartlegge boksens egenskaper med tildels stor presisjon. Ingen enheter som kan betraktes som en black box model er særlig komplekse å forholde seg til. Det er rett og slett ikke særlig rom for filosofiske tanker rundt ting som ikke fra før er godt forankret i ganske godt innen elementær elektronikk. Forsterkere, CD-spillere, DAC-er, streamere, kabler, strømforsyninger, preamper, delefiltre (man betrakter én utgang separat) og masse annet faller under denne definisjonen. For å måle egenskapene til en slik enhet er det viktig å være tilkoblet selve black box-en på en så direkte som mulig måte. Ellers introduserer vi mange variabler som potensielt kan rote til målingene for oss. Normalt er det ikke så farlig å inkludere flere black-box-er etter hverandre i en slik måling, spesielt ikke om man kun er ute etter å dokumentere forskjellen mellom to enheter. Men noe som ikke er black box bør ikke forekomme da feilkildene blir altfor store.
Og nettopp høyttalere i rom er ikke black-box-er. Av samme grunn er romkorreksjon veldig komplekst, og det er et enormt rom for å tenke på et litt mer filosofisk nivå når det kommer til nettopp høyttalere. Det er her vi virkelig utfordrer de psykoakustiske prinsippene, og vi har samtidig med å gjøre den enheten i et system som med god margin forvrenger signalet mest på flere måter. Variablene er enorme, og forskjellen fra en måling til en annen kan påvirkes av en hel rekke ytre faktorer i tillegg til at bare noe så enkelt som ulik temperatur i svingespolene, en dør som står i en litt annen vinkel, en person som har flyttet litt på seg, eller at selve mikrofonen er en ørliten anelse flyttet, er nok til at forskjellene fra en måling til den neste er større enn hva en kabel vil bidra med.